Horizon er et imperiebyggespill satt til verdensrommet. Det vil, som vanlig, si at du begynner med én enkelt planet, og må utforske galaksen på jakt etter nye beboelige verdener. Samtidig må du forholde deg til andre raser med samme intensjon – galaksen er stor, men den er ikke stor nok.
For en person som ikke har erfaring med romstrategispill kan det nok lett virke som sjangeren er full av kloner. De fleste spillene handler jo om akkurat det samme, og utseendemessig er de også ganske like. Men for de av oss som kjenner sjangeren er situasjonen en annen. Horizon og Endless Space ser kanskje like ut på skjermbildene, men i virkeligheten er det like store forskjeller mellom disse to spillene enn det er mellom for eksempel Call of Duty og ArmA. Grunnkonseptene er de samme, men løsningene er radikalt ulike.
Mange nye ideer
Horizon er faktisk et spill med mengder av unike ideer. Den første er at det forsøker å fortelle en slags historie. Du starter ved kun å ha tilgang på vårt eget solsystem, og oppdraget ditt er å undersøke et utenomjordisk og tilsynelatende livløst romskip i nærheten av Pluto. Når du får kontroll over fartøyet viser det seg at det er sendt av en eldgammel rase som ber om hjelp for å ta knekken på en enda eldre fiende. I skipet er det også massevis av teknologi, som så åpner opp resten av galaksen for utforskning. Her møtes menneskeheten av etablerte fraksjoner som kjemper om makten, og det blir opp til deg hvordan jordboerne skal forholde seg til sine nye naboer.
Fra dette punktet av er spillet fullstendig åpent, slik som andre romstrategispill. Men det betyr ikke at historiefortellingen stanser. Horizon gjør nemlig noe veldig lurt, og gir deg ulike oppdrag som du kan løse. Her finner vi både en slags «hovedhistorie» som følger krigen mellom de to urgamle rasene, og mengder av «sideoppdrag» som kan lede til alt fra teknologiske gjennombrudd til innflytelse hos ulike fraksjoner. Her henter spillet tydelig inspirasjon fra klassiske romeventyr som Starflight og Star Control, og mange av oppdragene går ut på å lete etter skjulte steder eller informasjon.
Du trenger selvsagt ikke løse noen av oppdragene hvis du ikke vil, og du kan skru dem helt av om du heller ønsker det. Det er også mulig å spille helt andre raser enn menneskene, og som i Master of Orion-spillene kan du også designe din egen rase. Da får du en viss mengde poeng som du kan investere i ulike egenskaper og bonuser, og dermed kan du enten forsøke å skape den ultimate fraksjonen eller rett og slett lage noe som du synes virker moro å «rollespille» som. Hva med å spille frastøtende, kvasi-udødelige parasitter eller en gjeng energivesener fra en annen dimensjon? Det er jo litt mer spennende enn de trauste menneskene.
Realistisk forskning
Forskningen er også spennende. Den fungerer nemlig på en langt mer realistisk måte enn vi er vant med i sjangeren. I stedet for å fokusere all den vitenskapelige energien på ett og ett område er det her slik at det alltid foregår litt forskning på alle teknologier du kjenner til. Det du kan gjøre er å prioritere, enten på kategorier, som våpen, elektronikk, rustning, fremdriftssystemer og så videre, eller på spesifikke teknologier innenfor disse kategoriene. Dermed kan du velge om du vil satse bredt eller fokusere innsatsen på spesifikke områder, men uansett hvor interessert i rustningsteknologier du er kan du aldri «skru av» forskningen på andre områder.
Hver individuelle teknologi representeres med et nivå, og når du forbedrer nivåer forbedrer du ganske enkelt egenskapene til det som bruker teknologien – enten det er en laserkanons styrke eller rekkevidden til radiosignalene dine. Underveis får du også tilgang til helt nye typer teknologier, som du ikke har kunnet forske på tidligere. Da krever det litt innsats å i det hele tatt aktivere dem for bruk, og du er også avhengig av et vitenskapelig «gjennombrudd». Etterpå vil de fungere som vanlige teknologier. Men de begynner på det første nivået, og selv om du har funnet opp noe som har et langt høyere potensial enn tidligere teknologier kan det godt ta en stund før det er konkurransedyktig.
Kronglete menyer
Horizon har med andre ord mange gode ideer, og noen – som forskningen – fungerer godt. Men gjennomføringen er ikke alltid like god, og spillet svikter på mange viktige områder. Grensesnittet er et eksempel.
Spillets grensesnitt virker inspirert av nittitallets strategispill, og ikke på en god måte. Det er ofte kronglete å skulle gjøre selv ganske enkle ting, og det tar en god stund før man blir komfortabel med grensesnittets mange særegenheter. I tillegg er det slett ikke alt som er like lett å forstå for en ny spiller, selv om du benytter deg av spillets øvingssdel. Sjansene er store for at du må begynne på nytt etter å ha spilt en stund, fordi du gradvis skjønner hvor mye bedre du kunne ha gjort det om du hadde hatt mer kontroll på spillets muligheter i starten. Men det er kanskje like greit; følger du øvingsinstruksjonene får imperiet ditt faktisk en ganske svak start.
Spillet oppleves derfor som lite motiverende i begynnelsen. Jeg følte at jeg konstant måtte krangle med grensesnittet, samtidig som jeg slet med å skjønne hvordan spillets systemer hang sammen. Men da ting begynte å synke inn ble opplevelsen bedre, og jeg begynte å sette pris på spillets mange spennende ideer. Snart var jeg fanget i det velkjente, vanedannende utvidelseskappløpet som denne typen spill er så kjent for, og jeg koste meg mens jeg utforsket rommet, sendte koloniskipene mine til fjerne planeter og møtte nye venner og fiender. Etter en kjip start virket det altså som Horizon skulle bli nok en solid romstrategitittel.
Problemet er bare at denne følelsen ikke varte. Da jeg hadde utforsket hele universet og kolonisert alle de åpenbare planetene innen en rimelig radius ble det hele langt tammere og mindre engasjerende. Den artige imperiebyggingen ble erstattet av kjedelig rutine, og oppdragene som virket som et friskt pust i starten ble repetitive og uinteressante. Det var fortsatt småartig å utvikle riket mitt videre, men hva var egentlig poenget? Det kjedelige hovedskjermbildet gjorde ikke saken bedre; jeg kjente meg som en administrator, ikke en hersker. Jeg fikk dessuten ingen følelse av eierskap til imperiet mitt. Det var bare masse symboler og tall.
Horizon har heller ikke noen spesielt spennende muligheter for de individuelle koloniene dine – du kan kun gi dem generiske forbedringer og plassmangel gjør at du mister selv den muligheten ganske raskt.
Krigføringen er spennende, men problematisk
I denne sjangeren er ofte krig redningen. Krigføring gir ny dynamikk når utforsknings- og utvidelsesfasen er over. Det gir deg en mening med spillingen når du har etablert deg og ellers bare ville brukt tur etter tur på å gradvis forbedre riket ditt. Så en skulle tro at krig ville vært perfekt for å puste nytt liv i Horizon, men slik er det ikke.
I utgangspunktet er krigføring interessant. Kampene er turbaserte, og siden du må designe romskipene dine selv er det mulig å lage spesialiserte skip som passer perfekt med den strategien du ønsker å bruke i selve slagene. Hvor du har plassert våpnene bestemmer hvor de kan skyte – har du våpen i front må fronten peke mot målet ditt, og så videre. Skip har også avanserte skjoldsystemer delt inn i segmenter, og skal angrepene dine være effektive bør du sikte på å ta ut spesifikke skjoldsegmenter i stedet for å bare plaffe løs hvor som helst. I tillegg er det mye annet å ta hensyn til, slik som hvilke avstander de individuelle våpnene er mest effektive på, energibruk underveis, og så videre.
Kampene foregår dessuten i store områder – det som skjer når du går over i kamp er at handlingen zoomes inn på hele det aktuelle solsystemet. Dermed kan skip stasjonert rundt én planet komme til unnsetning når kamphandlingene foregår rundt en annen, og så videre. Så langt, så bra. Men på samme måte som med resten av spillet, er grensesnittet i de turbaserte kampene skikkelig kronglete, og det blir raskt veldig tidkrevende. Og med en gang hver side har mer enn et par-tre skip blir det forferdelig rotete også – alle de i utgangspunktet artige detaljene med skjoldsystemer og våpenrekkevidder ender bare opp med å overkomplisere alt sammen. Det blir et taktikkspill som foregår på strategisk plan, og tidsbruken sklir helt ut.
Løsningen, med mindre du ønsker å bruke timevis på å kjempe det ene slaget etter det andre, blir å overlate det hele til datamaskinen. Men det er ikke noen god løsning, for datamaskinen er langt fra noen taktiker og man blir egentlig bare irritert av å sitte å se på de dumme valgene den gjør. Dessuten kan selv datastyrte slag ta overraskende lang tid, og siden store slag strekker seg over flere turer blir det som om noen heller sirup over hele spillet. Jeg er ikke negativ til turbasert og detaljert kamp i imperiebyggespill, men det er viktig at ikke dette aspektet tar helt over.
Dermed blir krigføringen egentlig bare den siste spikeren i kista. I stedet for å redde en stillestående spillopplevelse med ny dynamikk og spenning blir det et stort ork som man unngår i det lengste.
Konklusjon
Horizon er et romstrategispill med mange spennende ideer. Det blander inn oppdrag og historiefortelling på en uvanlig måte, det har kanskje de mest realistiske forskningsmekanismene jeg har sett i sjangeren og det gjør alt fra koloniutvikling til krigføring på sin egen måte. Diplomatisystemene er også overraskende rike og veloverveide. Men det skorter ofte på gjennomføringen. Oppdragene er kjedelige og ensformige, grensesnittet er knotete, og spillet fremstår ofte som direkte uengasjerende. I tillegg kommer krigføringen, som er rotete og alt for tidkrevende.
Når Horizon er på sitt beste er det både vanedannende og moro, men det er stort sett de mest velkjente aspektene av spillet som er artigst. Spillegleden kommer med andre ord fra ting du finner igjen i andre populære spill i sjangeren – det å utforske verdensrommet, utvide imperiet ditt ved å slå kloa i gode planeter før motstanderne tar dem, drive kløktig diplomati og så videre. Og dette er generelt ikke ting Horizon gjør bedre enn sine konkurrenter.
Dermed blir Horizon vanskelig å anbefale. Nei, det er ikke noen direkte katastrofe og ja, det er mye bedre enn den primitive nittitallsgrafikken skulle tilsi. Men sjangeren er full av interessante spill, fra det dynamiske og levende Distant Worlds til det strømlinjeformede og vanedannende Endless Space. Og la oss ikke glemme at du fortsatt kan få kjøpt sjangerens ubestridte konge, Master of Orion 2, til under 30 kroner på GOG. Dette kan ikke Horizon konkurrere med.
Om du liker mer jordnær imperiebygging kan du teste Pandora: First Contact og Civilization V med ekspansjonspakken Brave New World.
