Opplegget bak Hannah Montana-serien er velkjent. På samme måte som den tørre avisreporteren Clark Kent tar av seg brillene og blir til den uovervinnelige mannen av stål, har vi skolejenta Miley Stewart, som blir til superstjerna Hannah Montana når hun tar på seg den blonde parykken sin. Denne nyversjonen av Supermann har blitt en stor hit hos unge jenter (og sikkert noen gutter) verden over, og det er lett å skjønne hvorfor. Kjendisene er på mange måter blitt vår tids superheltfantasi, noe trenden med reality-TV antageligvis er en indikator på.
Hannah Montana-serien har etterhvert fått en egen kinofilm, og som seg hør og bør har denne filmen nå blitt tolket i spillform. Handlingen i filmen (og dermed også spillet) går ut på at Hannah Montanas popularitet har økt voldsomt, og dermed blir det mindre tid til å være Miley Stewart. For å lære frøkna en lekse tar pappa Robby henne med tilbake til familiegården i Tennessee. Tanken er at Miley skal lære å sette pris på sitt vanlige liv, og ikke bare livet som Hannah.
Dette er iallfall hva jeg har lest meg til på nettet, ettersom spillet helt klart forutsetter at spilleren har sett filmen på forhånd. Miley/Hannah hopper rett fra en megakonsert i LA til livet på gården uten noen forklaring, så hvis man ikke kjenner handlingen fra filmen er det lett å bli forvirret.
Rockestjerne
Spillet består av to hoveddeler. For det første skal man hjelpe Miley med å fikse alskens små problemer hjemme på gården til bestemor, og som en belønning får man spille små rytmebaserte minispill mens kjente Hannah Montana-sanger spilles i bakgrunnen. Rytmespillene er helt tydelig inspirert av rene rytmespill som Guitar Hero og Singstar, siden man får instruks om å utføre forskjellige handlinger i takt med musikken og får poeng basert på hvor godt man utfører hver av dem. Hovedforskjellen er at man i dette spillet veksler fram og tilbake mellom å hjelpe Hannah med å danse, synge og spille forskjellige instrumenter, istedenfor at man holder seg til ett av dem.
Det høres jo vel og bra ut å få leke superstjerne sammen med Hannah Montana, men det forutsetter at rytmespillene faktisk er morsomme og godt laget. Det er de ikke. Dansespillet krever at man pugger de nødvendige styrespakbevegelsene for å utføre forskjellige dansetrinn, siden man ikke får noe mer enn en illustrasjon av Hannah å gå etter mens man spiller. Jeg klarte meg brukbart med prøv-og-feil-metoden, men det føles aldri på noe tidspunkt som om man faktisk styrer jenta på scenen. Man vrir på spakene og trykker eller rister etter hva man tror er riktig, og etter en liten stund får man poeng uten at det later til å ha noe med rytmen i sangen å gjøre.
Instrumentspillene er heller ingen slager. Samtlige krever at man trykker en knappekombinasjon i det øyeblikket en serie noteikoner passerer et punkt på instrumentet. Felles for dem alle er at de er klønete å kontrollere, og at notene bare omtrentlig følger sangen. Man får heller ikke her noen følelse av å delta i sangen, og noen av kombinasjonene er ubegripelige; jeg har for eksempel ennå ikke fått til å treffe en lang note i sangspillet overhodet.
Å finne veien hjem
Når man spiller som Miley blir konserten byttet ut med den landlige hjembyen til Stewart-familien, og her er det mye som må ordnes. En ussel eiendomshai har planer om å jevne byen med jorda og bygge et digert kjøpesenter isteden, og dermed må Miley trå til for å skaffe penger slik at utbyggerne kan kjøpes ut. Dette er igjen basert på antagelser, fordi historien i spillet henger overhodet ikke sammen. Underveis må man rusle rundt på et tivoli og delta i tre forskjellige tivolileker, hjelpe bestemor med å selge grønnsaker på markedet, og ikke minst pusse opp et hønsehus for å imponere gutten Miley er forelsket i; til slutt holder man en konsert på torget, og så har man reddet byen fra riving. Tror jeg.
For å gjennomføre dette må man styre Miley gjennom de forskjellige områdene i byen. Man kommer videre i spillet ved å følge en rosa pil nederst på skjermen, som peker vei mot neste person å snakke med eller neste ting man må samle. Så godt som hele spillet består av en serie med spaserturer mellom forskjellige personer og objekter som man henholdsvis må prate med eller plukke opp. Innimellom får man spille noen flere sangspill eller tivolispill, i tillegg til at byen inneholder massevis av pynt og klær man kan finne og kjøpe. Klærne lar Hannah og Miley iføre seg nye antrekk, og pynten brukes til å dekorere turnébussen til Hannah.
Nå er det ikke slik at dette er et dårlig utgangspunkt. Mange spill gjennom historien har basert seg på denne formelen, men her er alt slapt gjennomført. Det er ingen grunn til å lete etter nye klær og mer pynt utover at man kan få figurene og bussen til å se litt annerledes ut, og oppgavene man utfører har ingenting å si for det som skjer videre. I praksis blir dermed oppgavene bare meningsløse hindre som står i veien for å samle hele settet med pynt, istedenfor at det har en praktisk hensikt å gjøre dem.
Det verste fra begge verdener
Som nevnt er sangspillene veldig vanskelige å like, og småspillene man gjennomgår i løpet av historien er ikke noe unntak. De tre tivolispillene er klønete å kontrollere og mindre spennende enn det aller meste du kan finne gratis på nettet, og det fjerde er et ridespill hvor poenget er å styre hesten rundt en bane og hoppe over hindre. Dette fungerer greit, bortsett fra at man må styre hesten ved å vippe på spillkontrolleren (iallfall på PlayStation 3-utgaven, som er den jeg testet). Flere av de andre spillene styres også med bevegelsessensoren i håndkontrolleren, og de gjør alle samme feilen: Det er veldig vanskelig å få til presise bevegelser med kontrolleren, men det er nettopp dette spillet krever. Den største utfordringen man støter på i hele spillet er å få til riktige bevegelser med håndkontrolleren, og det er ikke noe bra tegn.
Det er også på sin plass å nevne presentasjonen i spillet. Det er tydelig at selv PS3-utgaven ikke utnytter maskinkraften i noen særlig grad, antageligvis for at utviklerne skulle slippe å lage en ny utgave av spillet til den mindre kraftige Wii-maskinen. Den mest iøynefallende konsekvensen av dette er at ingen av figurene i spillet ser menneskelige ut. Miley og Hannah er de som kommer nærmest, men de ser begge ut som levende dukker. Spesielt når de sier noe, for ingen av figurene åpner munnen mens de snakker. Mindre viktige figurer ser nærmest groteske ut: bestemor Ruby er et kroneksempel på dette.
Det er også tydelig at ingen av skuespillerne fra filmen har bidratt med stemmer til spillet, og man får ikke med noen klipp fra filmen heller. Det eneste som er ekte Hannah Montana-vare er sangene, og dem får man kjøpt langt billigere i en musikkbutikk.
Konklusjon
Hannah Montana-spillet sikter seg klart inn mot tilhengere av fenomenet Hannah Montana, og satser på at man skal la seg friste av å kunne leke rockestjerne med Hannah og oppleve et landlig eventyr sammen med Miley. Siden både sangspillene og eventyrdelen er frustrerende og kjedelige opplevelser, faller hele konseptet igjennom; ekstraaktivitetene hvor man samler pynt og klær er en mager trøst når resten av spillet er så dårlig. Hvis det frister å leke rockestjerne og dekorere figurer man kan spille med, vil jeg anbefale The Sims-spillene istedenfor dette. I The Sims kan man også lage sine egne historier og bestemme hva figurene skal gjøre til enhver tid, istedenfor å forholde seg til det usammenhengende fjaset man finner i dette spillet. Og man slipper irriterende småspill.
Til syvende og sist er det vanskelig å finne noen gode grunner til å bruke penger på spillversjonen av Hannah Montana: The Movie. Hannah-fans vil sannsynligvis sette mye mer pris på å se filmen, og å leke rockestjerne er mye morsommere i egne rytmespill som Singstar, Guitar Hero eller Rock Band. Hvis man har et Hannah Montana-frelst familiemedlem kan det hende man blir fristet til å gi bort dette spillet i gave, men mitt tips må bli å la være. Dette er omtrent så kjedelig man kan få et spill til å bli, og garantert en stor skuffelse for Hannah-fans.
