Det er så opplagt at du ikke kan la være å forbauses: Square-Enix og Popcap. Sammen er de opphavet til en myriade av vanedannende og ofte bunnløse spillsystemer; bedagelige opplevelser innpakket i hyperaktivitet.
Popcap lager så enkle, tilgjengelige spill at du knapt trenger lemmer for å vinne, mens Square-Enix tryller utforskning, eksperimentering og enorme sverd ut av remser med statistikk. Sammen bør de kunne slavebinde hele befolkninger med morfindrypp i spillform.
Døll, møt generisk
Derfor er det helt ufattelig at de i samkvem har klart å klemme ut av seg en unikt intetsigende helteskikkelse kledd i sprelske farger som grønt og brunt, komplett med utsøkt nittitallstattis. Med seg på veien har han ei puppedame med dolker, og begge to prater skikkelig god, gammeldags korrekt engelsk, slik bare et japansk manus oversatt av amerikanere kan fremstille målformen.
Fortellingen byr på gjesp etter gjesp fra første stund, og det hjelper ikke at den fortelles med spreke virkemidler som stillbilder og tekst. Heldigvis kan de intetsigende bruddstykkene av fortelling hoppes over med et kjapt hugg mot høyre museknapp – du blir ikke engang spurt om du prøver å slippe unna eller trykket feil. Jeg tolker det dithen at jeg ikke er alene om å synes fortellingen er skrot.
Situasjonen bedrer seg så snart pølsefar havner i strid. Kampsystemet er bokstavelig talt Bejewelled Twist med nokå attåt, god gammeldags blokkpusling med en tilsynelatende syltynn glasur av taktikk.
Puslestrid
Puslingen er fremstilt som kamp mellom to monstre, men det er bare du som flikker med klosser. Sett tre eller flere like klosser på linje, og de fjernes mens du belønnes med magipoeng. Disse poengene lader opp magiske angrep som forhekser tilfeldige klosser på brettet.
Motstanderen din setter også opp angrep i form av tidsinnstilte angrepsklosser, som skader deg og sprenger blokker hvis du ikke fjerner dem. Lag linjer med dine egne angrepsblokker for å skade motstanderen, og etterhvert lærer du å sette opp kjedereaksjoner med angrepene dine.
Fang andre angrepsklosser i eksplosjonen, og du gir mer skade og setter skikkelig fart på klossene. Du får ekstrapoeng for å sette igang kjedereaksjoner, og det er riktig tilfredsstillende å fjerne kaskader av linjer.
Til å begynne med føles spetakkelet nokså tilfeldig, og den slake vanskelighetsgradskurven gir god tid til å bli komfortabel med systemet.
Ettersom du får mer enn en håndfull kampbeist oppdager du at det går an å spille taktisk, og at spillet forandrer seg en del avhengig av hva slags monstre du slåss med og mot. Etterhvert rykker vanskelighetsgraden opp flere trinn, og etter noen timers spill blir utfordringen ganske raus. Du blir nødt til å planlegge og utvise disiplin i puslingen og Gyromancer leverer en overraskende variert utfordring.
Rollespill Light
Selve rollespillet er florlette saker, og utover valg av monstre er det egentlig bare et spørsmål om du skal sanke erfaring på et sted eller stikke videre. Til slutt blir også det valget, i sann Square-Enix-ånd, tatt fra deg, og da gjelder det bare å bli like sterk som spillet forventer at du skal være eller bare begynne å pusle med et av de uendelige minispillene.
Det er ikke spesielt plagsomt, siden det er rikelig med småting å rydde opp i de tidlige brettene: Du får ikke noen særlig belønning for å saumfare et område, men det er likevel tilfredsstillende. Selv om de første brettene føles banale, blir de etterhvert omfattende labyrinter som krever akkurat nok kløkt til å være engasjerende.
Det er her Square-Enix’ innflytelse føles best: Følelsen av å utforske og omgå hindre ivaretas selv om spillrommet består av helt enkle, brettspillaktige ruter med lite aggressive monstre spredd omkring. Dette er så mye du trenger å se til fiendene, for det er egentlig ikke noe behov for motstand. De små tidsutfordringene motstanderens angrep stiller deg opp mot er spennende nok, og du slipper å føle at den kunstige intelligensen vet mer om hva som ligger utenfor brettet enn du gjør.
Utforskningen av kartet motiveres av skattekister og monsterbol, som henholdsvis belønner med penger og utryddelse av alle fiender av en viss type. Selv om det høres litt traust ut har spillet en uhyre behagelig rytme og, kamper som er akkurat så hektiske som du ønsker. Hvis du er perfeksjonist kan du bygge linjekomboer og vinne premier, hvis du er utålmodig og aggressiv setter du opp komboangrep og vinner ekstra erfaringspoeng for kvikk dressur.
Konklusjon
Den evige strømmen av tall som tikker oppover og den overraskende mangfoldige puslingen er i seg selv avslappende og innholdsrike nok til at du ikke savner noen skikkelig fortelling eller et dypere rollespillsystem. Gyromancer er først og fremst en videreføring av Bejewelled Twist, som igjen er en forenkling av Hexic.
Spillet preges overraskende nok hverken av Square-Enix eller Popcap, og mangler den spreke utformingen spillene deres vanligvis skilter med. Det trauste utseendet går riktignok ikke utover spillet, men hindrer det i bli virkelig engasjerende og gir det inntrykk av å være billig. Den raffe taffelrocken som akkompagnerer kampene løfter inntrykket litt, og tilfører litt camp-sjarm som nesten får spillet til å virke ironisk. Glimrende valuta for pengene, også.
