I God of War fikk Kratos sin hevn over krigsguden Ares, og tok hans plass sammen med Olympens guder. Men dette var ikke nok for den maktsyke spartaneren. I tiden mellom de to spillene har han ledet sitt elskede Sparta i kamp mot de andre greske bystatene, og med selveste krigsguden på sin side er det lite som har kunnet hindre spartanerne i å overvinne fiendene sine. Dette liker ikke de andre gudene, aller minst sjefen selv, Zevs, som bestemmer seg for å få en slutt på Kratos' herjinger i antikkens Hellas. Han lurer Kratos i en felle, og tar fra ham gudekreftene før han dreper ham.
Men Kratos viser seg nok en gang å være en vanskelig kar å få has på. På sin vei ned til dødsriket blir han nemlig reddet, av titanen Gaia. For mange år siden ble titanene overvunnet av de maktsyke greske gudene, og nå ønsker de hevn. Kratos er helten de trenger – han har jo allerede bevist at han er sterk og målbevisst nok til å ta knekken på en gud, og i tillegg har han all den motivasjonen han trenger for å nedkjempe sin nye fiende, Zevs. Veien til hevnen skal bli lang og blodig, og heldigvis for oss, vanvittig underholdende.
Intelligent og brutalt
God of War II er et ekte actioneventyr. Det kombinerer tonnevis med herlig, brutal action med velbalanserte, intelligente logiske gåter som aldri føles som de har blitt plassert inn for å gjøre spilletiden lengre. I det ene øyeblikket hakker du folk i stykker, i det andre øyeblikket flytter du på statuer og manipulerer brytere for å åpne stengte dører og overleve dødelige feller. Alt glir inn i hverandre på en helt perfekt måte, og spillet har en herlig bølgende rytme hvor det jevnt veksler mellom frådende action og rolig gåteløsning.
Kamp er, som i forgjengeren, utrolig heftig og variert, uten at det går på bekostning av tilgjengeligheten. Utviklerne gir oss mengder av våpen og kombinasjonsbevegelser som vi gradvis kan låse opp, men om du ønsker det kan du overleve lenge ved å holde deg til ett våpen og et relativt lite register med angrepstyper. Du behøver altså ikke å lære deg en haug nye angrep etter hvert for å vinne, men hver gang du mestrer en ny teknikk blir du litt dødeligere og litt mer effektiv mot spesifikke fiender og i ulike situasjoner. Dessuten belønnes du av det rent visuelle; hver bevegelse er ekstremt gjennomført, og tilfredsstillende å bruke.
Faktisk er omtrent alt like gjennomført i God of War II. Det er tydelig at utviklerne har hatt både penger og tid til å lage akkurat det spillet de ønsket. Gameplayet er ekstremt balansert, og bærer preg av å ha blitt testet og finpusset i lang tid. God of War II føles simpelthen herlig å spille, og det tar ikke lang tid før du føler deg like tøff som Kratos der du utfører akrobatiske angrep som om du ikke skulle ha gjort noe annet i hele gamerkarrieren din.
Spillomgivelsene er storslagne rent visuelt, og utrolig godt utført fra et rent gameplaymessig standpunkt. Spillet lokker deg hele tiden videre, med løfte om flere imponerende situasjoner, flere intelligente gåter og mer action. Kameraet fungerer glitrende, og viser deg alltid det du ønsker å se, samtidig som det ofte glir nesten umerkelig i retning av en liten hemmelighet eller to, for på den måten å hinte deg om å utforske litt mer før du løper videre i din blodtørstige jakt på nye drapsofre. Det å lete etter svakheter i God of War II er rett og slett en frustrerende oppgave.
Lagresystemet er imidlertid ikke helt perfekt. Spillet lagres automatisk en mengde steder i hvert oppdrag, og du blir aldri blir tvunget til å spille mye om igjen om du dør, så på den måten fungerer det helt upåklagelig. Det som kan være et problem er at denne autolagringen er midlertidig. Skal du skru av spillet må du lagre selv først, og det skjer kun på spesifikke steder (slik som i originalen). Disse er ofte langt fra hverandre, og du kan aldri være sikker på hvor lenge det er til neste punkt, noe som gjør det vanskelig å bestemme om du skal spille videre eller slutte når du har nådd et lagrepunkt og kjenner at du begynner å bli mettet eller vet at du skal avsted om en liten stund.
Trofast mot forgjengeren
God of War II er en rimelig trofast etterfølger. I det store og hele, fortsetter det i akkurat samme fotspor som originalen, og de fleste fiendene fra det forrige spillet tropper også opp for å gjøre livet vårt surt her også. Vi får en håndfull nye våpen og magiske angrep, men jeg vil ikke påstå at noen av dem påvirker gameplayet i stor grad (spesielt fordi standardvåpenet fungerer så godt at det nesten aldri føles aktuelt å skifte til noe annet). I tillegg får vi noen flysekvenser, som er artige, men jeg er egentlig glad de ikke tar opp mer tid enn de gjør.
Den nyheten som spiller størst rolle for gameplayet er sannsynligvis vingene til Ikarus (som hadde en "ulykke" og falt tusenvis av meter ned i en lavasjø i jordens indre). Disse vingene gjør ikke underverker – du kan ikke ta av fra bar bakke med dem – men de gir deg evnen til å glidefly, og benytte deg av stigende varmluft for å klatre i luften. En annen hyggelig nyhet er muligheten til å slenge magiske angrep tilbake på motstanderne som kastet dem, men som sagt; ingen av nyhetene er radikale. Det gjør heldigvis ikke så mye, for det var aldri behov for noen radikale nyheter i utgangspunktet.
Eksplosiv start
Om du har lest mine førsteinntrykk av God of War II, vet du at de er svært gode. Spillet pøser på med krutt, og de første timene med dette spillet er noen av de råeste jeg noensinne har opplevd. Akkurat når du tror du har blitt så imponert at det er umulig å imponere deg mer, disker det opp noe nytt som får deg til å måpe. Om spillet hadde sluttet etter tre-fire timer, hadde det likevel glatt vært verd pengene. Men det gjør det heldigvis ikke, og du kan regne med å bruke et sted mellom ti og tjue timer på å komme deg gjennom dette brutale eventyret.
Så er selvfølgelig spørsmålet: Fortsetter God of War II i samme stil som det starter? Vel, egentlig ikke. Misforstå meg rett, God of War II blir aldri middelmådig eller bare godt – det er et fabelaktig eventyr fra ende til annen – men det blir litt mindre spektakulært og litt mer rutinepreget etter hvert som du kommer deg fremover i historien. Sagt på en litt annen måte: Etter de første timene mine med spillet var jeg overbevist om at tallet på bunnen av denne omtalen skulle bli en klar tier, men etter hvert som jeg fortsatte, begynte tieren å glippe.
Men God of War II er et av de aller mest imponerende spillene i sin sjanger, og selv om det blir noe mer rutinepreget etter hvert, er det et spill du konstant vil fryde deg over å spille. Mens andre spill ofte kommer med områder du vet bare er puttet inn for å gjøre det lengre, er det ingen slike i God of War II, og spillet fortsetter å fenge interessen hele veien. Det er, som forgjengeren, et av de beste spillene på PlayStation 2, og med tanke på hvor mange geniale spill denne plattformen har fostret opp, er det en hedersbetegnelse av de sjeldne.
Slående presentasjon
Jeg skal ærlig innrømme at en av grunnene til at spillet er såpass engasjerende er presentasjonen. Rent teknisk, er God of War II intet mindre enn et underverk, og artistisk sett troner det over det aller meste på markedet. Omgivelsene tar ofte pusten fra deg, og det er før de fylles opp av mengder av velanimerte, detaljerte fiender. Det visuelle fyrverkeriet akkompagneres dessuten av et av tidenes beste spillydspor, som løfter den allerede heftige opplevelsen nok et trinn på stigen til spillenes Nirvana.
Slik uhemmet grafikkskryt vil selvsagt føre til anklager om grafikkhoreri, slik vi opplevde med originalen. Og ja, den vanvittige presentasjonen hjelper sannsynligvis God of War II til å få bedre karakterer enn det hadde fått om det hadde sett helt gjennomsnitlig ut. Er det et bevis på at grafikk blender spilljournalister til å gi bedre karakterer? Nei. Det er et ganske enkelt et bevis på at strålende visuell presentasjon gjør den helhetlige spillopplevelsen bedre.
Jeg kan ta et relevant eksempel fra filmens verden: Hadde Jason and the Argonauts vært like god uten Ray Harryhausens fabelaktige spesialeffekter? Hvis du tror filmen fortsatt hadde vært like severdig om, for eksempel, de levende skjelettene hadde byttet byttet ut med stuntmenn i skjelettdrakter, må du nok tro om igjen (og hvis du fortsatt er uenig, er du velkommen til å kalle meg en grafikkhore, uten at jeg kommer til å miste et sekund av nattesøvnen min av den grunn). God of War II er, rent spillteknisk, svært godt laget. Men jeg det er den episke presentasjonen som hever det til en ekte klassiker.
Konklusjon
God of War II er en verdig etterfølger til et av tidenes beste PlayStation 2-spill. Det fortsetter i stor grad i akkurat samme stil som originalen, med herlig brutal action, intelligente gåter og grafikk og lyd som tatt fra en annen verden. Nyhetene er riktignok ikke mange, men når utgangspunktet er så genialt som God of War, gjør det ikke spesielt mye. God of War II er obligatorisk for alle gamere som liker actioneventyrspill (og er over 18 år – her får vi nok blod og gørr til å kunne fylle Mjøsa flere ganger, så spillet er så definitivt ikke for sarte sjeler).
