Knapt to år etter at Spider-Man gjorde et overbevisende inntog i PlayStations spillportefølje, følger utviklerne i Insomniac Games opp med et nytt eventyr. Men denne gangen er det ikke Peter Parker som smetter inn i trikoten. I stedet får relativt ferske Miles Morales – som for Marvel-fansen allerede kjenner som Peter Parkers arvtager – sin tid i rampelyset.
Resultatet er et spill som i stor grad bygger på fundamentet som ble lagt i 2018, men som samtidig lemper inn de forbedringene som PlayStation 5 kan by på: grafiske krumspring, økt lastetid, og mer taktil tilbakemelding i den nye håndkontrolleren. Kampsystem, nettsvinging gjennom Manhattan, drakter å samle og sideoppdrag å utføre – alt dette bygger på det forrige spillet. Men på tross av likhetene gjør Spider-Man: Miles Morales nok krumspring til å skille seg en grad fra forgjengeren.
Dette er noe som spillet i stor grad selv fokuserer på: Miles Morales er ikke Peter Parker. De er to forskjellige mennesker med to forskjellige bakgrunner, men som deler enkelte likheter og opplevelser. Og nettopp denne dynamikken mellom likheter og forskjeller blir på mange måter en av de sterkeste røde trådene gjennom hele opplevelsen.
LES OGSÅ: Vår test av PlayStation 5 »
Trøbbel i Harlem
Spider-Man: Miles Morales fortsetter handlingen der det forrige spillet, med tilhørende tilleggspakker, slapp. Sånn sett kastes vi rett inn i det: Miles har allerede blitt bitt av en genetisk mutert edderkopp, har fått superkrefter som ligner på Peter Parkers, og har brukt det siste året på å trene sammen med ham for å bli vant med det nye ansvaret.
At Miles er ny i «gamet» er likevel veldig tydelig: han føler seg usikker, er idealistisk men ikke tørr nok bak øra til å stole på seg selv og egne ferdigheter. Når Peter dermed legger ut på en (velfortjent) ferie, og han må ta over som hele New Yorks Spider-Man, er det ikke bare bare. Og på privaten må den relativt nyklekkede helten stå midt i mammas valgkampanje om å bli med i bystyret, der hun er mot kraftselskapet Roxxon som truer med å kjøpe opp mer og mer eiendom i Harlem samtidig, og han må også jobbe med å tilpasse seg det nye nabolaget sitt.
Samtidig pågår det en militant kamp mellom overnevnte Roxxon som mener de har snublet over en ny form for energi og den høyteknologiske krimgjengen Underground. Selvfølgelig blir vikar-Spider-Man viklet inn i dette også. Puh!
Jaggu leverer historien godt, på linje med det forrige spillet, selv om den er sitt eget beist. Miles' vei fra usikker Spider-Man-lærling til helt fungerer, de personlige dramaene han må gjennom er engasjerende, og vekslingen mellom høyoktans action og mer nære øyeblikk er i stil med det vi ofte får fra Marvels blockbusterfilmer.
Og at Harlems faktiske demografi av hovedsaklig afro-amerikanere og immigranter bærer mesteparten av dramaet her er veldig velkomment og naturlig, selv om spillet ikke går veldig i dybden på det. Ja, det er et gentrifisert Harlem vi ser her, med folk av alle slag, men selv om gentrifiseringen av bydelen er en liten del av konflikten mellom kraftselskapet og valgkampen til Miles' mor, er det mer et bakteppe enn et større tema som det bygges videre på.
En del gammelt, litt nytt
Miles Morales er Spider-Man, men han er ikke Peter Parker. Han svinger seg rundt på Manhattan nesten på samme måte, og det føles akkurat like bra ut som det gjorde i 2018. Men mens Peter Parker måtte låse opp deler av kartet ved å hacke seg inn i overvåkningstårn, er Miles kjent nok til å få opp alt av interesse selv. Mens Peter samlet på ryggsekker, skal Miles finne igjen tidskapsler som han av en eller annen grunn har skjult gjennom hele byen. Og mens Peter fikk tak i forskningsmynter ved å hjelpe Harry Osbourn med å gjøre små oppgaver, får Miles tak i tekonologideler ved å rappe dem fra Underground-lagre som det er relativt lett å finne.
Likevel er den åpne delen av spillet temmelig lik forgjengeren, og føles mer ut som en veldig omfattende innholdspakke enn noe helt nytt. Det er den samme byen, men med nye gjøremål, sideoppdrag, hemmeligheter å finne, og forbrytelser å avverge.
Og når Miles tyr til nevene, gjør han igjen nesten det samme som Spider-Man – men med sin egen vri. Det Batman: Arkham-inspirerte kampsystemet er tilbake, der du får et visuelt varsko via edderkoppsansene dine før noen fyrer av skudd, eller angriper deg på andre måter. Dermed må du variere mellom å gjøre unnamanøvre og å lange ut mot skurkene. Igjen kan du bruke spindelvev til å stagge fiender, og avvæpne skyttere samtidig som du klasker dem i trynet med sine egne pistoler. Og fokus-meteret som bygges opp når man gjennomfører komboer fungerer likt: du kan bruke det til å helberede deg, eller gjennomføre spesialmanøvre som tar ut fiender i ett knepp. Som tidligere fungerer denne dansen ypperlig, og det er tilfredsstillende å få taket på runddansen mellom smidighet og slagferdighet, selv om enkelte fiendegrupper kan dra ut i lengste laget.
Strømkrefter og usynlighet
Miles har et par ess i ermet som Peter ikke har: superkreftene hans lar ham bruke bio-energi til å hamre løs på fiender med elektrisk slagkraft. Slik kan han stagge større fiender, eller angripe en klynge mer effektivt. Dette bygges opp separat fra fokusmeteret, men øker betraktelig i nyttighet underveis. Enkelte fiender kan kun felles ved å bruke disse kreftene, og en del av prosessen her er å lære seg hvordan man skal bruke dem. Som et nytt tilskudd er disse kreftene et godt tillegg som skaper mer dynamiske kampsituasjoner, og som tilføyer noe nytt i arsenalet.
Noen ord om pris
Det er svært sjelden jeg velger å diskutere hvor mye noe koster i anmeldelser – av flere grunner. Pris sier ikke noe om kvalitet i seg selv, varierer fra butikk til butikk, og relevansen forsvinner veldig kjapt. Samtidig er det ikke til å stikke under stol at Spider-Man: Miles Morales – som et av Sonys flaggskip i PlayStation 5-lanseringen – legger seg på det som tidligere har vært fullpris for spill, 599 kroner. Likevel ser vi at resten av lanseringsspillene ligger en til to hundrelapper over det igjen.
Med andre ord: Spider-Man: Miles Morales ligger lavere det som vi ser blir standardprisen for nye spill på de nye konsollene, og er derfor et spill mer i tråd med Uncharted: Lost Legacy fra noen år tilbake som også lå litt under normalprisen den gang. Det kan være forvirrende nå i en overgangsfase, men vi snakker altså om et spill som koster under det vi kommer til å se på som fullpris for nye spill videre.
Og mens Peter havnet i flere situasjoner der han måtte hoppe fra bjelke til bjelke og uskadeliggjøre bakkefiender i det skjulte, har Miles en faktisk usynlighetsferdighet. Dette hjelper mye når man må avvæpne større patruljerende fiendegjenger, men er ikke veldig utslagsgivende når alt er sagt og gjort.
Etter hvert som du får mer og mer erfaringspoeng og passerer forbi nye milepæler i historien, åpnes nye systemer for alt fra sniking til nettsvinging og slåssing. Nye drakter kan låses opp med mynter og teknologiduppeditter som man finner rundt omkring, og egne draktferdigheter kan også tilegnes.
Samtidig er det ikke til å stikke under stol at det hele ser og høres nydelig ut, i en grad som overgår det 2018-spillet kunne hamle opp med. Som en del av PlayStation 5s lanseringsutvalg byr Spider-Man: Miles Morales på gode hint om hva vi kan forvente i årene som kommer. Valget mellom 4K-oppløsning og 30 bilder i sekundet med strålesporing og modusen med 60 bilder i sekundet, men mindre grafiske sprell, er faktisk overraskende vanskelig. Dette er en av de første gangene jeg virkelig har satt pris på 4K-oppløsning og bedre grafikkdetaljer i en så stor grad at jeg er villig til å ofre den jevne bildeflyten på 60 bilder i sekundet som jeg vanligvis går for. Og ja, de korte lastetidene er helt fantastiske, selv om dette åpenbart ikke er et spill som er designet helt rundt det. De små vibrasjonsdetaljene i DualSense er også et velkomment tilskudd, men utgjør ikke den store forskjellen for meg akkurat her.
LES OGSÅ: Vår test av DualSense- og PlayStation 5-techdemoen Astro's Playroom »
Konklusjon
Som et ekstra kapittel til 2018s Spider-Man er Spider-Man: Miles Morales et glimrende påheng. Selv om mye er ved det samme, er det nok nytt her til å fengsle – både for dem som er helt nye til Insomniacs tolkning av superhelten, og for dem som storkoste seg med forgjengeren. Det er et nytt eventyr, satt i en by vi allerede har opplevd, men det makter å gå den tynne linjen mellom et påhengsspill og en oppfølger mesterlig.
Det er er mindre ambisiøst spill om vi kun ser på hvor mange timer med innhold man kan skvise ut av opplevelsen. Men historien om Brooklyn-gutten Miles Morales og hans første tid med superkrefter i sitt nye Harlem-nabolag fengsler, selv om den klokker inn på om lag 10 timer. Oppå det kommer selvfølgelig alt av sideaktiviteter og byliv, så sånn sett er det mer enn nok å hente her for Spider-fans.
Miles Morales har sin egen identitet. Han er Spider-Man, men han er ikke Peter Parker. Men her er det tydelig at det er mer enn nok til å kunne bære et spill på egen hånd. Det er i de små forskjellene at vi ser detaljene, og forskjellene og nyhetene her gjør at Spider-Man: Miles Morales treffer godt som spill.
Spider-Man: Miles Morales slippes til PlayStation 5 (testet) og PlayStation 4 19. november. Vi har ikke testet PlayStation 4-versjonen.
Samtlige bilder som er merket Gamer.no i anmeldelsen er tatt av anmelder, i «Fidelity»-modusen som byr på strålesporing og 30 bilder i sekundet. Bildene merket Insomniac Games er offisielle bilder levert av Sony.
