Hit the lights
Jeg klamrer meg fast til gitaren, så hardt at det spraker i hardplasten. Volumet er vridd til smertegrensa og stuebordet er skjøvet til side. Jeg står med øyne store som tekopper og stirrer spent mot skjermen. Noen sekunder senere sprenger det i høyttalerne og ut av eksplosjonen fyker det rockemusikk så høy og voldsom at sjokkbølgene klistrer meg til bakveggen i stua. I hvert fall føles det sånn når de første riffene pumpes ut fra det Guitar Hero: Metallica.
Jeg setter rett i gang med karrieremodus og skjønner fort at jeg har gjort et klokt valg. Gutta i Metallica entrer scenen i beste amerikanske Armageddon-stil. Mens jeg venter på at første sangen skal begynne, farer mange tenker gjennom hodet mitt, flere av dem kritiske. "Det har jo vært så mange slike spill tidligere, er det på tide å legge ned trommestikkene og kalle det kvelden?" "Vil dette spillet by på noe nytt eller er det hele bare pudder på hora?"
Vel, første sangen er ikke mange sekundene gammel, før jeg innser at jeg vil trenge et stort glass melk for å sluke ordene mine. Åpningssporet er ”For Whom the Bell Tolls” og jeg er solgt. Denne blir fulgt opp med den eviglevende klassikeren ”The Unforgiven” og jeg kjenner at jeg må ringe treningssenteret og avlyse timen. Det kommer til å bli en lang kveld!
Enter Sandman
Spillet har en artig historie der man, inspirert av Metallica, starter et band. Man velger en karakter for å starte i bandet, enten man velger en av Guitar Heros ferdiglagde forslag eller om man snekrer sammen sin egen skreddersydde rockehelt. Etter dette følger man så det stusselige coverbandet som kjemper med nebb og klør for å vinne auditions, og med det tilstrebe seg litt oppmerksomhet fra deres helter. Metallica stiller opp og spiller sine egne låter, mens bandet mitt først settes i aksjon dersom en sang fra en annen artist blir valgt. 
For selv om spillet muligens hinter til at det kun dreier seg om Metallica, så blir man servert en rikholdig buffet av sanger som gutta i Metallica selv har håndplukket. Her snakker vi blant annet om band som Alice In Chains, Motörhead, System of a Down og Lynyrd Skynyrd. Hva mer kan jeg si? Sett i gitaren, send naboen på en to-ukers til Kreta og skru opp lyden. Svensktoppar, ta dere en bolle!
All Within My Hands
For hver sang eller konsert som fremføres får man en slant med penger, basert på hvor god prestasjon man la ned. Det lurer gjerne litt ekstra salt i maten for ting som ny poengrekord, gode solopartier, sterk avslutning og femstjerners fremførelse. For å komme seg gjennom karrieren må man samle opp stjerner som man får basert på fremføringsferdighetene. En prestasjon får fra én til fem stjerner, så her er det bare å rocke ut for fulle mugger!
Jo flere stjerner man får, jo flere sanger og konsertarenaer blir låst opp. Dette systemet fungerer utmerket og føles bedre enn i tidligere spill, der man var låst til å måtte spille et visst antall sanger for å komme seg videre i spillet. Når man låser opp sanger vil man fra tid til annen bli tildelt ekstramateriale som klapp på skulderen. Dette er typisk bonusmateriale, slik som kuriøse og ukjente fakta om Metallica og de ulike sangene, bilder og sangtekster. Her er det mye snop for dedikerte tilhengere.
No Remorse
Etter ikke lang tid dukker det første problemet opp, for dette spillet nytes definitivt best om en skrur volumet fra ”Latterlig høyt” opp til ”Jeg setter 50 spenn på naboklage”. Herre min mozarella, for et spill og for et trøkk! En av mine absolutte Metallica-favoritter er ”Wherever I May Roam” og jeg har sjelden opplevd makan til kattejammer og apebrøl fra undertegnede i desperate forsøk på å rocke ut vokalen like hardt som gitaren. Kanskje like greit at mikrofonen ikke var plugget inn. I dette spillet har man nemlig den muligheten. Fire spillere kan samme danne et band bestående av en gitarist, en basspiller, en trommis og en vokalist. Samle sammen dine mest musikalske venner og sett i gang med å rocke dere veien til verdensherredømme.
For å lage dette spillet har Metallica blitt dratt inn i et motion capture studio, og bevegelsene til bandmedlemmene er blitt filmet og animert. Det er utrolig kult å se at bandet faktisk fremfører den sangen man spiller. Dette er bare nok en faktor som bidrar til den høye innlevelsesfaktoren og jeg kan ikke annet enn å applaudere.
Hero of the Day
Guitar Hero har alltid vært gøy, engasjerende og tøft. Men når man får tråkke rundt i skoene til James og kompani, og får spille seg gjennom et arsenal av deres feteste låter, ja da blir det nesten for godt til å være sant.
Det aner meg at Metallica lenge må ha forventet dette spillet. Hvordan kan de ellers lage musikk som til de grader passer til formatet? Av alle plastgitarspill jeg har spilt så langt, er dette utvilsomt det mest engasjerende. Det er noe med den tunge og melodiøse musikken til Metallica som gjør at det nesten føles som om det er første gang man prøver et slikt spill og forelskelsen vekkes til live.
Gjestelåtene holder også et jevnt høyt nivå, selv om en og annen kanskje faller litt utenfor, men slik er det jo i alle slike spill. En personlig favoritt er en godbit jeg har gledet meg lenge til: System of a Down med "Toxicity". Gitarriffene sitter og knappetrykkene smeller frenetisk mot gitaren. Lydkvaliteten er uklanderlig, timingen er bra og grafikken sitter. Jeg har ikke ord, jeg har bare høyresokker!
Om jeg skal være helt ærlig, så hadde jeg nok vært tjent med å være kjent med hele Metallica-katalogen, spesielt de eldre sakene. Også noen av de eldre gjestelåtene føles litt utdaterte, men dette setter jeg først og fremst på kontoen for selvkritikk.
So You Think You Can Tromme?
Nytt for dette spillet er at man kan gi trommeslageren en ekstra nøtt å bryne seg på. Det er nemlig blitt inkludert en ekstra basspedal i gitarsettet, slik at man får doble basstrommer. Dette suppleres med at man også får en egen vanskelighetsgrad, kalt Expert pluss. Tro meg på mitt ord; dette er ikke for gravide eller sarte sjeler!
Da vi prøvde et litt eldre trommesett fra Rock Band 1 opplevde vi dessverre en del trøbbel med kalibreringen. Etter mye kløning fikk vi det til, men det viste seg at trommeslageren måtte logge inn som bandets leder for at kalibreringen skulle ha effekt. Hvorvidt dette er spillet eller trommesettets skyld, vites ikke.
Jeg går gjerne egenhendig i strid med alle som sier at man må være en skikkelig Metallica-fantast for å nyte dette spillet. Samlingen min er særdeles ukomplett, men jeg holder "Black Album" tett til mitt bryst. Jeg har aldri eid så mye som en Metallica-button og aldri vært på konsert. Men etter noen få timer med dette spillet merker jeg hvilket utrolig repertoar Metallica har. Noen sanger kjenner jeg fra før, andre ikke. Men felles for de fleste er at jeg ganske overraskende elsker dem. Se i nåde!
Oppsummering & Konklusjon
Hvis du allerede eier flere Guitar Hero og Rock Band-titler og tenker som så at: ”Nei, nå får det jaggu værra nok, den kua er ferdigmelket”, så tar du feil. Det virker kanskje litt arrogant og en anelse frekt å påstå dette, men ta mitt ord for god fisk. Jeg har spilt meg gjennom de fleste tidligere titler og tenkte selv at det nå måtte være på tide å komme opp med noe nytt og grensesprengende. Den kommentaren legger jeg derimot på hattehylla en liten stund til. Guitar Hero: Metallica er fullt av trøkk, mange tøffe sanger, gode animasjoner og en uovertruffen innlevelsesfaktor. Om jeg skal sammenlikne dette spillet med liknende titler i samme klasse, kan jeg bare si: Kjøp Guitar Hero: Metallica, nothing else matters
