Det er rart med det, uansett hva slags musikk du foretrekker er det en liten del av hjertet ditt som brenner etter å spille gitar så det ljomer for en fullsatt sal. Hvis dette ikke stemmer for deg, trenger du igrunn ikke lese videre. Alle oss andre som valgte bort musikerkarrieren til fordel for noe mye kjedeligere har omsider fått muligheten til å leve ut drømmen i Guitar Hero.
Nå er ikke akkurat prinsippet bak Guitar Hero originalt eller bemerkelsesverdig i seg selv. Konseptet er velkjent: Det ruller et noteark over skjermen, og det er din jobb å treffe riktig tone til rett tid og å holde den så lenge som spillet ber om. Identisk med Singstar, for eksempel. Men der du i Singstar må nøye deg med en billig mikrofon, får du i Guitar Hero en billig gitar isteden. Mer presist en liten plastkopi av en Gibson SG. Den ser ikke spesielt stilig ut, særlig ikke med de fem fargeglade knottene på gitarhalsen. "Så dypt har jeg altså sunket", tenkte jeg da jeg tok den på for første gang.
Det sier mest om Guitar Hero at det tok cirka førti sekunder før den flaue følelsen var erstattet av et bredt, selvtilfreds glis. For jeg var rockestjerne. I min egen stue, til og med. Med gitaren på hofta og bred benstilling sto jeg og spilte etter Joan & The Jetts’ I Love Rock ’n’ Roll, og at antrekket besto av en høyst ureglementert pysjbukse og en Spongebob-t-skjorte betød ingen verdens ting. For jeg var gitarhelt.
Gitarduellant i toppklasse
For å trekke sammenligningen fra tidligere litt videre, er dette nærmest antitesen til designfilosofien i Singstar. Der Singstar er nøytralt for å kunne passe til mange forskjellige musikkstiler, omfavner Guitar Hero hjertelig alle rockeklisjéer det er kar om. Dermed er låtutvalget i spillet skrevet opp som en settliste komplett med små drodler i margen, menyer blir vist i form av konsertplakater og innlastingsskjermen er en forsterker hvor knottene gradvis skrus opp. Til elleve, så klart.
En annen ting som er forskjellig fra Singstar, er at det er du – istedenfor originalartisten - som står i fokus. I bakgrunnen for gitarhalsen som tonene du skal spille sklir nedover, ser du din helt egne rockeravatar spille sammen med bandet ditt på scenen du har valgt. Forskjellige scener og nye låter låses opp ved å fullføre fire av fem låter i hvert sett i spillets karrieremodus (bortsett fra på de to vanskeligste, hvor man må fullføre fem av fem), og ekstra avatarer kan kjøpes for penger du tjener på å spille konserter. Også her er samtlige rockeklisjéer representert: Gotherjenta med svart leppestift og rødt hår, punkergutten med Union Jack-singlet og hanekam, jamaikaneren med rastafletter og – øh – mannen med ljåen, alle er på plass. Å bytte ut avataren din har ingen funksjon annet enn den visuelle, men det er jo tøft å kunne velge seg ut en gitarist som passer med ens egen stil.
I tillegg til to nye gitarister, kan du også kjøpe nye gitarer og mønstre til gitarene du allerede eier, i tillegg til bakomfilmer fra produksjonen av spillet og bonuslåter du kan spille uavhengig av karrieremodusen. Akkurat dette føles litt underutviklet, ettersom det er veldig få ting du faktisk kan bruke de surt opptjente pengene dine på. Ettersom man lett opparbeider seg masse spenn ved å spille enkle låter flere ganger, er det ingen stor utfordring å låse opp selv de dyreste tingene i sjappa.
Highway to Hellesylt
Mangelen på dybde i karrieremodusen oppveies elegant av nyansene i selve spillopplevelsen. Etter litt øvelse finner du raskt ut at det å treffe mange noter på rad øker multiplikatoren på poengmåleren. Resultatet er at poengene dine blir verdt inntil fire ganger mer. Én eneste bommert stiller multiplikatoren tilbake til én, og gjentatte misser senker "rockometeret" - som er en indikator på hvor godt publikum liker opptredenen din. Dette er i seg selv et velfungerende system. I tillegg til dette har du såkalt "star power" som bygges opp ved å treffe stjerneformede enkeltnoter eller å bruke vibrasjonsspaken til å trekke ut kraften fra lange stjernenoter.
Når stjernemåleren går over midtpunktet, kan du løfte opp gitaren for å aktivere kraften, noe som dobler poengmultiplikatoren og gir litt ekstra krutt til rockometeret. Ikke bare er dette et viktig taktisk element ettersom det krever trening og erfaring for å finne ut når det lønner seg å bruke stjernekraften for maksimal poenguttelling, men også et fremragende påskudd for å showe litt mens du trakterer gitaren. Det sier seg selv at Guitar Hero spilles stående, ikke plantet i sofaen.
Effekten av å benytte seg av stjernekraft mens man spiller, er ikke bare synlig på de forskjellige målerne i spillet, men gir også gjenklang i lydsporet. Jubelbruset fra publikum når nye høyder samtidig som de klapper etter takten til låta, og effekten er intet mindre enn berusende. Det skal godt gjøres ikke å føle seg som et medlem av rockens kongefamilie når du drar av en knakende avslutningssolo og "You Rock!" vises på skjermen idet du fullfører.
Enda en sammenligning med Singstar er på sin plass når det gjelder flerspiller. Der flerspillermodusen i Singstar er en ren konkurranse om å få mest poeng, byr Guitar Hero på en ekstra dimensjon i rivaliseringen. Istedenfor at begge duellanter spiller samme parti, får hver spiller tildelt et parti om gangen som den neste skal fortsette på. Dermed blir det ikke bare en kamp om å få høyeste poengsum, men også et samspill. En gitarduell mellom spillere på høyt nivå, er virkelig et imponerende syn.
Man kan kritisere ting som at låtene i spillet er coverversjoner og ikke de originale innspillingene, eller at karrieremodusen ikke er så godt utbygd som man kunne håpe på. Men hva så? Coverlåtene er – som alt annet i spillet – utført med kjærlighet og presisjon, og står ikke tilbake for originalene. Går du lei karrieremodusen – noe som vil ta sin tid med tanke på de fire separate vanskelighetsgradene – så vil det fortsatt ta deg ukesvis å mestre alle låtene til den grad at du kan meisle inn navnet ditt på toppen av alle poenglistene.
Konklusjon
Det er lett å avfeie Guitar Hero som "Singstar for gitarister"; en billig sett-det-før-gimmick vi fint klarer oss uten. Vel å merke før man har prøvd spillet, for det skal ikke lange stunden foran TV-en til før man er sjarmert i senk av denne kjærlighetserklæringen til rock ’n’ roll. Det er åpenbart i alle detaljer at dette spillet er et kjærlighetsbarn, og blir du med på leken, blir du belønnet med den euforiske følelsen av å være Gitarhelten; beundret, tilbedt, elsket.
Dette spillet er, kort sagt, skapt for å elske deg. Om det ikke lever helt opp til løftene om å la deg oppleve en musikerkarriere, er følelsen du sitter igjen med mer enn nok til å veie opp for det. For du er rockestjerne, en ekte gitarhelt. Og det kan ingen ta fra deg.
