Hearts of Iron IV har siden lanseringen latt oss spille som hvilket som helst land i verden. De store nasjonene har imidlertid alltid vært mer spennende enn de små, på grunn av deres unike fokustrær som introduserer unike spillemuligheter.
I spillets forrige utvidelse, Together For Victory, fikk Storbritannias tidligere kolonier utvidet sine fokusmuligheter. I Death or Dishonor har de mellomstore sentral- og østeuropeiske landene også blitt med i det gode selskap, og selv om det nå er mer spennende å spille som disse, er det skuffende at det ikke er flere ordentlige nyvinninger som blir introdusert.
Et nytt perspektiv
Together for Victory og Death or Dishonor er ganske like når det kommer til typen land man får fordype seg i. Akkurat som Canada og Sør-Afrika er Ungarn og Tsjekkoslovakia nemlig ganske svake i begynnelsen. Det som imidlertid skiller landene i de to utvidelsene er situasjonen de utvalgte fraksjonene befinner seg i. I Together for Victory er man liksom knyttet til den allierte siden, mens man i Death or Dishonor har full mulighet til å velge reisen sin selv.
Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia og Romania er alle land som på en eller annen måte blir skvist mellom aksemaktene og Sovjetunionen, og hvilken av disse man ønsker å alliere seg med – eller ikke – er uhyre vanskelige valg. Mange av disse landene begynner også som «unaligned», hvilket betyr at det tar tid før man kan slutte seg til de store alliansene. I det hele tatt gjør dette at man må tenke seg godt om før man velger partnere, samtidig som man må huske på at krigen kommer raskere enn man tror.
Statsbygging
Noe av det mer spennende med statene i Death or Dishonor er hvor mye trøbbel indre anliggende har å si for hva man kan få til. I Jugoslavia setter landets kulturelle konfliktene en stopper for nasjonens fremgang, mens Ungarn lider av å være bundet til den strenge fredsavtalen Trianon-traktaten. Slike restriksjoner fører til at det går ganske land tid før man får de store tingene unnagjort.
Fokustrærne er som alltid viktige, men får om mulig en enda mer sentral rolle for disse mellomstore maktene fordi så mange av spillmulighetene ligger bak låste fokuser. For eksempel har vi Ungarn, som via sine nye fokuser kan gjenforenes med Østerrike og skape et nytt Østerrike-Ungarn midt i Europa. På reisen dit har man muligheten til å erobre både Østerrike og Tsjekkoslovakia, men hvis man husker hva Tyskland pleier å gjøre, blir alt med en gang et spørsmål om tid. Vil du alliere deg med Tyskland er det kanskje ikke så lurt å gå denne veien, men heller gå den fascistiske ruten. Samtidig vil det å fokusere på statsbygging gjøre at det militære må vente, noe som gjør at man vil slite mer om det skulle oppstå krig.
Der man som Ungarn blir fristet til å bygge opp staten og la hæren være, er situasjonen den motsatte for Tsjekkoslovakia. Ettersom man nærmest er sikret en konflikt over Sudetenland-området er det imperativt å bygge opp forsvaret ved grensen, noe som gjøres mest effektivt via fokustreet. Igjen utelukker dette fremgang på andre områder i en viss periode, som kan gjøre det vanskelig å danne gode allianser. På denne måten gjør Death or Dishonor at hvert eneste valg teller, og at det er vanskelig å spille som de nye unike statene er det ikke noe spørsmål om.
Lite nytt å snakke om
Naturligvis er det noe helt annet å spille som de fire utvalgte nasjonene med nye fokustrær, men skal du prøve deg som hvilke som helst andre stater er det lite nytt å finne. Forsøker du deg som Frankrike vil du likevel kanskje merke at det er noen forenklinger i måten man utplasserer fly på. I tillegg får man nå kapret fiendtlig utstyr etter man har vunnet en krig, og det er noen små endringer i måten man samhandler med undersåttene sine. For eksempel kan man kjøpe lisens til andre lands utstyr, slik at man kan bygge det de har forsket frem.
Dette er vel og bra, men det gjør ikke spesielt mye for spillopplevelsen. Etter å ha blitt vant med de store utvidelsene til Crusader Kings II og Europa Universalis IV – som på mange måter klarer å endre spillet enda litt mer hver gang – får jeg ikke samme inntrykk av Death or Dishonor. Hearts of Iron IV er et kjempespill, men grunnen til at de to forgjengerne har hatt så lange levetider er blant annet Paradox’ mulighet til å forbedre og endre spillet minst to ganger i året. Man kan mene hva man vil om løsningen og hvor mye det til slutt koster å få de nyeste og største forbedringene, men det kan ikke nektes for at spillene blir enormt mye mer omfangsrike med full støtte i årevis etterpå. For at ikke Hearts of Iron IV skal ende opp mer eller mindre likt som i begynnelsen – med unntaket av nye fokuser – er det viktig at vi snart får noe virkelig nytt å holde på med.
Konklusjon
Hearts of Iron IV er godt på vei inn i sitt andre leveår, og med to utvidelser i sekken har vi primært fått mange nye unike fraksjoner å erobre verden som. Med Death or Dishonor viser Paradox enda en gang at de er flinke til å lage fokustrær, og at selv mindre og vanskeligstilte stater som Ungarn og Romania er spennende å kontrollere så lenge opplevelsen er spesiell. Man får med én gang mye mer å tenke på når man er avhengig av å forholde seg til de større maktene og alliansene, og på disse måtene er utvidelsen et godt tillegg til hovedspillet.
Samtidig finnes det ikke mye å skryte av når det kommer til nye mekanikker og muligheter som legges til hovedspillet. Utvidelsen er på langt nær like omfattende som tilleggene Paradox har sluppet for søskenspillene Crusader Kings II og Europa Universalis IV. Om du ikke på død og liv ønsker spille som de tidligere Østerrike-Ungarske statene, er det med andre ord ikke nok innhold her til å kunne anbefale utvidelsen fullt ut.
Ser du etter mer omfattende utvidelser til strategispillene dine kan vi anbefale Europa Universalis IV: Mandate of Heaven. Ønsker du heller å prøve noe nytt er Steel Division: Normandy 44 kanskje for deg.
