Ikke for de minste En artig gameplaymessig detalj er at når du har mørbanket en fiende og han begynner å bli svak, kan du ofte igangsette et lite minispill hvor du ved å trykke en bestemt serie knapper på håndkontrolleren elegant og effektivt tar livet av ham på en forhåndsbestemt måte. Systemet kan nesten minne om det vi finner i dansespill og f.eks. dansesekvensene i GTA: San Andreas eller Sid Meier's Pirates. Sjefer må stort sett også tas ut på denne måten, etter at du har kuttet bort det meste av helsen deres på ordinært vis. Dette gjør God of War enda morsommere å se på, da animasjonene er flotte og herlig brutale. Den gameplaymessige fordelen ved å bruke slike spesialmetoder på å ta ut fiender er at belønningen du får i forhold til livsenergi (og evt. magisk eller helbredende energi) blir større.
God of War er et spill for de litt eldre gamerne. Kampene er usedvanlig blodige, og i tillegg må Kratos gjøre en hel rekke ting vanlige spillhelter hadde nektet plent. Kratos bryr seg om veldig lite, og hvis uskyldige må lide for at han skal nå målene sine, er det beklagelig, men ikke noe mer. I tillegg til all volden, kommer faktisk God of War med noe så uvanlig som flere sekvenser med et visst seksuelt innhold. Det gjør selvfølgelig ingen ting - er du gammel nok til å se folk få hodet kappet av i en sky av blod, burde du nok kunne takle å se en pupp eller fire.
Visuelt sett er God of War en slående opplevelse. Animasjonene er fantastisk godt laget, og de blodige spesialbevegelsene ser uhyggelig realistiske ut noen ganger. I tillegg holder bakgrunnsgrafikken et skyhøyt nivå - hvor mange penger som er investert i å gjøre dette spillet til et av de peneste PS2-spillene du noensinne vil se vet vi ikke, men vi grøsser med tanken. Alt er så gjennomført at det nesten er skummelt, og de fleste andre PS2-titler blir satt i et helt annet lys nå som vi har sett God of War. Dette spillet viser hva en PS2 er i stand til å gjøre, og gjør det så alt for tydelig at mesteparten av spillene på markedet ikke er i nærheten av å utnytte konsollens fulle potensial.
Utviklerne har viet lydsiden den samme oppmerksomheten, og det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse at musikken i God of War er noe av det beste vi har hørt på lenge. Skuespillet holder toppkvalitet, og de mange bakgrunnslydene bygger godt opp under stemningen. Det mest vanvittige er imidlertid den nesten totale mangelen på lastetider. De eneste gangene du må vente er under filmsekvensene og når spillet laster inn en lagret posisjon. Omtrent midtveis i spillet må du også skifte til DVD-plate nummer to. Ellers flyter det hele fra det ene vanvittig imponerende spillmiljøet til det andre uten en eneste lasteskjerm.
Konklusjon I sniktitter skal vi egentlig prøve å være rimelig objektive, men det finnes noen spill det er umulig å forholde seg objektivt til. Noen spill er slik at du får en uimotståelig trang til å bli misjonærene deres, og alt som står i hodet ditt er å fortelle alle andre hvor gode de er. God of War er et slikt spill. Det har kommet praktisk talt ingensteds fra, og har raskt blitt til et av den håndfullen titler du bare må eie om du har en PS2. Om du ikke har en PS2, representerer det en temmelig god grunn til å gå til anskaffelse av en. Dessverre må vi europeere vente helt til sommeren før vi kan oppleve God of War på europeiske konsoller. Hvorfor den europeiske lanseringen av et såpass viktig spill er satt så langt etter den amerikanske begriper vi ikke, men tro oss; God of War er verd å vente på. Men nå, hvis dere kan unnskylde meg, har jeg en gud å drepe.
