Fraværende hovedperson
Historien i spillet er fargerik og fengende, selv om den ikke akkurat fremstår så dyp som den prøver å gjøre. Lazarus virker svært lite engasjert, og fremstår nesten som halvveis hjernedød. Han er svært lite tilstedeværende, og virker nesten upåvirket av alvoret i situasjonen han har rotet seg opp i. Likevel blir man som spiller svært engasjert i historien, og prøver igjen og igjen for å se hva som skjuler seg bak neste hinder.
Spillet lagres ved at du når såkalte "Check Points". For hver gang du når et "Check Point" kan du lagre spillet på ditt minnekort, og du vil kunne fortsette spillet fra siste "Check Point" om du skulle dø. Det kan av og til føles som om det er vel stor avstand mellom hvert "Check Point", men det er jo bare en del av moroa. Det er bedre at det er slik enn at man kan lagre overalt, for da forsvinner en del av utfordringen i spillet.
Det finnes ingen flerspillermulighet i spillet, men noe annet var vel heller ikke å vente i et spill av denne typen. Ikke alt for mange spill innenfor denne sjangeren som har støtte for slikt. Det er da heller ikke nødvendig. Ofte er en del av moroa med denne type spill nettopp det å sitte alene, og kjenne frykten og uroen som sprer seg i kroppen hver gang man nærmer seg et hjørne.
Nydelig fremstilt
Grafisk fremstår dette spillet som noe av det aller ypperste på PS2 til dags dato. Akkurat da man var i ferd med å se tydelige tegn på alderdom når det gjaldt PS2s grafiske egenskaper, kommer dette spillet og tilfører nytt håp om at PS2 fremdeles har mye å by på også visuelt. Karakterene - både levende og døde utgavene av dem - er nydelig fremstilt, og veldig detaljerte og flotte å se på. Omgivelsene rundt er preget i flott, detaljert 3D, med lyseffekter som tar pusten fra deg. Grafikken er med på å skape en dunkel, skummel stemning. Kameravinklene i spillet er fullt konfigurerbare ved hjelp av styrespaken. Meget nyttig, og det løser problemet mange 3D-spill av denne typen har med trøblete kameravinkler.
Lyden er også solid gjennomført. Veldig stemningsskapende bakgrunnsmusikk, og et solid antall effektlyder, gir deg sammen med den strålende visuelle framstillingen et sanseinntrykk som er meget godt. Du får frysninger nedover ryggen, og ikke bare fordi det er skummelt. Lyden i spillet er optimalisert for surround. Et slikt anlegg vil tilføre en enda bedre lydopplevelse enn det TV-høytalerne kan gi deg. Skuespillerprestasjonene bak karakterenes stemmer er også gode. Særlig stemmen til Lazarus, som med sin sleske, selvsikre og naive stemme nærmest momentant gir deg et inntrykk av at han er den tullingen han viser seg å være.
Konklusjon
Spillet fremstår meget solid, og har mange av de trekkene som kreves for å skape et virkelig storspill. Både grafikk, lyd og gameplay legger grunnlag for mange timer med god, grøssende underholdning. Historien kunne som sagt tidligere vært noe dypere, men man kan vel ikke få alt her i verden. Spillet er uansett et spennende, og til tider også nyskapende produkt som vil treffe mange grøssefrelste spillfans der ute. Selv om dette ikke akkurat er den slemmeste gutten i gata, er det virkelig verdt å kikke nærmere på. Det er fint at det kan lages skumle og stemningsskapende spill uten unødvendig bruk av blod, gørr og nærbilder av lik. Dette er et spill du godt kan spille med lyset av, men det spørs vel om du tør å la det forbli av?
