Et av de aller kuleste øyeblikkene så langt i The Elder Scrolls Online kom for et par dager siden. Jeg red rundt på min hvite hest og utforsket et område på jakt etter nye oppdrag. Plutselig ser jeg en gjeng magikere som løper målbevisst mot noe.
Jeg følger etter og ser at de stopper ved et eller annet alter og begynner å kaste magi. Plutselig åpner det seg en portal i himmelen, og tre massive ankere med kjettinger smeller ned i bakken med et enormt brak. Jeg vurderer å angripe magikerne, men plutselig blir de sugd opp i portalen en etter en, før helvete virkelig bryter løs.
Store og små monstre fra demonriket spretter fram. På dette tidspunktet har det kommer flere andre spillere til området, og sammen går vi til angrep på demongjengen før det blir for mange av dem. Lyn, flammer og sverd blandes i et kaotisk slag, der vi til slutt får nedkjempet demonene, og omsider stengt portalen.
Sammen med en gjeng ukjente spillere fikk jeg litt av det samme suget etter mer jeg ikke har opplevd siden min tid i World of Warcraft. Jeg har savnet den følelsen.
Fengslende start
Det er ikke til å komme bort ifra at det knyttes visse forventninger til et spill som bærer navnet The Elder Scrolls. De tidligere spillene Morrowind, Oblivion og Skyrim ble skamrost av fans og spillanmeldere, og sistnevnte har noen enorme salgstall å vise til.
I The Elder Scrolls Online lykkes Zenimax med å gjenskape mye av den samme stemningen fra tidligere spill. For en som aldri har rørt et MMO før kan kontroller, grensesnittet og oppdragsstrukturen virke ukjent, men når man lærer seg dette er det i realiteten et Elder Scrolls-spill som skjuler seg under overflaten. Og det begynner også på nesten samme måte som nevnte trio med spill gjorde.
I The Elder Scrolls Online lykkes Zenimax med å gjenskape mye av den samme stemningen fra tidligere spill.
Du er fengslet i i riket til Molag Bal, en mektig daedrisk prins. Heldigvis for deg har andre fanger gjort opprør, og du hiver deg med i flukten. Gjennom fangeopprøret lærer man seg det mest grunnleggende i spillet, plukker opp våpen og litt utstyr, og kommer seg til slutt til landet Tamriel ved hjelp av en gammel magiker. Der starter eventyret for fullt.
Historien så langt har vært bra, og i tråd med universet spillet er satt til. Det er opp til deg å redde verden, og det gjøres ett oppdrag om gangen. Zenimax har gjort det mulig for alle å hoppe over den innledende fengselsflukten, samt den første startøya. Har man gjort det før, eller rett og slett ikke vil, er det fullt mulig å hoppe over det innledende innholdet. Gjør du det får du automatisk to erfaringsnivåer, litt utstyr og starter på det første hovedområde for den fraksjonen du har valgt.
I The Elder Scrolls Online må du velge mellom tre ulike fraksjoner; Aldmeri Dominion, Ebonheart Pact og Daggerfall Covenant. Alle tre har sine startområder, og kjemper en innbitt kamp om herredømme. Jeg spiller en High Elf Templar som tilhører Aldmeri Dominion, og mitt første område heter Auridon. Det finnes mange kjente navn og steder fra de andre Elder Scrolls-spillene. Høyalv er en av ti ulike raser du kan velge mellom når du lager din figur.
Mange valgmuligheter
I tillegg til det har du fire klasser – Nightblade, Sorcerer, Dragonknight og Templar, som alle har sine egenskaper og evner. Selve figurbyggeren man starter spillet med er detaljert og bra, og det finnes et hav av ulike valg man kan gjøre for å personliggjøre sin figur. De fire ulike klassene kan stort sett fylle alle de ulike rollene man har blitt kjent med i et MMO. En Dragonknight kan være en «tank», en tøff figur som tar imot og tåler mye skade fra fiender, eller den kan slenge ut masse skade fra avstand.
En av spillets store styrker er hvor stor frihet man har til å bygge sin figur til akkurat den spillestilen man selv ønsker. Selv om en «templar» har flere magiske evner som leger andre spillere, så betyr ikke det at den må spilles som en «healer». Du kan være minst like effektiv som en annen klasse til å gjøre skade, eller man kan gjøre noe midt i mellom. Litt av denne friheten kommer som en følge av at alle klasser kan bruke alle mulige våpen, og med våpnene følger det med egne angrep man kan bruke.
I likhet med de andre spillene får man erfaringspoeng etter hvert som man bruker ulike evner, enten det er fra ferdighetstreet eller våpenet man bruker. Som en «templar» kan jeg velge å utelukkende bruke angrep jeg får tilgang til ved å kjempe med et våpen i hver hånd, og ikke en gang bry meg om min klasses magiske angrep. Hvis jeg bytter til en magisk stav får jeg helt andre angrep sammenlignet med angrepene jeg hadde med et sverd i hver hånd.
Selve systemet rundt det å bygge sin figur er ganske komplisert, og kan virke overveldende for mange. Det kan være vanskelig å vite hvor det er best å putte et av evnepoengene man får, i og med at man har så mange ulike valgmuligheter. Heldigvis er grensesnittet oversiktlig og bra, og man får hele tiden veldig god informasjon om hva alle de ulike egenskapene og evnene gjør. Jeg liker kompleksiteten og friheten dette systemet gir. Man blir ikke så låst til en rolle, men står helt fritt til å lage sin unike figur med akkurat de angrepene og evnene man vil.
Litt av grunnen til at det er vanskelig, er at man kun har seks angrep tilgjengelig til enhver tid. I likhet med for eksempel Guild Wars 2 kan man ikke bruke alle angrepene man har hele tiden, men må i stede velge et begrenset antall angrep man har tilgjengelig. Dermed blir det hele tiden en avveining om man vil ha et ekstra offensivt angrep, eller om man skal velge noe som gir tilbake helse. Når du kommer til nivå 15 kan du bytte mellom to ulike våpensett som kan ha helt forskjellige angrep. Dermed kan man være aggressiv og angrepsvillig med to våpen, og kjapt bytte til sverd og skjold for å tåle mer skade med det andre våpensettet.
Mange om beinet
Måten Zenimax har lagt opp oppdragene er også mer likt Elder Scrolls-spill enn mange MMO-spill. De oppfordrer til utforsking av landområdet, og det er ikke alle huler og oppdrag som synes på et kart. Her må man ut å lete, noe jeg liker veldig godt. Kommer man i nærheten av en person eller en hule så ser man det på kartet, men hadde man ikke gått nære nok hadde man gått glipp av det. Og det finnes mange ulike ting man blir bedt om å gjøre i Tamriel.
Høyalven min har hjulpet mor og sønn å ta livet av en banditt, jaktet på svikere av dronningen, hjulpet spøkelser å finne sjelefred og masse annet. Variasjonen i oppdragene, og de ulike historiene som fortelles er bra. Til syvende og sist må man stort sett hver gang ta livet av mange fiender for å gjøre ferdig oppdragene, men det har ikke vært mange oppdrag av denne sorten til nå. «Drep x antall av en type monster for å få x antall snuter» er det heldigvis lite av i The Elder Scrolls Online.
Kampsystemet er også vellaget, selv om det tok litt tid å bli vant til det. Ved å klikke på musa angriper man med våpenet man bruker. Holder du knappen inne gjør du et kraftigere angrep, et enkelt klikk er et lettere og kjappere angrep. Man låser ikke fast siktet på en figur, men må hele tiden passe på å svinge sverdet slik at det treffer. Spesielle angrep med våpen koster «stamina», mens magiske angrep koster «mana».
Kampene er actionfylte og raske, og jeg liker det veldig godt. Spesielt morsomt er det når man spiller mot andre spillere i Cyrodiil, som er en helt egen spiller-mot-spiller sone. Der møter man den største utfordringen, og av det lille jeg har spilt her så langt har det vært veldig gøy.
De første dagene med tidlig tilgang gikk også smertefritt teknisk sett. Serverene var oppe hele tiden, det var lite forsinkelse og alt gikk på skinner. Etter noen dager endret dette imidlertid, og de siste dagene har spillet vært preget av litt mye signalforsinkelser og andre problemer. En lansering av denne typen spill går sjelden smertefritt, men det har gått utover spillopplevelsen til tider.
Min største misnøye så langt er at litt av gleden ved å fullføre de mange hulene og områdene forsvinner når alt er delt med andre spillere.
Min største misnøye så langt er at litt av gleden ved å fullføre de mange hulene og områdene forsvinner når alt er delt med andre spillere. Dette er et MMO, og det er ikke slik at jeg forventer å være alene, tvert imot. Det jeg ikke liker er at mange av historiene og oppdragene jeg sendes på krever at jeg renser en hule for fiender, eller jobber meg vei til en eller annen slem figur innerst i et område. Alle disse områdene er delt med andre spillere, og utfordringen blir ikke den samme når du har 25 stykker som hopper på fiendene sammen. En grotte som allerede er rensket for fiender, og der en gjeng venter på at «bossen» skal dukke opp igjen ødelegger litt av innlevelsen i historien man følger.
Jeg skulle ønske at noen av disse områdene ikke var delt, men heller skilt ut og gjort personlige. Da hadde litt av gleden ved å greie å ta livet av sjefen på slutten blitt enda større, og utfordringen man møter underveis enda større.
Konklusjon
Så langt har jeg rundet over 30 timer med The Elder Scrolls Online. Jeg er straks ferdig med mitt fjerde landområde, samt rotet litt rundt i startområdene til de to andre fraksjonene. Så langt har tiden min i Tamriel har vært underholdende, og preget av få tekniske problemer.
Zenimax har greid å blande sammen stemningen og universet fra The Elder Scrolls med den massive skalaen et MMO har. Oppdragene du blir sendt for å gjøre, figurene du prater med og historien som fortelles er verdig navnet spillet bærer.
Jeg har fortsatt veldig mye igjen å oppleve. Det finnes mange nye områder på vei mot nivå 50. I tillegg til det er det mange ulike gruppeområder å bryne seg på, samt at jeg så vidt har dyppet tåa i spiller-mot-spillerområde Cyrodiil. I tillegg til dette kommer det til å gå mye tid på flere av de ulike yrkene i spillet. Så langt har jeg så vidt testet litt smedarbeid, og prøvd å lage litt mat.
Det er ingen tvil om at The Elder Scrolls Online er et spill med mye innhold, og jeg gleder meg til å se mer av verdenen de har skapt.
Hvis dette ikke skulle være noe for deg, så er kanskje DC Universe Online et MMO som passer bedre for deg. Alternativt kan du vente til Wildstar endelig kommer for salg i juni.
