Dundrende applaus gikk kjapt over i et dypt sukk da Microsoft først nevnte Killer Instinct under E3-messen i år. Et nytt innslag i den Rare-utviklede serien har vært etterspurt av enkelte lenge, og siden studioet nå eies av nettopp Xbox One-utvikleren var de det mest logiske valget til å stå bak roret.
I stedet kastet Microsoft lisensen i hendene på Double Helix – et spillstudio som stort sett har stått for halvgode attpåklattspill til etablerte serier og merkevarer.
Kanskje var det likevel det optimale valget. Double Helix har greid å levere et godt slåssespill, men et som dessverre ikke føles helt ferdig enda.
Forstår grunnprinsippene
En del av de som vokste opp på nittitallet vil være kjappe med å trekke frem Killer Instinct som et definerende slåssespill sammen med Mortal Kombat og Street Fighter. Det som i stor grad skilte dengespillet fra de andre var kombosystemet som gjorde det lett å lenke sammen angrep. Dette kunne resultere i basketak som målte flere titalls uavbrutte slag.
At Double Helix har forstått grunnprinsippene i dette systemet er tydelig. Deres variant lar spilleren begynne en større kombo med et angrep klassifisert som en «opener». En slik «opener» kan være et spesialangrep, men enkelte typer spark eller slag fungerer også. Skal man baske seg videre etter åpningsangrepet er det bare å hamre løs, men for at komboen skal fortsette må du slenge inn et såkalt «linker»-angrep. For å sette et punktum for slagkomboen kan man så dra frem et kraftig angrep kalt en «ender».
Denne flyten mellom de ulike angrepstypene er ikke særlig komplisert, men når en spiller først mestrer systemet er logikken bak det hele blir det hele nærmere et grammatisk system enn bare det å vite hva som skader mest og hva som kontrer hvilke angrep slik mange andre slåssespill.
Låner fra Street Fighter
Ikke for det, Killer Instinct låner en hel del fra sjangerkonkurrent Street Fighter. Som i Capcoms serie handler det om å veksle mellom angrep fra tre styrkeklasser – lett, middels og tung. I tillegg har du valget mellom å slå eller sparke ut disse angrepene.
Tydeligst blir likheten når du først setter seg ned med spillet, og innser at førstefiguren Jago er så å si klin lik Ruy fra den konkurrerende serien. En kvartsirkel med stikka, avsluttet med et rapp på slagknappen sender en ildkule i retning fienden. En halvsirkel bak, sammen med et spark sender den iltre figuren mot motspilleren med et spark. Til og med det ikoniske uppercut-slaget kopieres, med Jago som fyrer av en knyttneve opp i luften.
Alt dette gjør at slåssespilldilettanter som meg kan hoppe inn i spillet relativt uproblematisk. Når du slår sammen det etablerte knappesystemet med kombosystemet kan man greie å komme opp i tosifrede komboer uten store problemer, og av og til er det faktisk nok å hamre løs på knappene nesten vilkårlig.
Lærevennlig Dojo
Tar du det hele til nettet blir det likevel tydelig at slik villbasstrykking på langt nær er nok. Problemet for nybegynnere er at flinkiser låser deg inn i lange komboer, og med mindre du vet hvordan du bryter ut av daskingen med en «combo breaker» blir du knust tidlig av motstanderen.
Derfor er Dojo-en et fantastisk verktøy. Her får du opplæring i figurenes angrep, samt en praktisk forklaring i hvordan kombosystemet virker. For å komme deg videre til neste punkt på læringsplanen, må du først demonstrere at du klarer å gjennomføre det spillet ber deg om. En slik løsning gjør at man kjapt kan stable kompetanse på beina, uten at systemene virker uoverkommelige.
Men på tross av de gode grunnleggende systemene føles Killer Instinct heller uferdig per dags dato. Valget om å gjøre spillet til et gratisspill er i og for seg ikke problematisk, men måten Double Helix har valgt å tilnærme seg kjøpsmodellen er langt fra optimal.
Føles halvferdig
I utgangspunktet er Killer Instinct å betrakte som en demo, med kun figuren Jago tilgjengelig, og skal man låse opp de resterende figurene må man åpne lommeboka. Problemet er at det ikke er noen form for rotasjonssystem på plass – Jago blir stående som den ene figuren alle har, og ødelegger den tidlige nettopplevelsen for de som faktisk vil satse. I kampene jeg har spilt frem til nå har det vært en tydelig overvekt av motstandere med Jago, og det blir kjedelig i lengden.
Samtidig er det kun seks figurer å velge i til nå – et utvalg som er uhørt lite i slåssespillsjangeren. Utvikleren lover at mer er på vei, men det bare styrker argumentet om at Killer Instinct føles uferdig. Det samme gjør faktumet at det er planlagt en kjøpbar historiemodus til mars neste år.
At nettmodusen fungerer knirkefritt, med valget mellom normale og rangerte kamper, er et stort pluss. Det er tilnærmet null etterslep å spore, noe som er svært viktig i et slåssespill der hvert sekund teller. Utfordringer, som å kjøpe enkelte kosmetiske gjenstander for oppsparte «Killer Points», eller å holde det gående så og så lenge i overlevelsesmodusen, krydrer spillet ytterligere, men er ikke nok til å holde på oppmerksomheten.
For øvrig tar spillet seg helt greit ut, med distinkte figurer og tradisjonelle bakgrunner. Det blir bare litt platt sammenlignet med for eksempel Marvel vs. Capcom 3s fargeeksplosjoner eller Mortal Kombats mer dystre og tunge estetikk. Her skulle jeg gjerne sett at Killer Instinct greide å skille seg mer ut, noe de greide godt med seriens spill på nittitallet.
Konklusjon
Killer Instinct er et godt argument for hvorfor serien fremdeles kan være relevant, men det er på langt nær feilfritt. Forretningsmodellen virker litt overflødig slik den står seg nå, og mer som en ubrukt mulighet enn noe annet. Det er praktisk talt liten forskjell på å selge Killer Instinct som et helhetlig spill og å gjøre det på denne måten.
Men vi kommer ikke unna at spillet har et bunnsolid fundament gående for seg. Slåssesystemet er likt nok sine konkurrenter til å ikke være fremmedgjørende, men annerledes nok til å inneha sin egen identitet i sjangeren. Det stilrene grafiske uttrykket er kanskje ikke noe å rope hurra for i utgangspunktet, men får jobben gjort.
Inntil videre er Killer Instinct et spill med potensiale. Alt som mangler er likevel nok til å sørge for at opplevelsen føles mer stutt enn den burde være. Når Double Helix får slengt litt mer kjøtt på beinet etter hvert kan det hende slåsseopplevelsen holder seg lengre, men slik den er nå er det kun grunnlag som må viderebygges om det skal kunne ha en lang levetid.
Killer Instinct finnes kun til Xbox One. Siden vi ikke vet når konsollen offisielt kommer i salg i Norge, vet vi heller ikke når spillet kommer. Anmeldelsen er gjort på en importert Xbox One, og vi kjøpte ekstra figurer til spillet uten problemer.
