I november i fjor stod et nærmest samlet pressekorps og hyllet oppfølgeren alle hadde sett fram til, nemlig Half-Life 2. Revolusjonen uteble riktignok. I stedet fikk vi det mest gjennomførte og stilfulle actionspillet per dags dato. Et spill som ble belønnet med 10/10 her på Gamer.no og, for å sitere vår anmelder; ”Half-Life 2 er et spill du vil vise fram til barnebarna dine”. Nøyaktig ett år etter får Xbox-eiere endelig muligheten til å oppleve spillet fra sofakroken, godt plantet foran TV-en. Det knyttes alltid opp en slags redsel mot ordet ”konvertering”, enten det er fra konsoll til PC eller omvendt. Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si at Half-Life 2 er en av de desidert mest vellykkede konverteringene jeg har vært vitne til.
For å unngå all forvirring, kan jeg med en gang si at Half-Life 2 til Xbox er nøyaktig det samme spillet PC-eierne fikk i fjor, med unntak av Counter-Strike: Source. Innholdsmessig har det ikke blitt endret på noe som helst. De eneste forandringene ligger stort sett (og ikke uventet) i det grafiske, ettersom Xboxen begynner å dra på åra. Det er likevel imponerende hva Valve har klart å presse ut av denne fire år gamle maskinen, men mer om dette senere.
En frihetens mann
Du inntar igjen rollen som Gordon Freeman, noen år etter at du reddet verden fra en invasjon ovenfra på Black Mesa. Du befinner deg på et tog som beveger seg innover City 17, uten å vite hva som venter deg eller hvorfor du er der i det hele tatt. Menneskene som venter på togstasjonen virker desperate og oppgitte. Du hører det på stemmene deres og ser det i ansiktene; ting er slettes ikke som de skal være. Etter hvert går det opp for deg at jorden står overfor en ny invasjon. Innbyggerne overvåkes av et totalitært styre og trenger en helt mer enn noensinne. Å være rett person på galt sted kan utgjøre en stor forskjell. Åpningssekvensen er i ekte Half-Life-stil, og avslører gradvis nye detaljer, men holder den samme, mystifistiske tonen stort sett gjennom hele spillet. Her er det ingen filmsekvenser som forteller handlingen, alt oppleves igjennom Freemans øyne.
Det er mye å si om et spill som Half-Life 2, men at spillet har den evnen til å etterlate deg målløs gang på gang finnes det ingen tvil om. Noen vil kanskje hevde at starten er treg, ettersom du ikke får tak i ditt første våpen – det kjente og kjære kubeinet – før en god halvtime ut i spillet. Rent personlig elsker jeg hvordan spilleren sakte men sikkert introduseres til et univers hvor tilsynelatende ingenting er som det burde være. Valve setter virkelig stemningen fra første øyeblikk. Den deilige følelsen av frihet når man kan kaste søppel på intetanende vakter bare fordi man kan. Den hjelpeløse følelsen en sitter igjen med når man er på flykt fra illsinte vaktmenn uten å kunne forsvare seg. Helt til man får tilgang til sitt første våpen, altså.
Fra dette punktet og utover byr Half-Life 2 på den ene heseblesende actionsekvensen etter den andre. Noen kan være i det lengste laget, som for eksempel det ene kapitlet hvor man må komme seg helskinnet frem til en hemmelig base ved hjelp av en luftputebåt. Det var et par ganger jeg følte jeg hadde sett nok og gjerne ville komme meg videre i handlingen, men jevnt over inneholder spillet noen av de mest gjennomførte skriptede hendelsene per dags dato. De føles aldri upassende og glir glatt inn med resten av spillet. Dette gjør naturligvis Half-Life 2 til en lineær opplevelse, der et intelligent brettdesign sørger for at valgene en tvinges til å ta alltid føles logiske. Dessuten har man et fantastisk fysikksystem å leke med på veien.
Utviklerne har heldigvis klart å bevare det avanserte fysikksystemet i overgangen fra PC til Xbox, og er uten tvil en stor del av det som gjør Half-Life 2 til en uforglemmelig spillopplevelse. Selve begrepet realistisk fysikk er ingen nyhet, men de færreste spill har en like omfattende og imponerende detaljrikdom. Hvert objekt har sin egen masse, og reagerer ulikt i kontakt med omgivelsene deretter. Tomme tønner flyter i vannet, mens en betongblokk naturligvis synker. Treplanker kan knuses i fillebiter av kubeinet og fiender slynges i været av kraftige eksplosjoner. Å se det i aksjon kan virkelig ta pusten fra en. Fysikksystemet har også en annen hensikt i tillegg til at det ser ufattelig pent ut, ettersom du må ta fysikkens regler i bruk for å overkomme enkelte utfordringer.
