Mange flotte spill har det visuelle i skjønneste orden. Det finnes også fremragende spill med et lite tiltalende ytre. Kjedeligere er det med de som tar seg godt ut, men som likevel ikke er verdt å spille for fem flate øre. Det er med dyp sorg og smerte vi må meddele at GT Pro Series ikke passer inn i noen av de nevnte gruppene, men i den siste kategorien: Spill som både er og ser ut som søppel.
Ratt på kjøpet
Det mest spennende ved GT Pro Series er bruken av Wiimote-kontrolleren. Denne trykkes ned i et medfølgende plastikkratt, slik at rattingen registreres av bevegelsessensorene i kontrolleren. Et fullstendig trådløst ratt med andre ord.
Det tar ikke lang tid å venne seg til denne kontrollformen, men den har noen åpenbare svakheter. Først og fremst føles det feil at rattet ikke er forankret i noen base. Det blir rett og slett en ganske vinglete følelse å holde rattet ut i løse luften. Lange spilløkter kan også fort bli slitsomme, på tross av at rattet i seg selv ikke veier all verden.
En annen begrensning er selvsagt at det ikke har pedaler, slik at gass og brems må håndteres med knapper. Ikke bare er det litt knotete å komme til disse, det begrenser også kjørefølelsen og kontrollen du har over bilen betraktelig. Det siste fundamentale problemet er at all krafttilbakemelding kommer fra vibrasjonene i Wiimote-kontrolleren. Denne svake dirringen kan riktignok indikere at du har hjulene på utsiden av banen, men det er også alt.
Disse begrensningene ligger først og fremst i maskinvaren, men fysikkmotoren bidrar også til å gjøre opplevelsen unødvendig hårete. Faktisk er den direkte fordummende. Alle biler oppfører seg mer eller mindre identisk, og slenger og vingler på den minste rattbevegelse. Ikke bare om du velger den hårreisende sladdemodusen, men også i såkalt racingmodus. Det eksisterer ingen følelse av vekt, veigrep og kjøreegenskaper.
Digitale brødhoder
De datastyrte motstanderne holder samme tragiske kvalitet. De putrer rundt i sitt eget tempo, som perler på en snor, uten noen som helst personlighet. De ser heller ikke ut til å ense omgivelsene. Spillet har riktignok flerspillermuligheter også. Fire stykk kan spille sammen på én konsoll. Spørsmålet er hvorfor i alle dager du skulle ha lyst til å prøve det.
Bilutvalget er godkjent, men ikke imponerende. Det er asiatiske biler for alle pengene, med hovedvekt på de vanlige traverne. Spillets struktur gjør imidlertid at du aldri får noe forhold til bilene. Ikke bare oppfører de seg svært likt, men du kjøper verken biler eller deler. Etter hvert som du spiller deg gjennom karrieremodusen låses det opp flere biler og deler. Disse kan du fritt bytte mellom akkurat som du måtte føle for. Du har altså akkurat de samme delene tilgjengelig til alle biler. Resultatet blir at trimming og tilpassing virker nokså meningsløst, det er bare en rekke menyvalg du må tråkle deg gjennom for hver bil du bytter til.
Avleggs i forrige generasjon
Når spillet er så nitrist, er det nesten positivt at det ser ut som noe du finner i sprekken bak komfyren. Da er sjansen noe mindre for at uvitende går i innkjøpsfella i butikken. For spillet er stygt. Skrekkelig stygt. GT Pro Series har ingenting på denne generasjonens konsoller å gjøre, men det tristeste er at det heller ikke hadde noe å gjøre på forrige konsollgenerasjon. Kantete og stygge objekter kledd i ensformige og udelikate teksturer er alt som venter deg. Utviklerne har tydeligvis vært klar over problemet, og har prøvd å lappe på noe av dette ved å innføre en Cel-shade-stil på bilene. Det er omtrent like effektivt som å gjemme ei kvise bak et stort, rødt plaster.
Lydene er også tredjerangs. Motorene høres mer ut som symaskiner, og kollisjons- og skrenselyder er som hentet fra en arkademaskin fra begynnelsen av 90-tallet. Ikke bare er alle lydene billige og tynne, de er dessuten særdeles lite varierte. De står altså i stil til resten av opplevelsen.
Nevneverdig utfordring byr det heller ikke på. Spillet er kort, og dessuten meget enkelt. Den største utfordringen ligger i å skjønne hvordan bilene reagerer på rattbevegelsene, når det er trent inn er resten plankekjøring. Som i Gran Turismo-spillene må du i løpet av karrieren skaffe deg visse lisenser. Heller ikke her er det noen utfordring å spore. Du belønnes med medaljer alt etter hvor godt du gjør det, men noe av spenningen forsvinner når gullmedaljene praktisk talt kastes etter deg.
Konklusjon
La oss krysse fingre og tær for at GT Pro Series-rattet ikke blir standardkontroller for bilspill på Wii. Det har en viss morofaktor, men leverer ikke i nærheten av samme funksjonalitet som vanlige kontrollere og ratt. En kan nok finne en viss glede i å sladde rundt banene med rattet veivende i løse lufta, men den er kortvarig. Veldig kortvarig. Det sier vel også litt at denne gleden i så fall er på tross av spillet, ikke på grunn av det. Fysikken er grusom, spillet blottet for utfordring og motstanderne er fullstendig ubrukelige. Når spillet attpåtil ser og høres ut som det er hentet fra forrige millennium er det kanskje best om vi alle tar en kollektiv sving rundt dette makkverket.
