G-man skapte deg i Half-Life. I Half-Life 2 brukte han deg. I Half-Life 2: Episode One får vi se en G-man som tydelig har mistet kontrollen og ikke helt vet hvor han skal gjøre av seg.
Den tause helten
Episode One er den første av tre selvstendige tilleggspakker som er planlagt til Half-Life 2, og er en direkte fortsettelse av historien som så brått tok slutt. "The Citadel" er i ferd med å gå i lufta og gjøre City 17 om til et eneste stort, radioaktivt krater. Sammen med Alyx gjelder det å finne en vei ut av byen før det er for sent. Med soldater og mutanter hakk i hæl er det lettere sagt enn gjort. Gordon Freeman er fortsatt knyst som en østers, men med kvinnelig selskap gjennom store deler av spillet er det sjelden det blir noe særlig stille.
Å spille Episode One er som å møte på gode, gamle venner du ikke har sett på flere år, takket være Valves eminente presentasjon av persongalleriet. Du kan ikke gjøre annet enn å sitte med et smil om munnen når du møter Dogs vennlige ansikt etter at han har gravd deg ut fra ruinene av City 17. Eller trekke litt på fliret når Alyx ser deg igjen for første gang, og stormer i mot for å gi deg en klem. Det er noe spesielt ved det. Og sorgen var stor da jeg i et uoppmerksomt øyeblikk lot henne dø etter at en metallbit på størrelse med en lastebil kom fra oven. Bare ett av mange bevis på hvor dyktige Valve har vært med å skape troverdige og tiltalende figurer.
For Alyx er ikke hvem som helst. Hun er alle spillnerders drøm, den ultimate lagkamerat, ikke bare fordi hun ser bra ut til spillfigur å være. Underveis får du god bruk for hennes gode datakunnskaper til å bryte seg inn på sikkerhetssystemer og åpne dører du ellers ikke hadde kommet deg forbi. Der Gordon Freeman ikke vet råd, er Alyx raskt på pletten. Hun bidrar også med moralsk støtte og gir deg dekningsild når det trengs. Dette er ikke minst viktig i første delen av spillet, hvor du ikke har noen andre våpen enn gravitasjonsvåpenet. Det betyr imidlertid ikke at hun fikser hele biffen for deg. I det nervepirrende "Lowlife"-kapittelet lengre ut i episoden, må spilleren navigere seg gjennom mørkelagte tunneler og finne veien ut i dagslyset. Her er Alyx avhengig av at du klarer å holde lommelykta på mutantene dere møter. Det skaper en herlig dynamisk følelse man sjelden opplever maken til i enspiller.
Skriptet moro
Etter å ha levert noen av de mest uforglemmelige actionsekvensene i Half-Life 2, er det vel ytterst få som ikke har forventninger til hva Valve har å vise frem i tilleggspakken. Jeg vil nødig røpe for mye, for her er det mye som er verdt å oppleve på egenhånd. Det jeg kan røpe er at Valve leverer varene. Vi snakker om forhåndsskripting på høyt nivå, men situasjonene glir så glatt over i hverandre at en knapt legger merke til det. Dette er dessuten fortsatt det eneste spillet som ved hjelp av et gravitasjonsvåpen lar meg rive våpenet ut av armene på fienden til egen bruk. Det er øyeblikk som dette som gjør meg oppriktig glad i spill.
Actionsekvensene fungerer meget godt på egenhånd, men i mine øyne er det den fremragende balansen mellom action og gåteløsning som gjør Half-Life-serien til en unik opplevelse. Dette gjelder selvfølgelig i Episode One også. Gåtene er sjelden av det veldig krevende slaget, men får deg til å stoppe opp og tenke deg om. Omgivelsene blir noe langt mer enn pene kulisser. De blir et verktøy som du må bruke for å komme til neste del av historien. Dette gir Valve muligheten til å "leke" med brettdesignet, og resultatet er praktfullt. Det som derimot skuffer, er at spillet gir oss noen av de samme utfordringene for mange ganger. Du føler deg smart første gangen du flytter på bilvrak slik at de hindrer en kontinuerlig flom av fiender i å nå deg. Andre, tredje og kanskje til og med fjerde gangen blir det en smule repeterende.
Dette går kun i veldig liten grad utover underholdningsfaktoren, som ellers holder høyt nivå hele veien gjennom. Til gjengjeld er det bare snakk om fire timers gameplay for en noenlunde erfaren spiller. Spesielt interesserte vil ha mulighet til å spille gjennom på ny med kommentarer til de ulike spillelementene fra utviklerne selv. Spredd rundt i omgivelsene finner du snakkebobler som du kan aktivere etter eget ønske. Hvorfor de ulike stedene ser ut som de gjør, og hvordan Valve gjorde det, er bare et eksempel på hva man får høre utviklerne snakke om. Det er interessant, informativt og ikke minst et glimrende tiltak for de som vil vite mer om arbeidet som ligger bak.
Fortsatt imponerende
Nesten to år har gått siden Half-Life 2 kom ut, men selv i dag evner grafikken å ta pusten fra en. Det enorme metallbygget som strekker seg mot den blodrøde himmelen, omringet av en by som ligger i ruiner – Valve har fått alle detaljene på plass for å skape den rette atmosfæren. Episode One har også HDR-lyssetting ("High Dynamic Range"), som påvirker hvordan øynene dine oppfatter lyskilder. Øynene må for eksempel tilpasse seg sollyset dersom du kommer løpende ut fra et bekmørkt rom. Spillfigurene ser levende ut som aldri før, takket være deres omfattende utvalg av ansiktsuttrykk og svært troverdige bevegelser. Lyser du Alyx i ansiktet med lommelykta, vil hun skjerme lyset ved hjelp av armene. Det er nettopp sånne små detaljer som får den visuelle siden til Half-Life 2: Episode One til å heve seg over andre.
Heller ikke på lydsiden spares det på noe, med noe av det beste stemmeskuespillet i et dataspill noensinne. Under flukten fra City 17 vil Alyx komme med flere kommentarer og morsomheter som definitivt vil få deg til å trekke på smilebåndet. Lyden av mutanter som kommer krypende bak deg evner fortsatt å skremme deg opp fra stolen. Musikk dukker stort sett bare opp under de mest hektiske sekvensene, men blir aldri for nærgående eller innpåsliten. Snarere tvert i mot, den lavmælte musikken komplimenterer actionsekvensene og setter prikken over i-en.
Konklusjon
Med Half-Life: Episode One leverer Valve mer av det samme som gjorde Half-Life 2 til et av tidenes beste skytespill da det kom ut i 2004: heseblesende actionsekvenser av beste vare, gåter som lar deg leke med omgivelsene og et spillunivers som suger deg inn i handlingen fra første sekund. Én gjennomspilling varer riktignok bare i fire timer, og enkelte av utfordringene kan føles gjentagende, men det hindrer ikke Episode One i å være verdt alle pengene. Jeg venter spent på episode to.
