Utforskning leder som sagt til nærkontakt med den lokale fauna, og her finner vi alt fra virkelige dyr som krokodiller, hjort, ulv og neshorn til fantasidyr som store øgler, troll og warger. De fleste dyrene er relativt fredelige, og angriper ikke med mindre du provoserer dem. Noen dyr, som hjort, bison og de søte små harepusene, angriper ikke i det hele tatt. Flere dyr beveger seg i flokk, og du vil sikkert holde pusten første gangen du ser en ulveflokk spankulere forbi. Rovdyr jager også byttedyr, noe som er en fin detalj.
Noen dyr er imidlertid svært aggressive, og på toppen av listen over grunner til å være godt bevæpnet i skogen, finner vi det fryktede villsvinet. Villsvin er, vel, temmelig ville. De angriper bare de kjenner lukten av deg, og når de først får inn ett bitt, gir de deg gjerne et par til før du i det hele tatt får mulighet til å svare. Faktisk kan du, om du er veldig uheldig, bli drept på ett slag, fordi villsvinet biter om og om igjen uten at du noensinne får mulighet til å slå tilbake. Dette gjør at pil og bue er en nødvendighet i naturen, for er det én ting du ikke vil, er det å havne i nærkamp med et dyr av denne sorten.
Villsvinene bringer oss til nærkampsystemet, som ikke er spesielt avansert. Det går stort sett ut på å klikke først og ofte, og selv om det fungerer helt greit (og ikke dårligere enn i Oblivion) så lenge du kjemper mot humanoide fiender, kan det være frustrerende mot villdyr. Det å drikke helsedrikker i kamp er dessuten grusomt omstendelig, for ikke å si farlig, fordi spillhelten må legge fra seg våpenet og nærmest stoppe opp for å drikke. Det er kanskje realistisk, men det er voldsomt upraktisk.
Spillet har en haug av ulike våpen du kan bruke til å dele ut smerte med, og her finner vi sverd, køller, staver og krigsøkser. Buer og armbrøst får vi også, med flere typer ammunisjon (som flammepiler og eksploderende piler), og disse er tilfredsstillende å bruke. Avanserte spillere vil også etter hvert kunne utnytte seg av magi for å fryse, svi eller bare mose fienden. Apropos magi, spillet har faktisk ganske mange artige formularer, og du kan for eksempel forvandle deg til ulike dyr og monstre.
Erfaren helt
Ved å overvinne fiender og løse oppgaver for folk, får du erfaring, noe som gjør at du kan forbedre figuren din. Hver gang du går opp i nivå får du nye "læringspoeng", som du kan investere i forbedring av egenskapene dine og skaffe deg nye. Dette kan du imidlertid ikke gjøre på egenhånd, men er avhengig av å finne magiske altere og folk som kan fungere som trenere. I begynnelsen virker ikke systemet spesielt intuitivt, og noen vil nok foretrekke Bethesdas "lære ved å gjøre"-system eller typiske Dungeons & Dragons-inspirerte systemer, men når du kommer inn i det fungerer erfaringsystemet i Gothic 3 godt.
Brukergrensesnittet er jevnt over veldig funksjonelt, og godt tilpasset PC-plattformen, og du slipper for eksempel å skrolle inventarlistene så mye som du måtte i Oblivion. Det kommer godt med, for det ser ikke ut til å være noen begrensning på hvor mye du kan bære i Gothic 3, og det er fullstendig mulig å gå rundt med et par lastebillass på innerlommene. Litt tåpelig, men veldig hendig for de som liker å plukke med seg alt de kommer over. Ellers kunne spillet tjent på å hatt en litt bedre kartfunksjon, og et journalsystem med bedre beskrivelser av oppdragene du har fått.
Et uferdig mesterverk
I forhold til det tekniske har jeg en del å utsette på Gothic 3. For det første er det ekstremt maskinkrevende. Piranha Bytes har selv innrømmet at dette er på grunn av dårlig optimalisering, sannsynligvis fordi at spillet ikke kunne utsettes lenger. For det andre har spillet flere problemer og feil, som man for så vidt lett kan leve med, men som burde vært fikset.
På mitt system (Intel Pentium M 1.73, 1024 MB RAM, GeForce Go 6800 256 MB, Windows XP) er det mer stabilt enn for eksempel Oblivion var i starten, men jeg har til gjengjeld opplevd at viktige personer rett og slett har forsvunnet fra spillverdenen, slik at oppdrag som involverte dem ikke kunne løses uten hjelp fra spillets innebygde "Marvin"-modus, som blant annet lar deg fritt plassere ut figurer og objekter. Et annet irritasjonsmoment er at det er mulig å ødelegge alle sjansene for å få audiens hos orkelederne i en by kun ved å si nei takk til et par oppdrag, og når du først har sagt nei, kan du ikke ombestemme deg.
Piranha Bytes har tydeligvis lagt ned mye arbeid i grafikken, for spillet ser nydelig ut enten du utforsker dype grotter, fjerne skoger eller fremmede byer. Musikken er flott (om enn litt Ringenes Herre-"rip-off"), og passer glimrende til det som skjer på skjermen. Lydeffektene ellers føles autentiske, og skuespillerne gjør en god jobb. I tillegg er det ganske mange av dem, slik at du ikke hører den samme håndfullen personer om og om igjen.
Konklusjon
Gothic 3 har en rekke problemer som det er vanskelig å komme utenom, selv om jeg har blitt hodestups forelsket i spillet i løpet av de siste ukene. På mange områder slår det direkte knock-out på hovedkonkurrenten fra Bethesda, og hadde utviklerne brukt noen ekstra måneder på å finpusse det hele, hadde dette vært en klar tierkandidat. For mesteparten av tiden leverer Gothic 3 noe av det aller beste rollespillsjangeren har sett. Det gir oss en enorm, detaljert og variert verden full av overraskelser, troverdige figurer og en fantastisk følelse av frihet samtidig som valgene våre faktisk får reelle konsekvenser for spillverdenen.
