Anmeldelse

Grand Theft Auto: Vice City

Her er det endelig, årets mest omtalte spill. Rockstar skapte seg for alvor et navn med forgjengeren Grand Theft Auto 3, et spill som ble både politianmeldt og fikk politikere til å vri seg i sinne og frustrasjon. Mange har nok ikke trodd at det var mulig å følge opp en slik suksess, inntil Grand Theft Auto: Vice City kom inn i bildet.

Side 1
Side 2
Side 3

Latterlige radioprogram
Pastellfarger og neonlys fyller TV-en, og 80-tallsmusikk dundrer ut av høytalerne mine. Lyssettingen i spillet er rett og slett vidunderlig bra. Du blir blendet av solnedgangen, og nypolerte gulv innendørs har et nydelig skinn i seg. Ellers er VC visuelt veldig lik forgjengeren, bare forbedret. Grafikken er ikke det beste som er gitt ut på PS2 i år, det er faktisk veldig gjennomsnittlig hva angår detaljer. Det spillet vinner på i grafikk er mengden som til enhver tid synes på skjermen. Du har biler, mennesker, bygninger med neonlys og innimellom bløt asfalt som gir gjenskinn av alt som skjer over. Kjøretøyene i spillet er pent lagd, men har ingen kvalitet som kan konkurrere med Gran Turismo 3. Det skal da sies at Rockstar heller ikke streber etter å lage et spill med denne grafiske dybden. Personene i spillet er penere enn i GTA3, Tommy Vercetti ser ganske kul ut i alle sine forskjellige antrekk.

Det spillet virkelig scorer høyt på er lyden, mye takket være at VC inneholder hele 113 autentiske sanger fra denne tidsepoken. Her finner du alt fra Michael Jackson i godt gammelt slag til de gamle rockerne i Twisted Sister. Så mange bra sanger er det på dette spillet, at Rockstar i samarbeid med Epic Records har gitt ut hele 7 cd-er med sanger tatt direkte fra spillet. Og hvis du går lei musikken, kan du alltids slå på min favoritt på radioen, K-Chat. Denne er like morsom som i GTA3, med de sykeste intervjuer og samtaler. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har gapskrattet til diverse innslag på denne kanalen. Veldig bra av Rockstar å gi spillerne muligheten til å velge hva de selv vil høre på i spillet ved hjelp av alle radiokanalene.

En annen genistrek Rockstar har gjort i VC er at de har skaffet skikkelige skuespillere til voice-actingen. Den velkjente Ray Liotta, kjent fra blant annet GoodFellas, har stemmen til Tommy Vercetti, og gjør det på en strålende måte. Av andre kjente finnes Luiz Guzman, David Paymer og Jenna Jameson. Dere kan jo selv tenke dere til hvilken rolle Jenna har. Dette spillet bør stå som en mal til alle andre spillutviklere på dette område, for noe av det største savnet jeg har hatt til spill tidligere er en forbedring av denne delen av spillet. Gode stemmer i spillet er veldig viktig, og VC er i en egen klasse på dette området. Lydeffektene ellers er gode, men i mellom all den gode musikken og voice-actingen er ikke dette så viktig.

Frihet under lite ansvar
Gameplayet bør være velkjent for de som har spilt tidligere spill i denne serien, i hvert fall GTA3. Kontrollene er de samme, og gameplayet føles veldig likt. Nytt i årets versjon er at slåssingen til Tommy er forbedret. Han har litt mer slagkraft i seg, og kan ta noen fancy spark. Det er allikevel ikke Tommys muskelkraft du bør satse på, alle de 40 ulike våpnene er et sikrere valg. Når du har valgt en pistol, kan du låse siktingen din på en person ved å trykke R1. Et kjærkomment valg vil du kanskje tro når du står opp i mot en gjeng cubanere. Men det fungerer ikke godt nok enda. Altfor ofte ender du opp med å sikte på en du allerede har skutt, og må slippe knappen, flytte litt på deg og trykke R1 igjen for å få sikta på en ny slemming. Synd er det da at du mest sannsynlig ikke rekker dette, og er død allerede.

Med riflene får du frem et førstepersonssikte når du trykker på R1, og flytter dette rundt på skjermen ved hjelp av styrespaken. Personlig syns jeg dette er best, selv om det er veldig vanskelig til tider. Siktet beveger seg skrekkelig fort over skjermen, og hvis du har et lite punkt å sikte på er dette særdeles vanskelig. Dette fordi veldig små bevegelser på styrespaken skaper veldig store bevegelser i spillet. Det er ikke sjelden jeg har forbannet dette, etter å ha dødd sju ganger i samme oppdrag, kun fordi jeg ikke får sikta inn en person som skyter på meg. Styring av Tommy går derimot enklere, med unntak av visse problemer med kameravinkelen innendørs. Men dette er småplukk, og det går stort sett veldig greit.

Bilene i spillet er alt fra veldig enkle å kjøre, til mareritt nummer en på hjul. Ikke på grunn av styringen i spillet, men fordi alle bilene oppfører seg forskjellig. Du har alt fra kjappe sportsbiler til trege lastebiler. Prøv å kjøre en stor tung lastebil når begge bakdekkene er punkterte, det er en utfordring. Ingen av bilene har virkelige navn, men likheten til biler som Porsche og Ferrari er absolutt tilstede. Motorsyklene er som sagt tidligere et kjærkomment tilskudd på stammen, og de er nydelig å kjøre alle sammen. Du har og muligheten til å dra på bakhjulet, eller balansere på forhjulet ved nedbremsing. Med litt trening klarer du faktisk å ta en Tom Cruise i Mission: Impossible II der han snur hele sykkelen sin på forhjulet og skyter samtidig. Veldig kult, men det krever trening.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden