Grøss!
Spredd utover i interiøret ligger skjulte ark fra den store bonusboken. Etter hvert som du samler sammen disse åpnes ett og ett av 20 småspill du kan boltre deg i ved siden av hovedhistorien. Et fint tillegg, men dessverre virker det ikke som Rare har lagt alt for mye kreativitet og innsats i å pønske ut innholdet i disse småepisodene. Det handler stort sett om de samme rutinene som i hovedhistorien: Drep alle monstre på kortest mulig tid. Egentlig symptomatisk for hovedproblemet med spillet. Det er lagt en enorm innsats og skaperglede i det visuelle, mens resten av pakka egentlig er litt idefattig og enkel.
I tillegg til monsterdreping skifter perspektivet noen ganger til FPS-vinkel, gjerne når Cooper skal bevege seg gjennom trange ganger eller mørke kjellere. Plutselig skjer det ting som skremmer livsskiten ut av ham, og da må du reagere lynraskt for å roe ham ned før han får et mindre hjerteattakk i alt for ung alder (det kreves kjappere virkemidler enn omega 3 og daglige joggeturer, for å si det sånn). I løpet av noen dyrebare sekunder må du trykke inn en gitt kombinasjon med A-B-Y-X-tastene på kontrollen. Hvis du stresser ut og ikke klarer kombinasjonen mister gutten vår en stor dose helse. Disse sekvensene er enkle i formen, men faktisk uhyre nervepirrende. Du sitter hele tiden ytterst på stolkanten og bare vet at noe skummelt kommer til å skje hvert øyeblikk. I tillegg hender det rett som det er, eller egentlig nesten alltid, at du låses inne i et rom og må drepe et visst antall monstre innen en bestemt tidsfrist. Det er her problemene med spillbarheten banker på døra med sin benete og kalde dødmannshånd.
Kniiirk
Grabbed by the Ghoulies onde sjefsskurk Baron von Ghoul må dessverre ha hatt en liten finger med i produksjonen, for til tross for de ekstraordinære produksjonsverdiene er det et par ting som knirker. Som nevnt er ikke kontrollene for spesialvåpnene helt optimale, og dessverre blir innholdet for tynt etter hvert. Det er ikke så lett å holde motivasjonen oppe etter tre timer med omtrent de samme oppgavene i stadig nye (om enn pene) miljøer. Dessuten hopper spillet plutselig litt for høyt i vanskelighetsgrad, fra en veldig enkel begynnelse blir du plutselig sittende og utføre de samme litt småkjedelige greiene med en følelse av at spillet faktisk jobber mot deg. Eller kanskje Gamers utsendte har fått trege reflekser med alderen. Det skremmende vakre eksteriøret har også en liten pris - det går ikke lang tid mellom hver gang Grabbed by the Ghoulies må ta en pause for å laste inn neste rom via en filmsnutt. De mange kuttscenene, som både driver historien fremover og fungerer som helt nødvendige lastepauser, er lekre å se på, men kan dessverre ikke klikkes bort. Resultatet er at spillrytmen noen ganger blir for stakkato og hele miljøet litt mindre troverdig.
Konklusjon
Smårollinger har ennå ikke så mange titler å boltre seg i på Microsofts plattform. Så langt har de fleste Xbox-spill vært ganske voksne både i innhold og stil - noe som vel egentlig er ganske utypisk for en konsollplattform (konsollene har jo tradisjonelt vært litt mer barnlige enn den kontortilpassede PC-verden). Uansett, her kommer en virkelig barnetittel med sterke farger, mye humor og en passe dose skummelhet. For et voksnere publikum kan nok den lekre grafikken og presentasjonen være veldig lokkende, men den gleden er selvfølgelig kortvarig. Dessverre er spillinnholdet for begrenset til å holde i lengden. Kanskje det er en bedre ide å leie tittelen på videosjappa under årets Halloween-feiring enn å sette fire-fem brune sedler over bords. Det er dermed ikke sagt at Grabbed by the Ghoulies er en kjip tittel hvis du befinner deg i målgruppa. Begrensingene kan derimot være en styrke - det er lett å fatte hva man skal gjøre, og du får gjøre det samme og om igjen. Alle småtroll elsker visst gjentagelser, kanskje det er slik de lærer? Så gjør dem en god gjerning nå. Bytt ut Månetoppen med varulvgaloppen!
