I løpet av historien besøker man flere forskjellige steder i New York, og hvert av dem er så klart hjemsøkt av en ilter ånd. Dermed får man som regel en heftig bosskamp å bryne seg på før man har fullført hvert oppdrag, og disse er ofte spektakulære saker. Da er det synd at det ikke er blitt lagt mer arbeid i å finne på nye utfordringer i disse kampene; små variasjoner på å svekke fiendene før man fanger dem er hva man blir tilbudt. Den økte utfordringen utover i spillet består stort sett av at spøkelsene tåler mer og blir vanskeligere å fange; for å hanskes med dette går det an å kjøpe oppgraderinger til våpnene man har for penger man tjener på å fange spøkelser.
Da ringer du Opplysningen og ber om nummeret til Ghostbusters
Når man ikke slåss mot spøkelser, bruker man mesteparten av tida på å farte rundt og åpne dører. Lagkameratene gir konstant oppdateringer om hva som foregår, og hvor man må gå for å finne nye skrømt å fange. Som regel må man forbi en dør som tidligere var låst, eller videre innover i samme korridor man befinner seg i; spillområdene er svært lineære og gir lite rom for utforsking. Innimellom må man leite litt rundt med PKE-meteret – som viser tegn på spøkelsesaktivitet og synliggjør skjulte hint – og det finnes så klart en drøss hemmelige gjenstander å samle for å tjene PlayStation-trofeer. Ettersom man kommer videre i spillet utfolder også historien seg, og denne er faktisk riktig så fornøyelig med mange festlige biroller og upåklagelig skuespill. Takket være det gode manuset og skuespillerprestasjonene plages man aldri av at spillet noen ganger tar seg svært god tid til å spille av film istedenfor å la deg skyte gjengangere.
Dette betyr dessverre ikke at presentasjonen er feilfri. Lydmessig skal man være ekstremt gretten for å ha noe å utsette på spillet, men grafikken er det verre med. Så lenge man holder seg innendørs er det stort sett grei skuring; områdene ser litt sterile ut, men den tekniske gjennomføringen er bra. Når man tar seg tid til å se på utsikten blir det verre. Så godt som alt som befinner seg like utenfor der man kan bevege seg ser veldig kantete og udetaljert ut, og resultatet blir at omgivelsene får et sterkt kulissepreg. For å trekke inntrykket enda litt lenger ned har ikke utviklerne klart å synkronisere munnbevegelsene på spillfigurene i mellomsekvensene. Alt i alt ser spillet litt halvveis ut; spøkelsene og figurmodellene ser strålende ut mens man spiller, men helhetsinntrykket mangler en god del.
Konklusjon
Det er litt vrient å komme med en uforbeholden anbefaling av Ghostbusters-spillet, nettopp på grunn av at det er et filmspill som helt tydelig er laget for fans. Det er små sjanser for at noen som ikke var grepet av Ghostbusters da de var yngre vil se spillet i butikkhylla og tenke ”åh, de har laget et spill av den filmen jeg så for tjue år siden og syntes var helt grei, det høres bra ut”; og dermed har jeg et dilemma. Hvis du har en spesiell plass i hjertet ditt for Ghostbusters vil du garantert sette pris på den nye historien, og ikke minst kose deg med å få leke med de gamle heltene. Det gode arbeidet som er lagt ned i (mesteparten av) presentasjonen hever opplevelsen betraktelig, og selv om du ikke kan navnene på Ghostbusterne på rams burde historien og stemningen være nok til å gi mye moro. Spillopplevelsen er veldig ensformig, men absolutt solid; utviklerne har også lagt ved en online samarbeidsmodus (iallfall i PlayStation 3-utgaven) som lar deg jakte spøkelser sammen med andre for å tjene penger og status.
Dermed blir det så avgjort ingen toppkarakter på Ghostbusters-spillet, men hvis du har en Slimer-figur i roteskapet er dette en god anledning til å ta en nostalgisk tur tilbake til barndommen. Og hvis du skulle lure: Ja, denne sangen er det første du får høre når du setter plata i maskinen.
