Konami skal ha ros for staheten. År etter år triumferer EA Sports på salgsarenaen og selv har de aldri klart å gjenskape noe som ligner høydepunktet Pro Evolution Soccer 6. Likevel har japanerne bitt sammen tenna og fortsatt utviklingen av den lille fotballserien sin i skyggen av FIFA.
Hvert år ser sjekker jeg derfor opp hva Konami har snekret sammen. Demoene testes grundig. Enkelte ganger får hele spillet en rundtur i maskinen. Men hver gang er det noe som ikke helt stemmer, og blikket vendes fort mot storebroren som bresker seg i hylla.
Håpet er selvsagt å gjenoppleve glansdagene fra PES 6, et av de beste fotballspillene menneskerasen har designet. Og selv om årets utgave heller ikke er helt der, merker man allerede i første kamp at PES 2014 er inne på riktig spor.
Nærmere virkeligheten
Rever er i vinden for tiden, og PES-seriens nyeste ess er «Fox Engine». Denne motoren, med aner fra Metal Gear Solid-serien, gir spillet en real overhaling, blant annet med en mer realistisk fremstilling av fysikkens kompliserte lover.
Tempoet er roligere. Kampen om lærkula er nå ofte den gladiatorkampen den bør være. Spillere krasjer inn i hverandre i dueller og taklinger med en slags naturlig brutalitet. Ballen ruller over gresset, flyr gjennom lufta og daler ned mot mål på en nærmest organisk måte.
Personligheter som Ronaldo og Robben triller ball og forflytter seg over banen akkurat slik man husker fra TV-ruta. Flere av de kjente spillerne er flotte gjengivelser som om Konami har dratt en «Tron» og plassert virkelige spillere rett inn i sin lille virtuelle verden.
Ordet perfekt skal man selvsagt være forsiktig å bruke, spesielt om noe så vagt som «fotballfølelse». Men PES 2014 er definitivt tettere innpå virkeligheten enn fjorårets forsøk.
Dypt for de som gidder
Det er en god idé å starte karrieren på treningsfeltet. PES 2014 er ikke et enkelt spill å få tak på, spesielt hvis man har tilbrakt de siste årene i fiendens leir.
For det finnes en dybde i PES som selv det nyeste FIFA-spillet ikke kan matche, men det kreves en viss tålmodighet hvis man vil hele veien ned til skattekammeret. I starten er nærmest banale ting, som hvordan man presser eller dribler, veldig uvant. Selv etter en hel dags spilling er det simple faktum at man må trykke to ganger for å takle fortsatt ikke helt i blodet.
Det finnes en dybde i PES som selv ikke det nyeste FIFA-spillet kan matche, men det krever en viss tålmodighet hvis man vil hele veien ned til skattekammeret
Men belønning venter. Det er en fryd å lære seg det brilliante systemet for å sende spillere på løp, virkelig få grepet på driblingens muligheter eller å kjenne at man klarer å presse og dytte motstanderen ut av balanse, uten å ty til skitne triks.
Det er flott å se et fotballspill som anerkjenner den usynlige jobben midtbanens menn utfører, og motstanderens tette markering tvinger deg til å virkelig tenke over hvordan man skal bygge opp spillet. «To pasninger og så er man på 16-meteren»-mantraet som har plaget begge fotballserier i flere år er nesten borte her.
Tøv i bakerste rekker
Selv om PES 2014 blir rikere jo mer man spiller det, blir også manglene og feilene tydeligere og tydeligere. Det foregår mye rart mellom stengene, med keepere som har smurt inn hanskene med olivenolje. Bortsett fra å gi en masse returer har sisteskansen en lei tendens til å slippe inn slappe skudd fra dødlinja og stå stille når han burde storme.
Utespillerne har en lei vane med å «låse seg» til en innkommende pasning, selv om det viser seg at ballen egentlig passer bedre til en annen spiller. Fotball er en uforutsigbar dans, og gjengen ute på matta er ikke alltid smarte nok til å registrere nye variabler.
Spillernes «grunntempo» er på mange spillere for lavt, noe som er spesielt merkbart når tilsynelatende dårlige midtstoppere har ballen klistret fast til foten. Greit nok at kong Ronaldo holder roen innenfor 16-meteren, men at en middelmådig greker har såpass god ballkontroll i samme situasjon er vanskelig å kjøpe.
Grensen mellom hva som er dårlig timing fra din side eller treige knappereaksjoner fra spillets side er også uklar. Det er greit at det tar tid å få til gode langpasninger, men det å komme seg opp i en hodeduell er unødvendig vanskelig. Selv om PES 2014 har en dybde som krever terping, bør enkle manøvre være enkle hele tiden.
Pent, men rufsete
Pro Evolution ser lekkert ut, ihvertfall gjennom glasset til denne generasjonens briller. Lyset legger seg naturlig over gressmatta og flere av spillerne ser skremmende like ut, selv om Konami sikkert kan vente seg noen sure telefoner fra Uniteds Rafael. Scenene før og etter kamp er dessverre plaget av hakking, og publikum får ingen av dagens fotballspill skikkelig til. Supporteren med hipstersveis og rutete skjorte har tydeligvis fått billetter til alle tribunene.
Spillet har dybde på banen, men liten bredde i moduser. Som forventet finnes det noen turneringer og sesongspill. Managerfokuset i Master League er grei tidtrøyte, men hvor er nyhetene? Modusen fremstår som tynn og lite innovativ når den eneste nyvinningen er muligheten til å lede landslag, spesielt sammenlignet med FIFAs Ultimate Team
Mangelen på lisenser plager fortsatt serien, og man kan blant annet glemme å se de fleste engelske og tyske lag. Prestisjetunge turneringer som Champions League har PES fremdeles klørne i, og man kommer utvilsomt i stemning av å høre mesterligahymnen utover høsten uten at at sangen etterfølges av Roar Stokke.
Ikke det at PES-kommentatoren er så mye bedre. Mannen i boksen er svært lite entusiastisk og ofte hører man klart og tydelig at setningene som følger etter hverandre ikke er tatt opp til samme tid. Publikum er derimot en fryd, og fyller de få stadionene som finnes med elektrisk stemning.
Menyene er stort sett snekret sammen på en mer oversiktlig måte enn tidligere, men er fremdeles dynket i overdrevet sterke farger. Det hele er selvsagt akkompagnert av et merkelig sammensatt soundtrack, som spenner seg fra klassisk opera til noe man kunne danset til i greske nattklubber på 90-tallet. Egentlig er det nesten litt sjarmerende at Konami aldri helt får til det som burde vært den enkleste delen av spillet.
Konklusjon
Konami droppet å utvikle PES 2014 til neste generasjon. I stedet har japanerne fokusert på å lage et solid fotballspill her og nå, et mål de nesten når.
Selve fotballfølelsen, den litt vage forestillingen om hvordan dueller, ballen, pasninger og berøringer skal fremstilles, er nærmere virkeligheten enn noensinne. Og det er også en dybde i PES 2014 som det tar timer å virkelig få grep på, og selv da har man mange timer igjen før man kan kalle seg en mester.
Men det er ikke bare fest og fornøyelighet i Konamis fotballbinge. Keeperne er håpløse, og spillet plages av noen merkelige feil og valg. Dessuten har man de typiske «PES-problemene» med få lisenser, haltende presentasjon og mangelen på en virkelig enestående modus som står på egne ben.
Med fotballfølelsen og dybden på plass er Konami på rett vei og man skal virkelig ikke se bort ifra at de klarer å gjenskape PES 6 sine bragder på neste generasjons konsoller. I mellomtiden kan man kan kose seg årets utgave, et temmelig godt fotballspill for folk med tålmodighet.
PES 2013 er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Windows.
