Siden unnfangelsen i begynnelsen av 2005 har det i alt blitt sluppet syv kjernespill i God of War-serien. Da ser vi bort fra mobilspillet God of War: Betrayal og det tekstbaserte Facebook-eventyret God of War: A Call from the Wild — interessante opplevelser som faktisk finner sted innad i universet, men som er så langt fra den typiske God of War-opplevelsen at jeg ikke vil inkludere dem her.
LES OGSÅ: Tilbakeblikk på hele God of War-serien »
Ser vi bort fra disse pussige avstikkerne, er God of War en serie hvor mange vil argumentere for at det ikke finnes et eneste dårlig spill. I stedet begynner skalaen på «bra» og går så hele veien til «enestående».
Dette mener også undertegnede, og det er derfor det har vært så utfordrende å se tilbake på serien for å rangere de syv spillene ut ifra hvor godt jeg liker dem. Jeg har likevel gjort et rederlig forsøk, og har kommet fram til en rekkefølge som jeg føler jeg kan stå inne for. Her går vi fra verst til best — ha i mente at God of War er en av de spillseriene undertegnede liker aller, aller best, og at alle disse er bunnsolide spill.
8. God of War: Chains of Olympus
Brorparten av God of War-serien er utviklet av Santa Monica Studio, men det ble i sin tid også laget to God of War-spill for den håndholdte PlayStation Portable. Disse ble laget av ingen ringere enn Ready At Dawn — som også står bak Daxter og The Order: 1886 — og det første av disse er antagelig det svakeste spillet i serien.
Chains of Olympus føles for all del som God of War, med enorme monstre, brutal slåssing og en leken tolkning av gresk mytologi, men er klønete og simpelt på en måte som serien ikke hadde sett siden det aller første spillet i rekken. Problemet med dette var det faktum at Chains of Olympus ble sluppet i 2008, et helt år etter den solide oppfølgeren God of War II.
Til sammenligning var Chains of Olympus et godt, men litt tamt God of War-spill, hvis største bragd var at det fungerte ypperlig på den relativt svake PlayStation Portable. Spillet lot oss forsøksvis dykke dypere ned i Kratos' forhistorie og forhold til datteren Calliope; hadde et spennende premiss og en håndfull knallgode sjefsfiender; men var til syvende og sist litt tannløst.
Les vår anmeldelse av God of War: Chains of Olympus »
7. God of War (2005)
Originalen skal ha mye skryt for alt det faktisk fikk til, inkludert etableringen av et enormt univers, et kampsystem som forble tilnærmet uendret på tvers av fem oppfølgere, og selvfølgelig introduksjonen av en ikonisk ny spillfigur i form av spartaneren Kratos.
Det første God of War maler med bred pensel når det forteller om den hissige krigerens forhistorie og hvordan han ble lurt til å drepe sin egen familie, men klarer likevel å lokke oss med på tokt takket være god bruk av gresk mytologi og ekstremt god flyt. Spillet går slag i slag fra hjertet av Athen til toppen av Pandoras tempel og hele veien til underverdenen, og det føles alt i alt som om man er med på en skikkelig reise.
Som det første av sitt slag fant spillet raskt en fin balanse mellom slåssing, gåter og historie, men det bærer også tydelig preg av å være det eldste spillet i serien. Som en følge av dette er styringen litt vel stiv, slåssingen noe upresis og gåtene hakket for klønete for min smak. Med bare tre-fire virkelige bosser å vise til og få innslag av de greske gudene, mangler det også litt av det omfanget som de senere spillene skulle bli så kjent for.
Les vår anmeldelse av God of War (2005) »
6. God of War: Ascension
Ascension blir gjerne sett på som det de facto svakeste spillet i serien, men jeg tror mange farges av tiden det kom ut på når de gir spillet tyn. Spillet ble nemlig utgitt i 2013, helt på tampen av PlayStation 3s levetid, og var det første spillet i serien siden God of War III satte strek for moroa tre år tidligere.
Ikke bare klarte ikke spillet å videreutvikle serien i noen meningsfull grad, men det virket for mange som et steg tilbake sammenlignet med det eminente God of War III. Og det kan godt hende, men til Ascensions forsvar var det også litt som å hoppe etter Wirkola.
Hvis man i stedet ser på Ascension som en flashy, fartsfylt og frittstående forløper, hadde spillet tonnevis av spennende innhold å by på. Det skader heller ikke at det er det desidert teknisk mest imponerende av spillene før den norrøne epoken, med grafikk som tidvis kan ligne på et tidlig PlayStation 4-spill.
En lite minneverdig historie og et tafatt forsøk på flerspiller til tross, har spillet god flyt, skikkelig ramme sjefsfiender og blant et av de mest givende kampsystemene i serien.
Les vår anmeldelse av God of War: Ascension »
5. God of War II
Som tidligere nevnt var God of War II en solid oppfølger, men dette ikke i nærheten av å dekke nøyaktig hvor mye bedre det er enn det første spillet i serien. Her kastes vi inn i skoene til en Kratos som allerede har vært krigsgud i lang tid, men det går ikke mange minuttene før det oppstår sur stemning på Olympus. Vi blir bokstavelig talt dolket i ryggen av Zeus selv, og resten av spillet går ut på å reise tilbake i tid for å stagge lynguden.
Hvis det første spillet føltes som en skikkelig reise, tar God of War II dette til et helt annet nivå, både med tanke på hvor langt man reiser og hvor mange forskjellige ting man ser og utforsker underveis. Det er rett og slett bare et veldig mye mer omfattende spill, med flere sjefsfiender, langt bedre slåssing, kulere gåter og en mer sammensatt historie.
Om noe, synes jeg God of War II faktisk er litt for stort, med for mange irriterende avsporinger som setter stopper for et ellers ganske simpelt premiss. Dette klarer likevel ikke å ødelegge veldig mye for det som på mange måter kan betegnes som den perfekte oppfølger.
Les vår anmeldelse av God of War II »
4. God of War: Ghost of Sparta
Ghost of Sparta er det andre og siste God of War-spillet som kom til PlayStation Portable, og med dette fikk Ready at Dawn virkelig vise hva de hadde lært under utviklingen av Chains of Olympus.
Resultatet er et kompakt stykke actionspill, hvor absolutt alt føles bedre enn utviklernes forrige utflukt i antikkens Hellas. Dette innebærer et mer slagkraftig kampsystem, mer interessante omgivelser og langt bedre grafikk, men gjør seg kanskje aller mest gjeldende gjennom den eminente historien som veves.
Handlingen er satt mellom de to PlayStation 2-spillene, men i stedet for å fokusere på Kratos' herjinger i rollen som krigsgud, lot Ghost of Sparta oss bli bedre kjent med Kratos gjennom forholdet til den til da ukjente broren Deimos.
Som alle andre avstikkere i denne serien, er dette dessverre et handlingsforløp og en figur som aldri blir nevnt i noe senere spill, men det hindrer likevel ikke Ghost of Sparta fra å være et av de klart beste God of War-spillene — og det fra et relativt lite studio, på en konsoll som var mindre enn mange av dagens mobiltelefoner.
3. God of War (2018)
Få spill har vel vært så vellykket i å gjenskape, men samtidig videreutvikle et varemerke som det God of War fra 2018 gjorde. Etter det bastante klimakset vi fikk servert i God of War III, måtte utviklerne tenke helt nytt når de skulle fortelle om neste steg på Kratos' ferd, og det klarte de til gagns.
Det første PlayStation 4-spillet i serien er satt til Midgard og hjertet av norrøn mytologi, og lar oss bli bedre kjent med en mer voksen og ettertenksom Kratos. Her har Santa Monica Studio tydelig tatt lærdom fra The Last of Us, og lar den ellers så barske spartaneren få en yngre og mer uskyldig medhjelper som er med på å gjøre ham mer menneskelig.
Forholdet mellom Kratos og sønnen Atreus er blant de viktigste aspektene ved 2018-spillet – mer enn den fysiske reisen de legger ut på, er det utviklingen av båndet dem i mellom som fungerer som handlingens virkelige drivkraft. Det skader heller ikke at vi får utforske en rekke unike riker fra mytologien, selv om noen områder helt klart føles litt overfladiske.
Til syvende og sist er det noe skuffende at de største norrøne skikkelsene glimrer med sitt fravær, men et solid revidert kampsystem og en av de kuleste avsløringene i et spill noensinne er likevel med på å gjøre dette til et av de aller beste God of War-spillene.
Les vår anmeldelse av God of War (2018) »
2. God of War Ragnarök
Det nyeste spillet i God of War-serien sniker seg inn på en soleklar andreplass på listen: Ragnarök er i mine øyne et bedre spill enn 2018-utgaven på de aller fleste punkter, selv om det tar litt tid før eventyret virkelig setter fart.
Når man først kommer ordentlig i gang, flyter derimot både historie, dialog og gameplay enormt godt, og det Santa Monica Studio leverer her er rett og slett veldig godt håndverk. Spesielt slåssingen overrasker på en positiv måte, hvor balansen mellom de forskjellige våpnene, deres unike egenskaper og Kratos' tyngde er med på å gjøre den spartanske sinnataggen mektigere enn i noe annet spill i serien.
Samtidig er det en del ettertanke og overraskende mange gråsoner å spore midt oppi dramaet. Selv om ikke alle tråder nøstes like godt opp mot slutten av spillet, føles det som om utviklerne har hatt en klar visjon for hva de vil med Kratos og Atreus underveis, og jeg sitter meget godt fornøyd igjen når det settes et bestemt semikolon for den norrøne sagaen.
Les vår anmeldelse av God of War Ragnarök »
1. God of War III
Det var aldri noen tvil, og jeg er nok heller ikke alene når jeg kroner God of War III til det utvilsomt beste spillet i serien. Her satte utviklerne samtlige kluter til for å sette et så bombastisk punktum på Kratos' greske tragedie som overhodet mulig, og de lyktes med stort sett alt de prøvde på.
Her fikk vi servert en solid blanding av noen av de beste gåtene, de kuleste våpnene og den beste historieformidlingen serien har å by på. Særlig sistnevnte, hvor handlingen stadig driver oss videre på jakt etter den søte, søte hevn, er glimrende utført, og introduksjonen av Pandora som en figur Kratos kan ta vare på og bry seg om gjør ham mer menneskelig enn noen andre spill i serien fram til det punktet.
Spillet vil nok imidlertid alltid bli best husket for hvor stort alt føles, og spesielt toneangivende var de mange enorme sjefsfiendene man måtte ta av dage. Møtet med Poseidon, Hades, Kronos og de andre gudene og titanene har formelig brent seg fast i pannebrasken, og takket være overgangen til PlayStation 3 var det også et teknisk svært imponerende spill den gang.
Dette er et spill som fortsatt holder seg godt den dag i dag, og takket være en utsøkt «remaster» på PlayStation 4 er det også lett tilgjengelig for alle som har lyst til å gi den greske delen av Kratos' eventyr en sjanse. God of War III er rett og slett et enestående kult spill, og et perfekt eksempel på hvorfor serien er så elsket som det den er.
Les vår anmeldelse av God of War III »
LES KOMMENTAR: – Hvorfor skal man bry seg om hudfargen på en oppdiktet figur?
