Castlevania var på mange måter katalysatoren for Netflix' enorme satsing på spilladaptasjoner da serien ble lansert i 2017. Den gang fikk vi servert en litt ujevn første sesong som banet vei for det som skulle bli et periodevis ganske så spektakulært vampyrdrama i 1400-tallets Europa.
Den serien takket for seg etter fire sesonger, men nå er Castlevania nok en gang aktuell på verdens største strømmetjeneste. Den frittstående oppfølgeren Castlevania: Nocturne forteller riktignok en helt ny fortelling, men har mange av de samme gode (og dårlige) kvalitetene vi har lært å forvente.
Veslevoksen vampyrjeger
Dette nye eventyret er satt lenge etter Trevor Belmont og Sypha Belnades' eskapader. Vi følger riktignok fortsatt Belmont-klanen og deres endeløse kamp mot ondskap, men har nå flyttet oss over 300 år fram i tid. Nærmere bestemt foregår handlingen i Frankrike i 1792, noe som plasserer oss midt i den franske revolusjonen. Oppi det hele står Richter Belmont og Maria Renard.
Sesongen er løst basert på handlingen i Castlevania: Rondo of Blood, og lar oss følge hovedpersonene idet de oppdager et komplott hvor statskirken nok en gang driver med ugagn. Denne gangen konspirerer de med en ny gudeskikkelse og mørke makter for å stoppe omveltningene som herjer landet.
Den 19 år gamle Richter er øyeblikkelig et yngre og mer uerfarent blad enn sine forfedre, men etter en brutal hendelse i barndommen vokser han opp til å bli en vampyrjeger god som noen. Han er en mer jovial og godtroende type enn Trevor, men har tydelig arvet både kampånden og kjepphøyheten til sin forløper. Også Richter lirer av seg en del tåpelige slagord og klein bannskap underveis, men føles unik når det virkelig gjelder.
I likhet med originalserien sliter jeg også litt med skuespillet i Nocturne: Noen av replikkene føles merkelig malplasserte, og det er noe rart med både kvaliteten på opptakene og manuset – det er nesten litt amatøraktig enkelte steder.
Sympatisk skurk
Sett over et har ingen av figurene derfor veldig tak på meg foreløpig: Serien bruker riktignok en del tid på å fortelle bakgrunnshistoriene til flere av de involverte — og mye av dette er bra — men tempoet er litt for høyt og manuset litt for stivt til at jeg virkelig lar meg engasjere av én enkelt figur.
Om noen, er det nok Olrox som er den desidert mest interessante karakteren så langt. Den grønnøyde vampyren har enorm påvirkning på Richters utvikling, og flakker elegant fram og tilbake i kulissene gjennom store deler av sesongen. Det er veldig tydelig at han på ingen måte har rent mel i posen, men det er samtidig mye spenning knyttet til de valgene han tar og hvilken side av konflikten han egentlig er på.
Akkurat her minner sesongen meg veldig om de deilige, filosofiske gråsonene fra originalserien, hvor selv skurkene hadde troverdige bakgrunnshistorier og flere sympatiske trekk.
Dessverre kan ikke det samme sies for den virkelige slemmingen i Nocturne. Erzsebet Báthory – en vampyr basert på den ungarske adelskvinnen med samme navn, som angivelig sto bak flere hundretalls brutale drap på 1500-tallet – dukker nesten bare opp når vi nærmer oss slutten på den åtte episoder lange sesongen.
Hun fremstår da som en ærefryktig og høyst reell trussel – en uovervinnelig skikkelse som våre helter umulig kan ta rotta på – men har foreløpig hverken karisma eller tydelige nok motiver til at hun kan måle seg med Dracula eller Carmilla fra originalserien.
Vemmelige vesener
De åtte episodene er alle godt regissert, med særdeles god flyt og en fin blanding av de tingene vi har lært å forvente fra Netflix' Castlevania-univers. Her går det slag i slag, fra traumatisk barndom til vampyrledet kostymeball, via teatralske kirkeledere og dunkle fangekjellere fulle av mørkets skapninger.
Sesongen lener seg kanskje i enda større grad mot action og slåssing kontra moderserien, men heldigvis er dette som vanlig av høyt kaliber. Mye er slik vi kjenner det, med enormt fartsfylte piskekamper, høystsvevende triks og ilter magi, men nytt av året er en visuell stil som er nokså annerledes den vi har sett tidligere.
Nocturne er i langt mindre grad en typisk «anime», og har i stedet et grovere, mer kunstnerisk uttrykk deler av tiden. Serieskaperne eksperimenterer også mer underveis, og resultatet er en visuelt unik opplevelse som aldri blir kjedelig.
Spesielt fengslende er episode fire og episode seks, hvor flere av de ulike kohortene barker sammen i spektakulære sekvenser hvor mye står på spill.
Her kommer også sesongens mange unike monstre virkelig til sin rett: Mørkets skapninger er unike, vemmelige og merkelig fascinerende vesener som blander menneske, dyr og mareritt i en rekke stadig mer overraskende pakker. Jeg kjenner en ubehagelig kiling i magen når jeg ser flere av dem, som om dette er faktiske vederstyggeligheter som ikke burde eksistere.
Som en motsetning til dette har vi en rekke fenomenale enkeltøyeblikk spredd utover sesongen, hvor fargebruk, figurer, symbolikk og komposisjon skaper utsnitt av ren og skjær kunst.
Konklusjon
Castlevania: Nocturne lever opp til forventningene satt av moderserien og fortsetter ufortrødent i samme spor som de fire foregående sesongene fra Castlevania-universet. Dette betyr at handlingen går en hårfin balanse mellom blodtøff action og småfilosofisk drøfting, uten at noen av delene foreløpig når helt de samme tindene som i originalserien.
Til det er figurene for tynne og manuset for enkelt, men jeg lar meg likevel engasjere kraftig gjennom store deler av eventyret.
Særlig imponerende er den visuelle stilen og kreativiteten som gir denne nye sesongen ekstra særpreg. God flyt gjør at det også er lett å følge med på de mange tvistene som dukker opp underveis, og mye tyder på at det bare kan bli bedre etter hvert som både skurker og helter får mer kjøtt på beinet.
Castlevania: Nocturne kan strømmes i sin helhet på Netflix.
