Bør fascinere Ola Nordmann
Den andre målgruppen jeg mener Gullstikka bør ha klart for seg, og som jeg mener årets forestilling fortsatt bommer på, er nemlig spillskeptikerne – Ola og Kari hjemme i stua.
Hvis Gullstikka-arrangørene er enige i at dette er en avgjørende målgruppe, både for spillbransjens fortsatte vekst og for aksepten i samfunnet, bør de se nærmere på helheten i bildet som blir servert i løpet av festkvelden.
Med et hederlig unntak i form av VG-journalist Rune Fjeld Olsens innledningsbemerkninger rundt actionsjangeren var det nemlig et ganske snevert bilde av spill som ble formidlet torsdag kveld. Fra scenen var det få som forsøkte å beskrive følelsene og opplevelsene som utgjør selve kjernen i spillene. De som prøvde viste seg dessuten sjelden fra sin mest pedagogiske side, og dermed ble inntrykket en satt igjen med grovt sett dette:
- Spill dreier seg om skyting og vold
- Spill dreier seg om skyting og vold, skriking og obskøniteter
- Spill dreier seg av og til om å sparke fotball eller spille gitar, og:
- En gang på åttitallet dreide ett spill seg om en slibrig playboy som hadde sex med en prostituert.
Om jeg var i femti- eller sekstiårene og ikke kunne en tøddel om spill, er jeg ikke sikker på om dette hadde overbevist meg om at jeg trengte å lære mer.
I stedet for å informere seerne gjentatte ganger fra scenen om hvor festlig det er å skyte på og drepe fiender i adrenalinrus – som, uansett hvordan man snur og vender på det, ikke høres bra ut – bør man bruke tiden på god, gammeldags folkeopplysning.
Dette pedagogiske prosjektet kan anta to former.
I første omgang, og i den grad de nominerte vil fortsette å være adrenalindrevne og/eller avhengighetsdrevne spill, bør man i hvert fall gjøre et forsøk på å forsvare disses relevans og livsrett. Som nevnt i innledningen er dette en vanskelig kunst, men jeg vil mene det er fullt mulig, om man finner de rette menneskene til å gjøre det.
I stedet valgte man torsdag å overlate talerstolen til tradisjonelle gamere, slik som den profesjonelle spilleren Jonas Alsaker Vikan. Det slo feil ut.
– Noe av det som slår meg med multiplayer og onlinespill som mest fascinerende, er at det har potensiale til å knytte bånd mellom mennesker som i utgangspunktet ikke har så mye til felles, sa Vikan.
Han konkretiserte ikke dette, men brukte heller anledningen til en deprimerende liten historie.
– Det hjalp ikke meg så mye med jentene på ungdomsskolen dessverre. [Latter.] Ikke hjalp det så veldig mye på videregående heller. [Mer latter.] Jeg fikk med meg noen kilo ekstra … etterhvert 30 studiepoeng, og 300 000 i studielån … derfor er det ironisk at jeg står her i dag og skal dele ut en pris til noen av de her som har vært med å ødelegge livet mitt.
Ja visst er det ironisk. Og det er også råtten PR å fortelle slikt på TV. Eksistensen av og ringvirkningene av profesjonell gaming (eller snarere: drømmen om profesjonell gaming) er ikke nødvendigvis et bevis på hvor langt vi har kommet i bransjen. På samme måte kan eksistensen av og ringvirkningene av massive onlinerollespill være et sykdomstegn like mye som en suksesshistorie. En mer reflektert holdning overfor dette ville gjort Gullstikka enda enklere å ta på alvor.
Sats bredere!
Sannsynligvis vil det imidlertid være langt enklere å vri fokus og speile bredden enn det vil være å forsvare spills hektende egenskaper. Her har Gullstikka 2007-arrangementet ett og annet å lære av fjorårets utgave, for i året som har gått siden sist har flere av de mest folkelige og mest forståelige prisene forsvunnet.
Priser som «Årets spillfigur», «Årets spillmusikk» og «Årets spilløyeblikk» var kanskje slurvete definert, men det betyr ikke at ideene bak ikke holder vann. Jeg foreslår:
- Årets interaksjonsdesign – her er potensialet stort for å formidle kjernen i spillene, som tross alt verken er det man ser eller det man hører, men det man gjør.
- Årets originale spillmusikk – som i 2006, men med alt fokus på originalskrevet musikk.
- Årets spillhistorie – for å premiere godt drama i spill, og for å interessere det publikummet som ikke fatter særlig interesse for maktfantasier.
- Årets spillkomedie – i en bransje som har overflod av storslagne Ringenes Herre-kopier og voldsepos kan økt fokus på humor være heldig.
- Årets nyskapende spill – for å premiere nyskapning i seg selv.
I tillegg til å velge flere slike mer forståelige kategorier til den delen av programmet som havner på TV, bør man dessuten legge enda mer vekt på å forklare hva hver kategori egentlig er for noe. Showplanen trenger rett og slett å bære mer preg av konkret, lettfattelig og interessant informasjon om hva disse prisene innebærer og hvorfor de er viktige. Ideelt sett bør dette dessuten avleveres av personer som vet hva de snakker om, noe som kun unntaksvis var tilfellet torsdag kveld.
Å få skeptikerne til å forstå hvordan spill kan røre følelser eller gi innsikt vil være en vanskelig oppgave, men i kombinasjon med en heldigere sendeflate (NRK1 på normal kveldstid) vil det være helt avgjørende for å nyansere inntrykket mange sitter med av spill.
Konklusjon
Gullstikka har med Gullstikka 2007, som med Gullstikka 2006, bevist at de klarer å lage en profesjonell TV-produksjon, og at de evner å skaffe til veie en rekke kjendiser for å bidra som utdelere eller underholdere. Kategorivinnerne har dessuten blitt flinkere til å poengtere hvem det er som står bak de faktiske spillene, og spillutviklers navn ble nevnt og hedret i nesten alle takketalene torsdag kveld. Ikke alle som mottok pris hadde like mye TV-trening, men det er, alt tatt i betraktning, høyst forståelig.
Neste år håper jeg imidlertid at nominasjonsprosessen blir helt uavhengig av salgstall, at juryens og folkets stemmer/kategorier skilles i stedet for å blandes, og at Gullstikka-kvelden i tillegg til å inneholde hyggelig skjemt og fjas, også inkluderer intelligent refleksjon over spillmediets status quo, i stedet for den enerverende insisteringen på at alle piler peker opp. Et mediums suksess kan nemlig måles i andre ting enn kroner og øre, og dét er det på høy tid at noen begynner å gjøre med det moderne spillmediet.
Kanskje må landets eneste TV-sendte spillshow rett og slett drive folkeopplysning – og det i større grad enn Amandaprisen eller Spellemannprisen noen gang har trengt. Det jeg ønsker meg, er med andre ord et Gullstikka som er enda bedre til å formidle ikke bare atspill er kultur – men lar det gå klart frem hvorfor spill er kultur.
Og da nytter det ikke lenger å velge ambassadører som Linni Meister, som ramser opp leksikondefinisjoner fra et ark mens hun kniser søtt.
