Foruten en håndfull oppgraderinger på de klassiske områdene, er det små muligheter for å skreddersy bilene. Det finnes enkelte støtfangere og andre karosserideler til «premium»-bilene, men standardbilene kan ikke engang bytte felger. Hellakkering er selvsagt mulig, men her er det ingen fri flyt av lakk. Før du kan skifte farge på bilen din, må du skaffe deg en annen bil med den ønskede fargen, da får du nemlig med nok lakk til én ekstra bil på kjøpet.
Kan du slå The Stig?
Der lisenser tidligere bestemte hvilke løp du hadde tilgang til, er det nå erfaringsnivået som avgjør. Det gjelder også hvilke biler du får kjøre. Erfaringspoeng deles ut i de vanlige konkurransene, men størst uttelling finner du i en ny kategori med spesialutfordringer. Her får du blant annet bryne deg på gokart, Nascar, rally, Top Gear-banen og den legendariske nordsløyfen på Nürburgring. Suksess belønnes rikelig, men de er ofte balansert slik at du må jobbe litt for gullmedaljene.
Fysikkmotoren sliter litt med å simulere snø og grus i rallydelen, men variasjonen er velkommen. Disse utfordringene oppleves i det hele tatt som en frisk bris, og nye blir stadig låst opp gjennom karrieren. Her venter det mye moro. Lisenssystemet er på sin side nedgradert til en frivillig opplæringsdel, det var kanskje på tide. Nå føles den mer lystbetont, og du kan sette deg ned for å lære litt når det måtte passe deg.
Vi kunne kanskje ønsket oss flere europeiske baner, men utvalget er godt og stort sett tiltalende. Hvis du er misfornøyd, kan du dessuten lage dine egne. Hvis du dermed tror du kan lage Rudskogen eller runden rundt kvartalet ditt, blir du skuffet. De hjemmelagde banene genereres automagisk basert få og enkle faktorer. Kort fortalt velger du hvor mange sektorer banen din skal ha, hvor mange svinger den skal ha og hvor krappe disse svingene skal være.
Flerspiller er på plass, men kunne med fordel vært bedre integrert i karrieredelen. Slik det er nå, er det ikke annet enn ære og berømmelse å hente. At det ikke finnes noe klassesystem for bilene, gjør det også vanskelig å sikre rettferdige løp. Det er selvfølgelig tilfredsstillende å få kjøre fletta av venner og kjente, men poengberegning mellom løpene mangler. Det har også vært visse ustabiliteter, men kanskje forbedres situasjonen når de plagede serverne kommer under kontroll.
Mer problematisk er det at kollisjonsmodellen tillater en kjørestil som i virkeligheten hadde etterlatt 12 vrak i første sving. Hvis du ikke stoler på 11 tilfeldige motstandere, er det i alle fall en liten trøst at du fortsatt kan glede deg over lokal flerspiller med delt skjerm. Ellers kan du henge på Gran Turismos versjon av Facebook, en profilside hvor du kan komme med statusoppdateringer, følge med på venner, gi bort biler og så videre.
Manager søkes
Spillet kan også skilte med en parallell karriere som manager. Her hyrer du inn førere, plasserer dem i bilene dine og pisker dem rundt baner. Det har en viss sjarm, men løpene er lange og hastigheten kan ikke økes, så det hele blir en ganske langtekkelig affære. Hvis du sørger for at bilen er god nok, kan du lese en bok, ellers må du følge med på føreren og be ham presse hardere eller roe ned, basert på stressnivået og posisjonen hans. Blir det for hektisk, gjør han kanskje en feil. Etterhvert som du bruker dem, blir førerne bedre, og vanskeligere løp kan kjøres.
Gran Turismo 5 handler ikke bare om racing, det legges også opp til at du skal nyte bilene for sin egen del. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom en egen fotodel, hvor du kan fotografere favorittbilen i spennende områder og flatterende belysning. Her kommer de detaljerte modellene virkelig til sin rett, og resultatene kan bli griselekre. Dette forutsetter riktignok at favorittbilen er en «premium»-bil, de 800 standardbilene slipper ikke inn i fotomodusen i det hele tatt.
Uansett hva du skal, må du gjennom et tungt og til tider ulogisk menysystem. Mens heismusikken plager trommehinnene, får både fingrene og tålmodigheten prøvd seg. Selv enkle operasjoner krever mange trykk, slik som prosessen med å motta en bil i belønning. Disse havner nemlig under et eget biltransport-ikon i hovedmenyen, og det tar fort opp mot 10 tastetrykk bare å navigere seg frem til dette, velge bilen, bekrefte at man vil motta og å velge om man vil bruke den umiddelbart. Det hjelper heller ikke at du må regne med betydelig ventetid, selv om du har valgt å installere spillet på harddisk.
Konklusjon
Det virker i det hele tatt som om Polyphony Digital har utvidet og oppgradert Gran Turismo 4 mer enn de har skapt et nytt produkt bygd på nye kriterier. Det virker litt lite helhetlig. 200 av bilene er aldeles nydelige og de fleste banene likeså. Fysikkmotoren er av de mest solide i konsollverdenen og kjørefølelsen med et godt ratt er helt i toppsjiktet. Da er det utrolig trist at spillet lanseres med så åpenbare svakheter. Kanskje burde man heller ha droppet de 800 standardbilene og brukt tiden på et litt bredere utvalg av «premium»-biler, skademodell og flerspiller. Litt grommere motorlyder hadde heller ikke vært å forakte.
Gran Turismo 5 perfeksjonerer på mange måter den gode, gamle Gran Turismo-følelsen, men leverer skuffende lite nytt. Det har sine fantastiske øyeblikk, men bommer grovt der nyvinning trengs som mest. Spesielt trist er det at spillet ikke evner å formidle verken kollisjoner eller skade på akseptabelt vis. Men med et godt ratt, en veltrimmet bil og fare for regn over Nürburgring, er det likevel lite som kan konkurrere med Gran Turismo 5.
