King’s Bounty-serien har en relativt lang historie, helt tilbake til 1990. Som en av rollespillsjangerens eldre serier er det derfor ganske leit hvordan dette nyeste innslaget har endt opp. Med en verden som virker for tam, spillmekanismer som ikke fenger, og figurer som ikke eier sjarm, er det lite ved King’s Bounty II som er helt konge.
En vakker, men sjelløs verden
King’s Bounty II utgir seg for å være et rollespill satt til en fantasy-setting inspirert av høymiddelalderen. Sistnevnte er det enkelt å akseptere, ettersom det meste skriker riddere, konger, store slott og gamle skoger. Kongeriket Nostria er nær krise etter at kongen ble utsatt for et attentatforsøk, og du, spilleren, er hovedmistenkt. Derfor starter vi i fengsel, men blir løslatt så snart spillet begynner. Vi kommer dermed straks i gang med å opplæres i spillets mekanismer, om kjøping og salg av utstyr og krigsenheter, og rir snart ut av borggården vi var fastlåst i.
Det er en vakker, om en ikke noe gjenkjennelig og generisk verden vi møter på i Nostria. Snøfylte daler og grønne skoger som omkranser landsbyer eller store, grå slott er alltid stilig, og er det noe jeg setter pris på, så er det nok nemlig verdensoppbyggingen.
Dessverre er det nok der min glede ender. For der områdene er nokså pene, er fortellingen og figurene for det meste helt uten sjarm. Hovedfortellingen minner om mye av det vi har sett før i fantasy-sjangeren, mens stemmeskuespillet varierer kraftig, og er aldri så bra at man blir komfortabel. Så godt som alle figurene i spillet er utstyrt med stemmeskuespill, og våre hovedpersoner er intet unntak.
Utdaterte og rare designvalg
Det er noe ved denne åpningen som minner meg om The Witcher II: Assassins of Kings, og det tenkte jeg på selv før jeg innså hvor likt plottet er (det staves jo rett ut i spillets navn). Men at vi begynner i et fengsel er ikke det eneste likhetstegnet, for det blir umiddelbart klart at selv om dette er et spill fra 2021, er det mye som skriker 2011, om ikke 2004. Det visuelle er ett punkt, men desto verre er mange aspekter ved selve spillingen.
La oss snakke om det enkleste av det enkle: å komme seg rundt. Man skal ta seg fra mange steder til enda flere i Nostria, men figuren kan bare spasere eller jogge, og det blir aldri særlig fart på sprinten.
At man får en hest tidlig i spillet hjelper dessverre heller ikke. Selv om jeg var spent og lykkelig i øyeblikket jeg så hingsten vise seg, ble jeg med ett nedslått av at ridningen på en eller annen måte er den stiveste jeg har møtt på.
Ok, men hva så med det som faktisk skjer i kampene? King’s Bounty II er nemlig et spill der du kjøper soldater og andre enheter som utkjemper slag for deg på et eget kampkart. Dette skal i utgangspunktet tilby mer taktikk og muligheter enn det vi er vant med i rollespill, men verken skalaen eller hvordan det hele fungerer strekker til.
For det første klarer ikke disse slagene å simulere større slag, eller å få meg til å føle at jeg utkjemper kamper med faktiske soldater. Så der går innlevelsen. For det andre er brukergrensesnittet håpløst. Jeg har flere ganger måttet telle til ti av at brukergrensesnittet viser meg menyer som skygger for annen informasjon, eller at jeg må inn i et helt annet vindu for å lese mer om hvilke styrker og svakheter en gruppe monstre innehar. At det hele foregår gjennom et turbasert system er helt greit, men der for eksempel Expeditions: Viking gjør det hele smidig og oversiktlig, er slagmarken i King’s Bounty II heller uoversiktlig, med menyer som er vanskeligere å tyde og mekanismer som kan virke for enkle og i overkant vanskelig å skjønne på samme tid.
Det er mange forskjellige enheter man kan rekruttere, alle med egne variabler, styrker og svakheter, og sånn sett funker det. Du flytter dine egne enheter hit og dit og angriper når en åpning viser seg, og visst blir det mer komplisert når fiendene blir tøffere. Men ellers er det ikke så mye å si, bortsett fra systemet er «kjedelig» og kanskje «uinspirert».
Har glemt «rolle» i rollespillet
I tillegg er det noe veldig rart ved at selv om figuren din tilegner seg rustning og våpen, så deltar du faktisk aldri i kampene selv. I stedet står hovedpersonen ved sidelinjen som en general, og utstyret du går med fungerer utelukkende som pryd mens du løper rundt, eller som noe som gir bonuser til enhetene dine i kampens hete. Dette gjør at King’s Bounty II skiller seg ut fra mer eller mindre samtlige rollespill der ute, men ikke på noen god eller morsom måte.
Samtidig er det mer ved hovedfiguren og spillerens rolle i fortellingen som skurrer. For selv om du kan oppgradere figuren din med evner som låser vekk andre slik at man kan få unike opplevelser hver gjennomspilling, eller måten man fokuserer på visse personlighetsaspekter som «anarki, orden, makt, og finesse», er det lite ved figurens personlighet man kan gjøre noe med.
Man kan velge mellom tre forskjellige figurer i begynnelsen, og det er i det hele tatt de vi kjenner fra før; en kriger, en magiker, og en litt smidigere klasse. Greit nok. Men derfra holder det meste seg likt. Man starter fortellingen på samme sted, som ikke nødvendigvis hadde vært så ille så lenge man kunne tatt egne valg og avgjørelser i samtaler. For selv om man ved visse veiskiller kan velge A fremfor B, som når du tidlig i spillet kan støtte en gruppe dverger fremfor en gruppe mennesker, eller utføre et oppdrag fredfullt fremfor ved å sloss, er det nærmere null av dialogalternativer eller personlighetsvalg å ta. Dette skurrer intenst, spesielt når egne valg når det kommer til personlighet og dialog er en så enorm del av den vestlige rollespillsjangeren.
Konklusjon
Jeg var spent på King’s Bounty II, men dessverre har opplevelsen vist seg å være veldig mye annet enn morsom. For selv om det er fine ting her, som nogen lunde fin grafikk, pene områder og arkitektur, og en haug med enheter å rekruttere, er det mye mer som ikke fungerer. Stemmeskuespillet er skuffende, måten man beveger seg på enda verre, rollespillmulighetene manglende, og kampsystemet langt fra så spennende og morsomt som jeg skulle ønske. Jeg hadde noen fine øyeblikk her og der, når musikken traff ekstra godt, eller der jeg stirret utover et landskap som var overraskende bra designet. Men for det meste ble jeg skuffet over mangelen på spenning eller morsomme øyeblikk, og over hvor lite polert opplevelsen som helhet fremsto.
