Det er krig i Liberty City, bandekrig. De tre familiene Leone, Sindacco og Forelli kjemper om kontrollen over byens underverden. Midt oppe i det hele står du, Toni Cipriani, en fotsoldat for Leone-familien. Du har nettopp sonet flere år i fengsel for familien og forventer takk når du endelig er ute. Takken lar vente på seg, sjefene kommer med fagre løfter og vakre ord om hvordan de står i gjeld til deg, men det hjelper lite når du må begynne helt på bunnen igjen. Kampen for å komme deg oppover i matkjeden er i gang. Du skal vise familiens overhode, Salvatore Leone, hva du er verdt. Intet oppdrag er for lite, eller for farlig.
Nytt, tøft og undeholdene
Grand Theft Auto-serien står som en milepæl i spillhistorien. Det begynte så smått med de to første spillene hvor alt gikk ut på å farte rundt i store byer og gjøre oppdrag for forskjellige gjenger, og kanskje kjøre ned noen Hare Krishna i samme slengen. Selv om de to første spillene solgte godt og hadde en stor tilhengerskare, var det ikke før med det tredje spillet det virkelig tok av. Ovenfra og ned-synsvinkelen ble ofret til fordel for fullverdige tredimensjonale byer med alt som hører til. Den nye formelen var en suksess og gjorde utvikleren Rockstar til en av de virkelig store i spillbransjen. Flere stortitler fulgte og spillene ble større og mer avanserte for hver gang. Det var nesten vanskelig å forstå hvordan spillmaskinene taklet så enorme områder. Enda mer vanskelig er det å forstå hvordan PSP klarer å kjøre et GTA-spill som er minst like innholdsrikt som de andre spillene i serien.
Noen vil kanskje reagere på at Rockstar har valgt en "enkel" løsning og gjenbrukt en by fra et tidligere spill, men det er lett å tilgi når ting fungerer så bra som de gjør her. Grand Theft Auto: Liberty City Stories foregår nemlig i den samme byen som vi fikk utforske i Grand Theft Auto 3 (GTA3), og de som har spilt det spillet vet godt hvor stor og omfattende den byen er. Alt vi har blitt vant til fra tidligere spill er til stede uten at det påvirker flyten og ytelsen i spillet i nevneverdig grad.
Noen forandringer har blitt gjort og byen er ikke nøyaktig lik den vi så i GTA3, forandringene skyldes at historien i Liberty City Stories er lagt til tiden før handlingen i GTA3. Broen mellom Portland og Staunton Island er for eksempel ikke ferdig, det samme gjelder tunnelen mellom bydelene. Der tunnelen tidligere lå ligger det nå fergeterminaler i stedet, og skulle du ha behov for å komme deg fra bydel til bydel kan du stille deg i ferjekøen. For de som føler seg ekstra vågale kan et hopp over gapet i den halvferdige broen fungere vel så bra som en fergetur.
Bare fantasien setter grense
I likhet med de tidligere spillene er det et enormt utvalg oppdrag å boltre seg i. Historien spinner rundt en rekke hovedoppdrag som driver spillet videre, og som åpner nye bydeler for deg. Om de par titalls timene disse oppdragene tar ikke er nok for deg finnes det en rekke andre småoppdrag også. Det finnes store mengder av forskjellige bil- og motorsykkelløp du kan kose deg med. Om det ikke er helt din greie kan du heller kjøre drosje, eller kanskje fange skurker med politibil. Den ville kjøringen i bygatene etterlater ofte hauger av døde eller skadede fotgjengere. Om du er plaget av dårlig samvittighet for hva du har gjort mot dem kan du alltids sette deg i en sykebil og kjøre dem til nærmeste sykehus for behandling. Skulle det ansvaret være for tungt å bære kan du alltids jobbe som pizzabud, bilselger eller søplekjører. Det er i det hele tatt mer å ta seg til i Liberty City Stories enn du noen gang kommer til å rekke, eller finne for den saks skyld. Spillet er så fullpakket med muligheter at kun fantasien begrenser spilletiden.
Spillteknisk har Liberty City Stories mer til felles med GTA3 enn de senere spillene. Muligheten for å komme seg rundt med helikopter og fly, lik den i San Andreas, er borte. Det samme gjelder muligheten for å svømme i land om du skulle være uheldig nok til å falle i vannet. Noe nytt har man likevel klart å dytte inn, motorsykler var for eksempel ikke noe man hadde tilgang til i GTA3. Tilgangen til terrengsykler og rumperaketter gir en del nye muligheter når man vil utforske byene, de hopper ofte lenger og høyere enn biler, og når nye områder. PSP er dessverre forsynt med litt færre knapper og spaker enn PlayStation 2-kontrolleren, men en solid løsning unngår likevel problemer. Dette betyr også at man har ofret noen finesser under programmeringen, men ikke så mye at det ikke føles naturlig etter litt tilvenning.
