Det storslagne indie-eventyret Blackwell Epiphany markerte tidligere i år slutten på en kritikerrost serie som har vært med oss siden 2006. For de av oss med sansen for gode eventyrspill med solide historier har hovedpersonen Rosangela Blackwell og hennes spøkelsesvenn Joey vært svært hyggelig bekjentskap, som ved jevne mellomrom har minnet oss på at gode spill ikke nødvendigvis trenger høye budsjetter.
Blackwell-serien er hjertebarnet til den New York-baserte spillskaperen Dave Gilbert, som står bak indiestudioet Wadjet Eye Games. Han startet studioet lenge før verden fikk opp for indie-spill og uavhengige utviklere, i en tid der pek-og-klikk-sjangeren ble regnet som død og begravet av de aller fleste. Men der andre så et ødeland fant han en ledig nisje i markedet, der han raskt oppnådde suksess takket være sine minneverdige figurer, spennende historier og stemningsfull presentasjon.
Gilbert er imidlertid ikke alene om å ha skapt disse flotte spillopplevelsene. Serien får stadig ros for den profesjonelle og stemningsskapende musikken, og det ikke så mange er klar over er at mannen bak denne er bosatt i Norge.
En Københavner i Bergen
Thomas Regin kommer egentlig fra den lille byen Helsingør i Danmark – mest kjent som åsted for Shakespeare-skuespillet Hamlet – men har bodd store deler av livet i København. Han har alltid vært glad i musikk, og som barn sang han i kirkekor. Det var faktisk slik han fikk penger til å kjøpe sin første datamaskin, en Commodore 64 som han fikk så tidlig som i 1983. Med datamaskinen kom interessen for spill, og da familien senere gikk til innkjøp av en Amiga 500 ble han kjent med en av åttitallets mest populære sjangere – eventyrspill. Dette skulle vise seg å bli svært viktig for resten av livet hans:
– Min far og jeg brukte mange dager og kvelder med å spille de nå klassiske eventyrspillene fra Sierra og LucasArts – Police Quest, Leisure Suit Larry, Space Quest, Zak McKracken og så videre. Min far oversatte fra engelsk mens vi spilte. Jeg fikk faktisk nylig anledning til å få en lang samtale med [LucasArts-veteranene] Ron Gilbert og Dave Grossman på GDC i San Francisco, hvor jeg fortalte hvor mye spillene deres hadde betydd for oppveksten min og om hvordan de indirekte grunnla min karriere som spillkomponist. Det var nemlig Michael Lands lydspor for Monkey Island-serien som vekket interessen min for spillmusikk, forteller Regin.
I likhet med mange andre aktører i den uavhengige spillindustrien er han i stor grad selvlært. På videregående gikk han på musikklinjen, hvor han fikk erfaring med å skrive musikk for forskjellige typer band og orkestre. Etter endt skoletid hadde han så varierte yrker som balletpianist, sveiser, postbud og keyboard-spiller i et danseband, før han var med å starte en liten IT-bedrift i København der han i mange år jobbet med programmering. Men det var alltid musikken som fristet mest, og da han fikk sjansen til å bli musiker på heltid tok han tak i den med begge hender:
– Da min kone Yngva, som er lege, skulle i turnus i en liten by litt sør for København besluttet jeg meg for å satse på musikken. Jeg sa opp jobben og flyttet med henne. I begynnelsen kombinerte jeg de veldig få oppdragene jeg hadde med små programmeringsjobber, inntil den dagen i 2007 da jeg ble kontaktet av Dave Gilbert, som ønsket en ny komponist til sitt Blackwell Unbound-prosjekt. Han hadde fått meg anbefalt gjennom en felles bekjent. Dette ble, så å si, begynnelsen på et vakkert vennskap, og Blackwell Unbound ble mitt første «ordentlige» spill.
Thomas Regin kom altså inn i Blackwell-serien med spill nummer to. Opprinnelig var det Peter Gresser som sto for musikken, og Regin vet ikke hvorfor serien måtte skifte komponist. Men han vet at Dave Gilbert var på utkikk etter ett nytt musikalsk uttrykk.
– Jeg tror kanskje ikke Peters lydspor passet helt inn i stilen til Blackwell, selv om jeg personlig likte det veldig godt og har gjenbrukt enkelte deler av de originale melodiene hans i de nye spillene. Et eksempel er Rosas tema, som spilles i leiligheten hennes. Jeg var veldig stolt da Unbound kom ut – det var en milepæl karrieren min. I dag, når jeg hører musikken fra Unbound, tenker jeg at den er veldig naiv. Men det passet likevel utrolig bra til serien, som også var litt naiv og søkende på det tidspunktet. Med Convergence tok serien en mørkere og mer seriøs vinkel, som også gjorde at musikken måtte endre seg.
Samarbeidet med Dave Gilbert sørget også for at Regin fikk en fast arbeidsgiver.
– Etter Blackwell Unbound fikk Dave en utgivelsesavtale for et nytt spill, som skulle utvikles for [«casual»-spillutgiveren] PlayFirst, og selv om jeg ikke var en del av den opprinnelige avtalen fikk jeg muligheten til å skrive musikken til den første prototypen. Senere skulle SomaTone Interactive Audio, PlayFirst sitt faste lydproduksjons-selskap, skrive ny musikk. Men da den kreative sjefen for PlayFirst hørte musikken til prototypen ønsket han at jeg skulle skrive den. Dette prosjektet kom senere til å hete Emerald City Confidential, og var en omskriving av Trollmannen fra Oz. Min vei ble også brolagt med gull, for jeg ble heretter ansatt som fulltids-komponist hos SomaTone.
Ansettelsen hos SomaTone varte til 2010. Tidlig det året valgte Thomas å begynne på egenhånd, og grunnla North By Sound. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Regin og greske Nicolas Sideris, og selskapet ordner musikk, lydeffekter og stemmer for ulike spill. Det var også i 2010 at han flyttet til Bergen sammen med sin kone:
– Vi flyttet til Norge i januar, i den hardeste vinteren Bergen hadde sett siden 1918. Jeg hadde blitt lovet milde vintre og bøttevis med regn, så det var en stor overraskelse at det kunne bli så kaldt. Nå har jeg imidlertid opplevd både knallvær og bøttevis med regn, så derned er det balanse igjen.
Spillmusikk kan være utfordrende
Å lage spillmusikk har sine egne spesielle utfordringer. Der en typisk film har et handlingsforløp på under to timer kan et spill lett vare i det tidobbelte, og dermed kan spillerne bli svært godt kjent med musikken underveis. Kanskje til og med litt for godt.
– Det er en utfordring å lage musikk som folk ikke blir sprø av å lytte til i lange perioder. Dette har tatt meg år å lære og er en konstant utfordring. I begynnelsen hadde jeg vanskelig for å skrive musikk som ikke tok fokus vekk fra spillet, men basert på feil og kritikk gjennom årene har jeg etter hvert lært å holde meg litt i bakgrunnen, sier Regin.
I tillegg er dataspill interaktive. Dette betyr at musikken på ett eller annet vis må skreddersys opplevelsen til de individuelle spillerne, selv om det er vanskelig for utviklerne å vite nøyaktig hvordan denne kommer til å være.
– Dataspill er sjelden lineære og dette er selvfølgelig en utfordring når det skal skrives musikk. I film, der handlingen går fra A til Å, kan musikken synkroniseres til handlingen. I spill brukes ofte musikk som enten er kjører i ring i såkalte «loops» eller er interaktiv, der vi kan fjerne og legge til nye lag av instrumenter avhengig av det så skjer i spillet. Dette gjør vi fordi det er umulig alltid å forutsi hvor en spiller befinner seg til alle tider.
Den aller største utfordringene er imidlertid budsjettene. Ikke bare er de ofte mindre for dataspill enn for film, men når man jobber med uavhengige produksjoner slik Regin vanligvis gjør, har man ikke mye å rutte med. Regin forklarer at han generelt er veldig fornøyd med musikken i Blackwell-serien, men at han synes det er synd det aldri var budsjett til å få inn flere musikere og et skikkelig lydstudio til å spille inn musikken i. I tillegg innebærer budsjettbegrensningene ekstra utfordringer:
– De lave budsjettene stiller store krav til komponisten, som må prøve å presse alt ut av elektroniske instrumenter og samples, da det ofte ikke er penger til live-musikere. Jeg er en av de fra den gamle skolen, så jeg liker å jobbe med «ekte» musikere. Derfor prøver jeg alltid å bruke noen musikere, for eksempel saksofonister og cellister som til Blackwell Epiphany. Det er mulig at de fleste av spillerne ikke legger merke til det, men jeg håper likevel det bidrar til å gi musikken en ekstra dimensjon.
Men å jobbe på slike små produksjoner er også med på å gi Regin mer kontroll:
– Fordelen med Blackwell-serien er at det er meg som har definert lydbildet, og det gir meg en viss frihet når det gjelder valg av musikk og stil. De som har fulgt serien fra begynnelsen, har sikkert lagt merke til at musikken har endret karakter. Fra Unbound, hvor musikken var litt naiv og søkende til Epiphany, som har en, synes jeg selv, god blanding av jazz og electronica og som kun på få, planlagte steder, tar fokus litt vekk fra gameplayet.
På neste side får vi et innblikk i hvordan Regin jobber og hva slags forhold han har til gammel spillmusikk.
