Guitar Hero: Aerosmith baserer seg på samme spillutforming og struktur som de tidligere spillene i serien. Dersom du ikke kjenner Guitar Hero-serien fra tidligere, vil det være en god idé å starte med å lese omtalen vår av Guitar Hero III: Legends of Rock. Dermed får du et bedre grunnlag for å tolke karakteren og velge hvilket Guitar Hero-spill som passer best for deg.
I korte trekk er Guitar Hero: Aerosmith et rytmespill, der du ved hjelp av en spesialtilpasset gitarkontroller får spille en virtuell gitar på noen av de beste gitarlåtene verden har hørt. Spillebrettet er utformet som halsen på en gitar, og brettet fylles raskt av strengmarkører som beveger seg nedover. I det de når det laveste punktet på brettet gjelder det å trykke til så nøyaktig som mulig, slik at du kan samle poeng og gjøre publikum ekstatiske over din fantastiske gitarinnsats. Gjør du en dårlig jobb sørger publikum for at du får vite det.
Karrieremodusen i Guitar Hero: Aerosmith baserer seg på ulike perioder i historien til bandet, uten at det begrenser hvor i spillet låtene deres dukker opp. Hvert nivå har tre sanger fra gutta som har lånt bort bandnavnet til spillet, i tillegg til to oppvarmingssanger fra andre utvalgte artister. Du må pent spille deg gjennom begge oppvarmingssangene før du får prøve deg på låtene fra Aerosmith, og som i det originale Guitar Hero, blir den siste sangen låst opp etter at du har klart de to foregående (som et ekstranummer).
Back in the Saddle
Dette er med andre ord nøyaktig det samme spillet som vi så under navnet «Guitar Hero III: Legends of Rock» i fjor, bare med færre sanger og uten muligheten til å spille karrieremodusen sammen med noen andre. Antallet sanger er nesten halvert (41 mot 73), og de sangene som er på plass virker enklere enn de som er i de vanlige spillene i serien. De fleste av Aerosmith-sangene som er med har kvaliteter som Guitar Hero-sanger, men som oppvokst på 80-tallet er det en del av den eldre Aerosmith-diskografien jeg ikke har noe stort forhold til.
Animasjonssekvensene fra Guitar Hero III: Legends of Rock er byttet ut med korte filmsnutter av bandmedlemmene fra Aerosmith som snakker et par ord om hvordan livet var i bandet på de ulike stadiene av karrieren. Disse sekvensene er alt for korte til å gi noen som helst verdi for de av oss som ikke nødvendigvis har hele historien i hodet allerede, og har du Aerosmiths bandhistorie tatovert på ryggtavla så er alt det du får høre gammelt nytt.
Dream On
Og det er her hovedproblemet til spillet ligger for de som ikke allerede er beinharde Aerosmith-tilhengere. Det gir ingen nye opplevelser enn det du kan oppleve av de andre spillene i serien, og leverer både et mindre og mer ensformig utvalg på musikkfronten. Har du allerede spilt de tidligere spillene sønder og sammen, vil det være større utfordringer å hente på nettjenestene for spillene (dersom du spiller på Xbox 360 eller Playstation 3) enn her.
Men la oss glemme de andre spillene for en stund. Dersom vi aldri hadde fått lagt våre klamme hender på Guitar Hero-serien, ville ikke dette ha vært noe dårlig spill. Aerosmith-sangene er stort sett riffbasert, og er enkle og tydelige i gitarsporene sine. Vedkommende som har laget notesporene har gjort en god jobb, og det er enkelt å følge sangene fra skjerm til høyttaler. Rytmen sitter lett, og det er ikke til å stikke under en stol at mange av Aerosmiths sanger er aldeles glimrende rockelåter. Det er nok av spillemoduser til å holde deg opptatt en god stund, og det er fortsatt morsomt å slåss mot tilfeldige mennesker over internett.
Konklusjon
Dette er i praksis et umulig spill å anmelde. Dersom du er blodfan av Aerosmith, er dette etter all sannsynlighet noe du har ventet lenge på. Dine to største problem er at den-og-den-sangen ikke er med, og at hele diskografien til Aerosmith burde vært her. Dersom din øyeblikkelige tanke er «hva i alle dager gjør disse andre artistene i et Aerosmith-spill?», så kan dette være glimrende underholdning.
Antallet sanger er et problem også for de av oss som ikke er fullstendig oppslukt av bandet, men vi irriterer oss også over mangelen på unikt innhold og noe som faktisk kunne ha gjort dette til en ny Aerosmith-opplevelse. Ettersom spillet er noe lettere enn de tidligere spillene i serien, kommer du fint gjennom alle sangene på en kveld eller to dersom du allerede har et intimt forhold med gitarkontrolleren. La oss bare håpe at dette ikke blir et nytt leketøy på loftet.
