Litt av grunnen kan ha vært at det ble utgitt relativt sent utenfor Japan, så sent at spillet ble konvertert fra Saturn til PlayStation på det amerikanske og europeiske markedet. Men for 2-ern ser det imidlertid lyst ut. Det har allerede blitt sluppet til Dreamcast og PS2, og har høstet svært god kritikk på den fronten.
Et dårlig førsteinntrykk
Spillet kommer i et standard DVD-cover, og inneholder en installasjons-CD og en spill-CD. Første minus er at manualen er i svart-hvitt, og at innholdsfortegnelsen er helt feil(!). Den er riktig til side 4, men resten er feil. Slurvete. På installasjons-CD-en får man opp en tilsynelatende hyggelig, liten meny hvor man kan velge å installere spillet, installere DirectX, eller avslutte programmet. DirectX-knappen fungerte ikke, den ga ikke noe svar i det hele tatt. Så etter å ha voldtatt den med 50 infernalske museklikk, tok jeg en kikk på selve CD-en og fant ut at det ikke fulgte med DirectX-versjon til WinNT. Slurvete.
Installasjonen var i det minste smertefri, men så var det på tide med en ny skuffelse. Før man kan starte spillet for første gang får man opp en konfigurasjonsmeny der man stiller kontroller og oppløsning. Det er for øvrig ikke mulig å stille dette inne i selve spillet. Poenget er at denne menyen er stygg! Det må ha gått fort unna for den som lagde den. I About-boksen er det for eksempel satt spørsmålstegn tre steder, noe programmereren sannsynligvis gjorde for å fylle inn den riktige informasjonen senere. Slurvete. En får i det hele tatt allerede nå følelsen av at en kanskje burde kjøpt dette spillet på konsoll i stedet for på PC, og at Ubi Soft bare spydde ut spillet i PC-utgave for å tjene noen ekstra slanter. Men, det er tross alt selve spillet, og ikke omstendighetene rundt det, som teller.
Et par guder og litt episk krydder
Grandia II er et fantasyspill med middelaldersk setting. Og hva er vel et fantasyspill uten en evig, storslagen kamp mellom det gode og det onde, drevet av ufattelige makter og guddommelige krefter? Vi har sett det i blant annet Diablo-, Baldurs Gate- og Final Fantasy-seriene. Manusforfattere gjør sitt beste for å få en slik verden til virke mest mulig troverdig, og vever sammen komplekse, sammensatte historier for å fremme den episke, storslagne følelsen blant spillerene. Men aldri har vel noen manusforfattere vært så ærlige som i Grandia II, i alle fall ikke som jeg har vært borti. I dette spillet ble verden rett og slett formet på bakgrunn av "The battle of Good and Evil", kampen mellom det gode og det onde. Ja, hvorfor ikke? Det er i alle fall presist og enkelt. Men det må også sies at det er lagt på litt mer maskara, og hele historien er som følger: Da verden var ung, kom Granas, lysets Gud, og badet verden i sitt himmelske lys. Men, det var også de som ville motstå ham, og de fant krefter i Valmar, mørkets Gud. Så kriget de to gudene lenge, helt til Granas kastet sitt sverd på Valmar. Sverdet fortsatte gjennom ham, og forårsaket flere stygge "arr" på planeten.
Skulle gjerne sagt at dette var kort oppsummert, men det er faktisk hele bakgrunnshistorien. Det hele blir vel egentlig litt som en Jerry Bruckheimer-film, der historien stort sett fungerer som en unnskyldning til å lage knallfete actionsekvenser med kuleregn, spreke biler og spretne babes. I Grandia II er det riktignok ikke snakk om slike ingredienser, men prinsippet er det samme. Selv om historien er nokså tynn, er i alle fall de grunnleggende elementene tilstede, og det er jo i grunn det viktigste.
Spilleren tar rollen som Ryudo, en profesjonell Geohound, og handlingen foregår en god stund etter kampen mellom Granas og Valmar. En Geohound er en som leies inn til "muskelarbeid", som gjerne kan involvere drap, kidnapping og andre ulumskheter. Sammen med fuglen Skye, går Ryudo fra oppdrag til oppdrag, helt til Granas' kirke vil leie ham. Her starter spillet, når Ryudo skal eskortere en sangerinne fra kirken, Elena, til en hellig seremoni. Etter litt slåssing og vandring i skogen kommer man frem til tårnet der seremonien skal foregå. Uten å avsløre for mye kan jeg si at noe gikk grundig feil, og en liten del av Valmar, mørkets Gud, flyttet inn i Elenas legeme.
