Da Gran Turismo kom til førstegenerasjons PlayStation i 1997 tok det spillverdenen med storm. Grafikken var intet mindre enn fantastisk, bilutvalget var stort og realismen var imponerende. Spillet solgte konsoller i bøtter og spann, og det er nok ikke helt uten skyld i Sonys sterke markedsandel den dag i dag. Gran Turismo 2 videreførte serien i samme ånd, og det allerede anseelige bilutvalget ble enda større. Med Gran Turismo 3 tok serien steget over på PlayStation 2, noe som selvsagt førte til en betydelig forbedring av grafikken. Bilutvalget ble noe redusert, men til gjengjeld fikk fysikken seg et løft. Siden den tid har vi fått et par mindre spill å glede oss over, men det er først nå, nesten fire år siden tredje versjon, vi kan glede oss med Gran Turismo 4.
Større, råere, mer realistisk
Hele tiden har serien vært målestokk for alle andre bilspill på konsoll. Mange har prøvd å kopiere suksessen, men ingen har nådd helt opp. De siste årene har kanskje den største konkurransen vært fra den store konsollen til Microsoft, hvor spesielt Project Gotham Racing 2 gjorde et akseptabelt forsøk på å erobre laurbærkransen. Nå sier imidlertid Gran Turismo takk og farvel til all konkurranse. Plukk ut tre av dine favoritter. Sjansene er store for at Gran Turismo 4 er større, råere, mer realistisk og mer avhengighetsdannende enn alle tre til sammen.
"Hvorfor?" tenker du selvsagt. Det første som slår deg når spillet startes for første gang er hvor stort det er. Du kan lett bruke flere hundre timer før statusskjermen forteller at du har nådd 100%. 700 biler og 50 baner sørger for rikelig med variasjon, og alle burde være i stand til å finne en favorittkombinasjon eller 53. Den vestlige del av verden har fått flere bilmodeller enn tidligere, men fortsatt har utvalget en klar tyngde på asiatiske modeller. Skal du telle de ulike versjonene av Nissan Skyline på fingrene må du invitere slekt og venner for å hjelpe deg, mens det er sørgelig få vestlige modeller av eldre årgang. Det hadde unektelig vært artig å kunne trimme en Opel Ascona eller Ford Granada. Kanskje neste gang.
Grafisk ekstremopplevelse
Spekteret av biler spenner seg over alt du kan tenke deg, men også banene er mange og varierte. Noen er virkelige, noen er fiktive, noen på grus, noen på snø, noen i by og noen er gamle kjenninger fra tidligere spill i serien. Felles for de alle er at de ser fantastiske ut. Omgivelsene kan kanskje være litt statiske, men asfalten, bremsesporene, sandfellene, alt som virkelig teller ser troverdig ut. Bilene er enda lekrere, og når du ser på repriser av løp kan du nesten glemme deg bort og tro det er en TV-sending du ser på. Dette er kunst, PlayStation 2 presses til høyder man for kort tid siden anså som umulige for den aldrende konsollen.
Det må mer til enn glitter og glansbilder for å rettferdiggjøre en oppfølger til et av verdens mest elskede spill, men også det underliggende har blitt betydelig forbedret siden sist. De ulike bilene gir mer unike kjøreopplevelser, og innstillinger virker inn på kjøreegenskapene på en tydeligere måte. Spesielt er det imponerende hvordan støtdempere og dekk virker svært troverdige. Du kan kjenne hvordan hver enkelt støtdemper jobber, og hvordan dekkene kjemper en bitter kamp mot G-kreftene og den varme asfalten. Riktignok gjør spillet en respektabel innsats når det gjelder grus og is også, men det er ingen hemmelighet at det er asfaltracingen som står i sentrum.
