Møt min venn, Tommy
Nevekamp er vel og bra, men skyting må vi selvsagt også ha. På PC sikter du i utgangspunket med musen, med et raskt klikk på høyre museknapp låser siktet til en motstander (eller en hvilken som helst annen person - siktesystemet er dessverre ikke spesielt dyktig til å skille mellom fiender og sivile, og det gir deg heller ingen advarsel når du er i ferd med å blåse hodet av ei tobarnsmor midt i en stressende skytekamp). Når siktet er låst til en person, kan du bevege musen for å flytte siktet til spesielle deler av kroppen hans. Skyter du knærne, vil offeret få problemer med å stå, og treffer du hodet går personen sannsynligvis rett i dørken med en gang.
På PC er det ofte et godt alternativ å sikte selv, men på PlayStation 2 er du stort sett avhengig av autosiktefunksjonen. Ellers er systemet rimelig likt på begge plattformene. Selve kampsystemet fungerer veldig godt (med de riktige kontrollerne), men kameraet kan noen ganger rote ting til for deg. Kjemper du uten våpen, kan du få problemer det er for mange rundt deg samtidig, og hvis du bruker våpen blir det mye vanskeligere når fienden kommer for nærme.
En av de beste tingene med nevekamp er hvordan du kan bruke miljøet til din fordel. Når du har tatt tak i en person, kan du slenge ham gjennom vinduer eller utfor tak, og du kan dessuten slå ham i vegger og andre objekter. Det å kaste irriterende folk inn i store ovner er også noe man aldri blir lei av. Når du har våpen må du også benytte deg av omgivelsene for å lykkes - det er for eksempel viktig å gå i dekning bak kasser og slikt, og du kan også stille deg flatt langs vegger og så dukke frem rundt et hjørne i noen få sekunder, mens du smeller av en ladning bly eller to. Fiendene bruker også miljøet godt, og oppfører seg stort sett på en rimelig intelligent måte, noe som gjør kampene ekstra morsomme.
Tam historieformidling
Spillets historie er temmelig svak, noe som er veldig synd med tanke på det enorme potensialet EA satt på her. Ikke bare hadde utviklerne tilgang på den klassiske filmen (basert på en like klassisk bok), men de hadde også nesten alle de opprinnelige skuespillerne med seg. Likevel klarer de aldri å involvere deg i historien. Filmsekvensene er for korte og sporadiske til at du får noe forhold til figurene du møter, og det er i tillegg vanskelig å følge med på det som skjer. Etter hvert flytter spillfiguren din for eksempel sammen med Frankie Malone, men hvis det var en ordentlig romanse utenom litt kjapp flørting, gikk jeg tydeligvis glipp av den. Greit nok, konkurrentene i sjangeren er ikke stort bedre, men Gudfaren--lisensen gir visse forhåpninger til historien, og disse innfris ikke.
Bylandskapet består for det meste av brunt og grått, og den ene gaten ser som oftest ut som den andre. Det er ikke spesielt mye spennende å se i Gudfarens versjon av New York, noe som gjør det å kjøre fra sted til sted eller utforske byen til fots til en relativt kjedelig affære. Denne ensformigheten gjør også at det å finne veien rundt i byen også kan være vanskelig til tider. Inne i selve bygningene står det enda verre til - de samme inventarene går nemlig igjen, om og om igjen. Har du sett ett bakeri, så har du sett dem alle, og slik er det med resten av bygningene også. Det er imidlertid positivt at vi faktisk får mulighet til å gå inn i såpass mange bygninger rundt om i byen. Her har andre spill i sjangeren litt å lære.
I og med at byen er så stor, blir det en del bilkjøring. Dette fungerer helt greit, men det å kjøre bil blir aldri like morsomt som i GTA-spillene, for eksempel. Etter en stund ble jeg faktisk litt lei av å kjøre bil - bilkjøringen er ikke spesielt utfordrende, og denne delen av spillet mangler dybde. Et potensielt problem her er at biler og fotgjengere først dukker opp når de er rimelig nærme, men i praksis skader det ikke gameplayet, etter som du alltid får nok tid til å reagere.
I forhold til biler, får vi den samme mangelen på variasjon. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange bilmodeller det finnes i Gudfaren, men det føles i alle fall som om du kommer over de samme fire-fem modellene om og om igjen. Dette er skuffende, spesielt med tanke på den flotte rikdommen et fire år gammelt spill som Mafia klarer å tilby på dette området. Bilene i Mafia ser faktisk mye bedre ut også - fire år er tydeligvis ikke så lang tid i spillindustrien som en skulle tro. Gudfaren klarer generelt ikke å overgå verken GTA-serien eller Mafia. Det inneholder for lite variasjon, og mangler både Rockstar sin lekenhet og Illusion Softworks sin sans for detaljer.
Det mest imponerende aspektet ved Gudfaren er at du kan kjøre fra den ene enden av New York til den andre, og så stikke inn i en restaurant for å utpresse eieren, uten å oppleve en eneste lastepause. PC-versjonen ser best ut på grunn av høyere oppløsning og skarpere teksturer, men samtidig vises de dårlige bilmodellene og den repetitive tekstureringen ekstra godt når oppløsningen går opp. Ansiktsuttrykk og animasjoner står det mye bedre til med, og EA har virkelig klart å få de kjente figurene fra filmen til å se ut som de skal. Som forventet gjør skuespillerne en glimrende jobb, og den klassiske musikken er med på å heve stemningen noen hakk (selv om det også her blir en del repetisjon i lengden).
Konklusjon
Det er lett å finne negative ting ved Gudfaren, men faktum er likevel at det er et spill som er morsomt å spille. Slåssingen er underholdende og tilfredsstillende, skytesekvensene er heftige og det å bygge opp ditt eget forbryterimperium ved å presse butikkeiere for penger er veldig tilfredsstillende, i alle fall i en stund. Dessuten kan du prøve deg på bankran og angrep på rivaliserende familier. Spillet er langt fra perfekt, men du vil nok finne mye å glede deg over her. PC-versjonens kontrollsystem burde absolutt vært bedre optimalisert for mus og tastatur, men med tanke på at den støtter gamepad vil det være galt å trekke den for det.
Jeg må innrømme at det er vanskelig å sette karakter på Gudfaren - spillet ligger og vipper mellom en sekser og en syver. Det er absolutt underholdende, og det har egentlig ikke noen spesielt store feil, men samtidig er blir det for ensformig i lengden. Det er også i letteste laget, bilkjøringen er relativt kjedelig og historiefortellingen er alt for svak, med tanke på hvilken film dette spillet er basert på. Men det som til slutt avgjør saken, er at Mafia - et fire år gammelt spill - fortsatt er gudfaren på spillmarkedet.
