De beste sportspillene er ikke nødvendigvis de mest realistiske. Tony Hawk-serien ligner lite på ekte rullebrettkjøring, men du føler deg likevel som en skater når du utfører naturstridige triks på toppdekket av et cruiseskip. FIFA destillerer bort alt det kjedelige ved 90 minutters gresstråkking og får selv den mest ballallergiske sofahelt engasjert i sporten.
Det er skating i Tony Hawk og det er fotball i FIFA, men populariteten kommer av at det er gode spill, ikke fordi de gir autentiske gjengivelser av sportene de skildrer. Graden av realisme er kun retninger å ta et produkt, det avgjørende for kvaliteten er hvor moro spillet som helhet er å spille.
MXGP: The Official Motocross Videogame, som ble lansert tidligere i år på forrige generasjon, viser stor respekt til motocrossen når det kommer til autensitet. Dessverre glemmer utviklerne i italienske Milestone Games at det er en pakke rundt som også må pleies.
Hold på styret
Kjørefølelsen, som på mange måter er det viktigste i et kjørespill, er egentlig et temmelig vagt konsept. Så lenge du har ræva plantet komfortabelt i en myk sofa, kan man aldri kjenne på det samme rushet en proff motocrosser føler når han glir gjennom gjørma i 130 kilometer i timen. Med kun en håndkontroll og en skjerm er det umulig å kopiere virkeligheten.
Men et spill kan komme et stykke på vei. Min erfaring med motoriserte tohjulinger begrenser seg til turene gjennom Oslos gater på en utrimmet, mørkeblå scooter, men dette føles i hvert fall realistisk. Det er en vill kraft i motocrossens sykler, med det er likevel skjøre skapninger som må behandles med en viss respekt.
Er du for hissig i en sving blir det nærkontakt med reklameplakatene. Vingler du for mye over den løse grusen vil dekkene miste grepet. Overfører du for mye vekt til én side velter sykkelen. Bremser du for mye havner du bakpå og må vente tålmodig på å gjenvinne fart.
Hvor nært virkeligheten spillet kommer er vanskelig å svare på, men det er alltid et godt tegn når du blir straffet for å holde inn gassen.
Tålmodighet og timing er nøkkelen til å komme seg gjennom raskt samtidig som man holder seg på hjula.
Spillet er heldigvis temmelig tilgivelig på de laveste vanskelighetsgradene, og du kan hoppe ut i publikum eller tryne en håndfull ganger uten at det får særlig med konsekvenser. Spillets usynlige kran er nemlig alltid på plass til å få deg raskt ut på banen igjen. Lista for å komme inn i MXGP er på ingen måte uoverkommelig.
På det høyeste nivået kjører derimot konkurrentene såpass perfekt at én feil er nok til å sette deg ut av konkurransen. Her må man treffe på hver eneste sving og hvert eneste hopp, og det først når du virkelig kan løypene at du kan hevde deg. Tålmodighet og timing er nøkkelen til å komme seg gjennom raskt samtidig som man holder seg på hjula.
Karrieren er viktigst
Den største og mest åpenbare mangelen i MXGP er mangelen på lokal flerspiller. Denne trenden i motorspill med å nekte folk simpel moro i sofaen er et onde som må opphøre. Utviklerne kan øke maskinens intelligens så mye de vil, de kan gi folk muligheten til å utfordre elleve knallgode kinesere, men ingenting kan matche gleden av å race mot en eplekjekk kompis som sitter i samme rom.
Uten muligheten til å dele skjerm faller apellen til MXGP dramatisk, men det er jo andre ting å gjøre her. En enkel, rødhvit meny tilbyr ulike klassiske retter som «instant race», «championship» og «time attack», men de aller fleste vil rette fokuset sitt mot karrieremodusen eller onlinefunksjonen.
I karrieren kan du velge mellom 60 ulike, offisielle førere eller designe en egen motocrosstjerne. Ettersom alle har på seg hjelm og alle stiller med de samme ferdighetene er det egentlig hipp som happ hvem du ender opp med. Muligheten til å fikse på føreren din begrenser seg til noen kjedelige profilbilder og fontdesignet bakpå drakten, så din identitet som motocrossfører står ikke i sentrum.
Du starter i motocrossens harde verden som en stusselig MX1-fører og målet er å komme seg opp hele ett nivå til MX2. Du kjører over hele kloden på fullstendig lisensierte baner, og visstnok er hver eneste sving og bakke en nøyaktig gjengivelse av virkelighetens motocrossbaner. Jeg kan ikke personlig gå god for den påstanden, men hver bane og hvert miljø fremstår i det minste som unike plasser uten at det vipper over i karikaturen.
Karrieremodusen byr ikke på veldig mye variasjon. Hvert løp i kalenderen følger det samme oppsettet: en treningsrunde som avgjør hvor på streken du starter, en kvalifisering og to dager med tellende kjøring. En virkelig fører må kanskje gjennom alt sammen, men heldigvis kan du hoppe over de to første, temmelig meningsløse prøvelsene.
På spillets sosiale media vil konkurrentene, avhengig av prestasjonen, fornærme eller skryte av deg. Men de vil aldri kommentere selve kjøringen utover plasseringen. Du kan være en ufin gris i løypa, kutte hjørner, velte motstandere eller massere hjelmene deres med forhjulet i et luftig svev - så lenge du får førsteplassen er det bare ros å få.
Før hvert løp stiller laget ditt krav. Mislykkes du i å oppnå sjefenes forventninger om poeng risikerer du å bli sparket ut av laget. Møter du kravene samler du erfaringspoeng, får flere fans og skryt i innboksen.
Det er alltid hyggelig med skryt, selv fra en maskin, men fansen og poengene fører egentlig ikke til noe særlig konstruktivt. Det finnes ingen bedre sykler å kjøpe, ingen førerferdigheter å oppgradere, ikke noe utenomsportslig dill-dall å svi av pengene på.
Riktignok kan du lande avtaler med bedre lag, som tar deg et skritt nærmere MX2, men dette er egentlig bare posering. I praksis, enten ute i løypene eller når du hviler etter racene i klubbhuset, har verken lagbyttene eller rivaliseringen noen særlig betydning.
Karrieren mangler egentlig litt puls. Man føler seg aldri som en del av et motocrossirkus. Man føler aldri at man bygger seg opp og er på vei mot noe. Din eneste reelle motivasjon i karrieren, det som faktisk får deg til å fortsette, er å bli en bedre spiller. Noe som strengt tatt burde vært en positiv bieffekt av å være oppslukt, ikke hovedincentivet.
Uengasjerte supportere
Når man er lei av datastyrt motstand kan oppmerksomheten rettes mot onlinefunksjonen. Det var ikke voldsomt mye folk ute på serverene når jeg testet forholdene, men det var alltids motstand å finne. Å spille mot ekte mennesker gir løpene en egen form av uforutsigbarhet, og spillet økt levetid, men igjen sliter MXGP med å løfte det et hakk opp.
Valgene står mellom enkeltløp og en amputert utgave av en sesong. Du får prestasjonsbaserte poeng, som ikke kan brukes til så mye annet enn skryting. Det er mye ventetid og mange lasteskjermer, og med de samme, arkade gitarriffene om og om igjen tar det litt for mange minutter å komme i gang.
Med lang sikt, en klar og realistiske fargepalett, og solide mengder med grus, sand og gjørmesprut ser spillet temmelig bra ut på PlayStation 4. Dessverre har ikke MXGP luket ut alle feil. Førerne oppfører seg inni mellom som spøkelser og har en lei tendens til å flyte gjennom hverandre, reklameplakatene og det visstnok dynamiske underlaget.
Det kunne gjerne vært litt mer liv rundt selve banene, og man får en mistanke av at det er den samme, monotone supportergjengen som står langs løypene over hele verden. Enten har Milestone vært slappe med lyddesignet eller så er den evinnelige tutingen med horn pålagt av verdens motocrossforbund.
Konklusjon
Det er gøy å kjøre sykkel i MXGP: The Official Motocross Videogame, men det er ikke alltid så gøy å spille. Utviklerne i Milestone har med sine 60 lisensierte førere, 18 baner og en overbevisende jordnær kjørefysikk, satset på å gjenskape sporten med respekt. De har truffet på mekanikkene, men har ikke klart å overføre den hamrende lidenskapen fansen og utøverne føler for sporten over til spillkonsollene.
Det blir nemlig innimellom litt dødt å spille MXGP. Karrieremodusen byr på nok utfordring til å underholde i én sesong, men blir for trang og gjentakende til at mange orker å hive seg på runde to. Onlinefunksjonen byr på litt mer varierte utfordringer i løypene, men er per dags dato preget av litt for mye venting og litt for få spillere. Det er heller ingen mulighet til å spille lokalt mot en venn.
MXGP rekrutterer neppe mange nye fans over til sporten, men eksisterende motocrossentusiaster vil få en god følelse på sykkelsetet. Med en temmelig solid og troverdig grunnfysikk byr spillet på utfordringer mot god motstand. MXGP er ikke et glimrende sportspill helt enda, men det er mye godt å bygge videre på i potensielle oppfølgere.
Jakter du mer fart i gjørma er Pure et fantasifullt alternativ. Mange motocross-fans regner også MX vs ATV Reflex som et av sjangerens bedre tilskudd.
