Omfattende gameplay
Spillets omfang utvider seg på en fornuftig måte etter hvert som du spiller kampanjen. I begynnelsen har du begrenset ansvar og begrensede oppgaver, men etter hvert som du beviser at du har evnen til å takle de situasjonene som måtte komme opp får du et større og større ansvar. Det er faktisk ikke før i spillets andre episode (Haegemonias hovedkampanjer består hver av 23 oppdrag fordelt på 5 episoder, men det er i praksis kun de fem første oppdragene som er unike for hver kampanje) at du får muligheten til selv å kolonisere en planet. Spioner får du først tilgang til i den tredje episoden. Mange av oppdragene foregår på de samme områdene, og da vil det du bygger i et oppdrag eksistere i det neste oppdraget. Dette gjør at du får et forhold til det du bygger som minner mer om det du får i spill som Civilization enn i andre sanntidsstrategispill, hvor du hopper fra sted til sted og begynner på nytt i hvert oppdrag.
Haegemonia inneholder også noen rollespillelementer som gjør at det å tenke langsiktig blir fornuftig. Hver gruppe romskip har en rang som avgjør hvor effektive de er, og ved avslutningen av ett oppdrag kan du velge hvilke grupper du vil ta med deg til det neste. Spillet har også spesielle heltekarakterer som har forskjellige attributter og kan plasseres i romskipsgrupper eller på planeter. Disse kan du også ta med deg fra oppdrag til oppdrag. En artig sak er at du har en sentral spillfigur (Jack Garner hvis du velger å spille for Jorden, Nilea Cortilliari hvis du spiller for Mars), og hvis du spiller Jack Garner vil Nilea dukke opp i din kampanje, både som motstander og etter hvert som en av dine heltekarakterer, såfremt du klarer å oppfylle et spesifikt delmål i et av oppdragene.
Haegemonia er et komplisert spill, og det tar lang tid å lære seg å spille det. Dessverre er det ingen ordentlige øvelsesoppdrag med spillet, men jordboerkampanjens første episode er rettet mot nybegynnere, og representerer en ok (men langt fra ideell) måte å komme inn i spillet på. Dette betyr imidlertid at det ikke er noen særlig god idé å velge å spille som koloniene fra starten av, selv om dette kan virke fristende (jeg hadde lyst på en liten avveksling fra det normale og valgte Mars-kampanjen, men jeg satte meg raskt bom fast og ble nødt til å starte på nytt som jordboer). Da de to kampanjene er veldig like (med unntak av den tidligste fasen hvor Jorden og Mars kriger mot hverandre) er det ikke så fryktelig fristende å spille igjennom begge, og dette fører nok til at de fleste kun vil spille Jordboerkampanjen. Det må også nevnes at noen av oppdragsbeskrivelsene er for vage, noe som skaper unødvendig forvirring.
Spillet foregår i en forenklet versjon av verdensrommet som egentlig er flatt som ei pannekake. Dette betyr at selv om du kan bruke Z-aksen ("opp og ned") er det sjelden noen nødvendighet, og det gir ikke spesielle taktiske fordeler å gjøre det i kampsituasjoner. Dette forenkler også det strategiske perspektivet: I et ekte 3d-romstrategispill vil du måtte tenke på å forsvare riket ditt fra alle retninger, men her slipper du unna med en 2d-verden som like godt kunne vært plassert på landjorda. Planetene går heller ikke i baner rundt de forskjellige solene (og måner går ikke i bane rundt planetene), noe som forenkler gameplayet enda mer. Det er imidlertid svært få spill av denne typen som faktisk simulerer virkeligheten på denne måten, og det kan vel tenkes at et så omfattende strategispill med et ekte 3d-univers ville være en alt for komplisert affære.
Suverén presentasjon
Verdensrommet har aldri sett så flott ut som det gjør i Haegemonia. Naturligvis har utviklerne tatt seg en del artistiske friheter underveis, for utsikten fra vårt lille solsystem er faktisk ikke så fargerik i virkeligheten som den er i dette spillet. Avstandene og størrelsesforholdene mellom planeter og strukturer er også helt feil, men jeg kan ikke klage. Ikke når det ser så nydelig ut som det gjør her. Det å zoome seg nært innpå en planet og beskue detaljene er en ren fryd. I begynnelsen spiller du i en litt merkelig versjon av solsystemet hvor mange av planetene rett og slett er utelatt (for gameplayets skyld), og dette gjør at førsteinntrykkene ikke er de aller beste.
Etter hvert får du imidlertid en mye mer komplett versjon av solsystemet å boltre deg i, samtidig som du får muligheten til å se fremmede og eksotiske solsystemer. Romskip og stasjoner er også godt laget, og etter som du ødelegger en større struktur vil du se hvordan individuelle deler av den brytes av. Når du endelig får has på den venter det deg et fyrverkeri uten like. Eksplosjonene i Haegemonia er utrolige, og det samme er alle de forskjellige våpeneffektene (det er flere typer våpen, og alle har sine helt særegne måter å avfyres på). Dette resulterer i kampscener som er så spektakulære at de ikke ville tatt seg dårlig ut i høybudsjetts Hollywood-film. Grafikken er, som du sikkert skjønner, Haegemonias fremste fordel. Det finnes rett og slett ikke spill i denne sjangeren som ser bedre ut.
Musikken er en fryd for øret, spesielt hvis du liker den typen musikk du ofte finner i science-fiction serier og filmer på TV. Musikken her er stemningsfull, og den forandrer seg i forhold til det som skjer i spillverdenen. Er du involvert i et stort slag kan du regne med at det blir akkompagnert av mektig musikk fra høytalerne. Faktisk er noe av musikken så flott at jeg kunne tenke meg å høre på det utenom spillet, og det er dessverre noe jeg ikke opplever særlig ofte i disse dager. Spillet inneholder svært mange ulike melodier, så musikken blir ikke ensformig så fort. Lydeffektene er også ganske gode, men om ikke kameraet befinner seg nært innpå handlingen blir de raskt overdøvet av musikken.
Skuespillerprestasjonene er, som så ofte før i dataspill, ikke akkurat glimrende. De fleste skuespillerne gjør en grei jobb, men litt mer innlevelse hadde jeg ikke klaget på. Et problem er at dialogene ofte er veldig dårlig skrevet, og mange av samtalene er rett og slett helt tåpelige. Dette gjorde nok ikke skuespillerjobben helt enkel. Ett pluss er at de forskjellige personene du kommer i kontakt med har ulike aksenter, og det er tydelig at noen ikke har engelsk som morsmål (faktisk sniker det seg noen franske og tyske setninger inn i blant, og dette er bevisst gjort fra utviklernes side). Jeg er ganske lei av den fremtidsvisjonen Hollywood presenterer der alle som betyr noe enten er Amerikanske eller til nød Britiske. Haegemonias internasjonale karaktergalleri føles derfor et friskt pust.
