Cowboyer rir alene
Selve historiemodusen er litt kort, men sideoppdragene gir spillet lengre varighet. Slik det alltid er med gode ting, skulle en gjerne ønske at de varte lenger. Slik er det også med Gun, og det sterke historiefokuset gjør at gjenspillingsverdien ved spillet er litt for lav.
Mange vil hjelpe til, men dette må jeg løse på egenhånd. Jeg må selv overvinne frykten, og jeg må selv overvinne min fars bane. Jeg rir fra leiren med vinden i håret og den lave ettermiddagssolen i øynene. Hvordan skal dette gå? Bare en kan forlate kampen med livet i behold.
Gun er et utpreget enspiller-spill. Cowboyer holder seg mest for seg selv. Her er det historien som er i fokus, og det fungerer veldig bra. Historien har mange merkelige vrier og bærer seg selv. Colton White er akkurat passe hevngjerrig til at han blir cowboy-tøff, og akkurat passe myk til å være menneskelig. Vi møter mange sterke personligheter på vår vei, og de fleste hovedrollene er dynamiske og forandrer seg i løpet av spillet. Gun henter mye fra spaghettiwestern-sjangeren, og fokuset på den gode historien er noe av det beste den har hentet herfra.
Kledelig whisky-stemme
Gun er litt platt grafisk sett. En hel del av grafikken fungerer fint, blant annet er fremstillingen av mennesker og hester veldig bra. På den andre siden er teksturene litt kjedelige og ensformige, og naturen blir dermed litt livløs. Ellers fungerer spillet bra. Tegningsdistansen er veldig bra, og spillet holder en god framerate på PlayStation 2. På Xbox 360 er flyten selvsagt vel så god, men her er det ikke mye annet å skryte av grafisk sett. Spillet ser utdatert og slitt ut som en lanseringstittel til Microsofts nye konsoll, her bør gamere får litt mer for pengene.
Lydeffektene i Gun er gode og realistiske. Det river godt når skudd avfyres, og stemmeskuespillet er veldig bra. Noen vil gjerne synes at Colton Whites mørke stemme er en smule klisjéaktig, men stemmen kommuniserer veldig mye av personligheten til en hard og tøff western-helt.
Musikken er litt skuffende, men det er fordi spaghettiwesternfilmene har satt en standard som er vanskelig å overgå. Selv forventer jeg Ennio Morricone-kvaliteter over musikken jeg rir ned i solnedgangen til, men lydsporet i Gun er dessverre ikke på dette nivået. Det skal sant nok sies at musikken holder mål, men dessverre holder den seg for mye i bakgrunnen. En mer dynamisk musikkmotor kunne gjort spillet enda mer spennende når det hviner i kuler rundt ørene, og løftet opplevelsen enda et hakk.
Kontrollene i spillet er som forventet. På PC fungerer alt veldig bra, mens det som alltid er litt vanskeligere å kontrollere skytespill på konsoll. Likevel har utviklerne gjort en god jobb, og kontrollene på PlayStation 2 er passe intuitive og fungerer bra sammenlignet med mange spill i samme sjanger.
Konklusjon
Det er ikke vanskelig å finne ting som mangler i Gun, men ingen av disse tingene savnes. Standarden nå til dags er blant annet at alle skytespill skal ha flerspillermodus. I Gun ville en slik modus fort virke veldig påklistret, siden spillet er så sterkt historiedrevet. Gun gjør leksa si så godt at de manglene spillet kanskje har, er totalt irrelevante. Spilldynamikken, historien, rollefigurene og actionscenene glir knirkefritt gjennom nytelsessenteret i hjernen og smører alt som er av kriker og kroker i et varmt gamer-hjerte. Gun er enkelt og greit en nytelse. Bare dumt at nytelsen ikke varer så lenge.
En liten minus til versjonen på Xbox 360 for at man ikke gir brukerne av den ferske konsollen noe nytt å tygge på. Et lite visuelt løft hadde vel heller ikke vært å forakte.
