Fra skaperen av de kaotiske Saints Row-spillene kommer nå Agents of Mayhem – et spill basert på mange av de samme kjerneaspektene som førstnevnte. Med humor, tegne-aktig grafikk og mye, mye fart og spenning skal du som en godhetens agent redde Seoul i Sør-Korea fra ondskapens krefter. Det er definitivt mye moro å ha i Agents of Mayhem, men spillet hadde nok trengt enda flere unike sider for å virkelig skille seg ut i mengden.
Justice League
I Agents of Mayhem kjemper man den gode sides kamp. Som et medlem av Mayhem-organisasjonen tar man opp kampen mot det onde, som i dette tilfellet personliggjøres av motstanderorganisasjonen Legion. Dermed er det en klassisk redde-verden-ødelegge-verden-dynamikk vi har å gjøre med, og som mange sikkert vil kjenne igjen fra tegneserier og filmer som Justice League og the Avengers.
Utvikler Volition skal ha ros for å ha laget ordentlig kule agenter til organisasjonene sine. Mine favoritter endte nok opp med å bli kjappe, brasilianske Fortune som fyrer løs med én pistol i hver hånd, indiske Rama som er dødelig med sin mektige bue, og mystiske Scheherazade fra Midtøsten som kutter fiendene med sitt sylskarpe ninjasverd. Dette var gjengen jeg tok med meg på tur, men i løpet av spillet fikk jeg prøvd meg på alle tolv, og det er kult hvor forskjellige figurene faktisk er.
Karakterer som Rama og Scheherazade er unike med tanke på de mer tradisjonelle våpnene de bruker, men selv de som tyr til automatvåpen og mer moderne verktøy klarer også å virke spesielle på sine egne måter. For eksempel har du en helt egen, litt tyngre spillestil som kjekkasen Hollywood med hans store automatrifle, Kingpin med den kjappe SMG’en sin, og rulleskøyte-dama Daisy som sverger til et enormt, men bærbart gatlingvåpen.
I alt er det 12 forskjellige agenter man kan spille som, men man kan bare ta med seg tre av dem ut på tur til enhver tid. Ettersom figurer bare øker i nivå når du har dem på laget ditt, kan det være viktig å tenke på hvilke personligheter du tar med deg hvis du prøver deg på vanskeligere oppdrag.
Hver figur kan benytte forskjellige forhåndsskapte antrekk hvis du finner dem ute i verden, og ved hjelp av teknologioppgraderinger kan man legge til noen nye triks i ermet. Utenom dette er tilpasningsmulighetene likevel få, og jeg savner å kunne veksle ut enkelte kleselementer slik man kunne i Saints Row IV.
Fengende kampsystem
Om det er ett område Agents of Mayhem gjør det kjempebra på, må det være slåssingen. Alle agentene kan trippel-hoppe, løpe fort og smette kjapt i alle retninger, men bare noen kan for eksempel smette unna mens man er i luften. Alt skjer raskt samtidig som man forblir i kontroll, noe som gjør opplevelsen svært behagelig. At motstanderne har helsemålere og at det kommer opp tall når man skader dem, minner om konkurransespill som Overwatch, og er med på å gjøre det hele desto mer avhengighetsskapende.
Hver figur har et vanlig angrep, et ordinært nærkampsangrep, et spesialangrep og et supersterkt Mayhem-angrep. Det sier seg selv at jo sterkere angrepene er, jo lenger tid tar det før man får bruke dem igjen. Heldigvis er ting godt balansert, og jeg har aldri blitt frustrert over å måtte vente på en for lang nedkjølingsperiode.
Gidder jeg vende tilbake?
Det er nesten litt trist at kampsystemet og bevegelsesmekanikkene treffer så bra som de gjør, for resten av Agents of Mayhem er rett og slett ganske kjedelig. Det er litt vanskelig å si at man etterlyser mer bakgrunnshistorie og dybde når man faktisk får glimt inn i fortiden til agentene, men det gjøres kjapt og utelukkende gjennom egne tegnefilmer.
Hver agent har sin egen tegnefilm og et par oppdrag som tilhører dem, men dette er ikke nok til å knytte tette bånd til de man spiller som. Jeg er fullstendig klar over at Agents of Mayhem er et spill myntet på nettopp det – kaos og bråk – men for å lokke meg tilbake etter å fullført historiedelen trenger det å være noe som gjør at jeg har lyst til å bruke mer tid i et Seoul som nesten kunne vært hvilken som helst annen fremtidsby.
Seoul er ett av tre steder man tilbringer tiden sin i. De andre er Mayhems egen base – the Ark – og Legions egne baser under bakken. I Seoul utfører man oppdrag og andre utfordringer, i Arken kan du oppgradere agentene dine med ny teknologi og våpen, mens man i Legions baser gjerne er på oppdrag eller leter etter skatter. På papiret høres nok dette helt greit ut, men med tanke på at det ikke er noe spesielt som gjør Seoul til Seoul, og at absolutt alle Legions baser ser prikk like ut med noen få modifikasjoner, blir det til syvende og sist veldig mye av det samme.
Seoul er en åpen verden, men en veldig liten en, og uten mange av de unike trekkene en åpen verden trenger for å fenge. Det er tydelig at man i Agents of Mayhem skal løpe, hoppe og kaste seg rundt så raskt man kan samtidig som man kjemper mot Legions soldater, og som bakteppe for dette kan man si at Seoul gjør en ålreit jobb. Når det kommer til alt annet – som å være et sted som åpner for rollespillelementer, unike opplevelser og innlevelse, henger Agents of Mayhem et godt stykke etter mange andre åpen verden-spill der ute.
Det er tydelig at Agents of Mayhem – til tross for navnet – har kuttet ned på mange av de absurde sidene man fant i Saints Row. I stedet tar man fortsatt i bruk humor og referer til virkeligheten på morsomme måter, men Mayhem kan sies å være en god del mer barnevennlig enn for eksempel Saints Row IV til tross for at de deler samme anbefalte aldersgrense. I tillegg er ikke Agents of Mayhem like vilt og «all over the place» som Saints Row IV kunne være, men når det kommer til designet av Seoul og hvor lite byen selv tilbyr, er de ganske så like. Det blir rett og slett et problem at området man befinner seg i – med unntaket av visse unike landemerker - virker som en forgyllet boksering med lite mål og mening. Selv om det ikke har vært snakk om å implementere noen form for lokal eller online flerspiller utenom deling av oppdragskontrakter, virker det som en tapt mulighet å ikke utvide spillet ytterligere på en slik måte.
Konklusjon
Det er mye ros som skal tildeles Agents of Mayhem, men hyllesten går nærmest utelukkende til kampsystemet og variasjonen på agentene man kan spille som. Det er på ingen måte bagateller; det er tross alt de viktigste områdene i et fartsfylt slåssespill som dette. Likevel skulle jeg likt å se og oppleve ting som gjorde at jeg følte meg enda gladere i dette universet. Spill som benytter åpne verdener trenger nemlig å tilby mer enn veier og hustak å hoppe på, og sammen med litt for kjedelige fortellinger er det her Agents of Mayhem ikke strekker til. Det er synd, for hadde Mayhem kunne tilbudt enda litt mer sjarm og dybde, kunne dette blitt en ordentlig klassiker. I stedet ender det opp som et spill jeg hadde det morsomt med i rundt 20 timer før jeg fikk nok av en verden som ikke ga meg mye mer enn morsom skyting og hopping – og en god latter her og der, da.
