Sirkus og brød!
Som Russel Crowe lærte i Gladiator er ikke de beste gladiatorene de som bare dreper effektivt, det er de som dreper underholdende. På samme måte lønner det seg å begeistre publikum i Gladius. Hvis en av gladiatorene gjennomfører en nydelig kombinasjon så blodet siler fra motstanderen blir det liv på tribunene, og dette høster laget ditt bonuser av. Det er også viktig å være populær for å friste de beste slåsskjempene til å signere kontrakt med laget ditt. I følge bruksanvisningen skal også publikum reagere negativt på for eksempel bakholdsangrep, uten at Gamer.no kan si at det stemmer. For oss virker det som om det lønner seg å spille med litt skitne triks. De grunnleggende spillmekanismene er enkle å lære seg, men under dem finnes det virkelig et utrolig dypt og omfattende system av skills, våpen, rustningstyper - alt bundet opp til fire guder (ild, vann, luft og jord). Du får våpen og rustning med ulike "affinities" og hvis du er smart kan du bygge opp ekstremt mektige krigere ved å sette sammen de riktige kombinasjonene. Det finnes i tillegg tre typer gladiatorstørrelser med ulike styrker og svakheter. De ulike størrelsene veier hverandre opp i et slags papir-saks-stein-system, hvor styrke for eksempel konkurrerer mot hurtighet.
Fra arenaen har du alltid mulighet til å hoppe tilbake til gladiatorskolen hvor du fordeler våpen og rustning du har kjøpt eller vunnet i kamp, bestemmer hva de ulike gladiatorene skal trene og beholder oversikten over laget. Etter hvert som spillet vokser på deg blir du også godt kjent med de ulike gladiatorene. Heldigvis er ikke sjansen stor for å miste dem i kamp. Krigere som dør i arenaen blir vekket til live igjen etterpå av mektige heksedoktorer, det eneste du taper er pengesummen du måtte betale for å være med i konkurransen. Når spilleren er ute og vandrer på verdenskartet er det en liten sjanse for at du blir utsatt for tilfeldige overfall og bakholdsangrep - hvis du da er så uheldig å tape en gladiator er han/henne/den borte for godt. Husker du å lagre spillet før du beveger deg ut på landeveien skjer det likevel ikke noe alvorlig. Dette er i tråd med den eldgamle LucasArts-filosofien om at spill skal være gøy, og at det IKKE er gøy å dø.
Rust i rustningen
De to historiene fortelles med en blanding av illustrerte kuttscener og grafikkmotoren. Gladius er ikke noe overveldende eller elegant spill. Det er fargeløst og modelleringen ekstremt kantete og hard. Illustrasjonene er for så vidt pene, men det blir litt kjedelig i lengden å se på stillbilder som zoomes inn og ut. Likevel er figurene godt animerte, uten at de har så veldig stort register å spille på. Det er ikke lagt ned noen særlig innsats på grafikksiden, det gjør egentlig ikke så mye. Vi har mistanke om at Xbox-versjonen faktisk er veldig lik PS2-utgaven og det er jo litt synd at utviklerne ikke utnytter den ekstra prosessorkraften. Lydbildet er bare merkelig. Til tider følger det handlingen veldig godt, mens det andre ganger virker usynkronisert i forhold til det som skjer på skjermen. Musikken er en god stemningsskaper, men alt for monoton og mange er nok takknemlige for av-knappen. Stemmeskuespillerne gjør en grei jobb med det ganske spinkle manuset, som til tider lener over klisjegjerdet litt for kraftig.
Selv om LucasArts har laget spill over et originalt tema kan de ikke beskyldes for å ha vært like oppfinnsomme når de skulle snekre sammen historien eller dialogene - vi lengter tilbake til de gode gamle psykodagene når Sam og Max leverte meldingene eller vi løp gjennom Manic Mansion i 8 biter. Men den småkjedelige historien står på ingen måte i veien for moroa. Det er strategi og karakterbygging det handler om, da er kanskje ikke historien like viktig. Vi gleder oss til LucasArts også plukker opp den pennen igjen.
Konklusjon
Gladius er ikke et spill som bryter grenser. Det er ikke et spill som presser teknologien til nye fantastiske heltegjerninger. Det er derimot et spill som strekker døgnet ditt til det ytterste, fordi det er så dypt og omfattende at du må legge inn ekstremt mye tid for å komme godt inn i det. Det er lagt ned et stort tankearbeid bak spillmotoren, og du må også legge ned mye tankearbeid for å få det beste ut av gladiatorene. Det er fint å se at LucasArts endelig begynner å lage spill igjen, i stedet for reklamemateriell for Star Wars-filmene. Med denne tittelen har de levert det første solide skrittet på veien til noe som kan bli en ny renessanse for de gamle mestrene. Portene til arenaen går opp og keiseren hilser dem som snart skal dø. Folket vil ha brød og sirkus, folket vil ha Gladius.
