For å komme eventuelle påstander om inhabilitet i forkjøpet: Ja, jeg var Ghostbusters-fan som liten. Jeg hadde actionfigurer, en drøss med serieblader, og ikke minst et liksom-protongevær som kostet en formue og var artig i ett kvarter. Med en sånn fortid er det skumleste med en spillversjon av Ghostbusters tanken på at utviklerne kan ha ruinert opplevelsen fullstendig. Slik er det heldigvis ikke, men hvorvidt dette blir en klassiker gjenstår å se.
Se også vår videoanmeldelse av spillet.
En usynlig kar dorsker seg i senga di
Hva er det fineste med å lage et spill basert på en tjue år gammel lisens? Ikke vet jeg, men jeg tør tippe at det var brede glis hos de fleste da det ble klart at alle de fire hovedrolleinnehaverne fra filmen også skulle bli med i spillet. Det samme gliset satt jeg med konstant den første halvtimen av spillet, for manus er overraskende morsomt og godt skrevet. Når man i tillegg får Dan Aykroyd og Bill Murray som leverer replikkene med upåklagelig timing, blir førsteinntrykket over all forventning.
Spillet starter med at en femte Ghostbuster – altså deg – blir med på laget, spesielt ansatt for å teste nye og eksperimentelle våpen. Gjengens første oppdrag blir så klart å trene opp nykommeren, og det varer ikke lenge før man får fange sitt første spøkelse. Kontrollsystemet i spillet er allerede velkjent for den som har vært borti ett eller annet actionspill utgitt i løpet av de siste årene, men akkurat skytingen trenger litt tilvenning. De fleste spøkelser må fanges i fella enhver respektabel Ghostbuster bærer på ryggen, men for å lure en gretten ånd inn i en slik blikkboks må man først svekke dem med hovedvåpenet: protongeværet.
Siden man spiller som prøvekanin for nytt utstyr, får man innimellom utdelt en ny type protonstråle å leke seg med. Standardutgaven gjør passe mye skade og kan sende av gårde en eksplosiv energikule, men man får raskt tak i varianter som kan fryse spøkelser, avfyre flere små skudd som ei hagle, dekke farlige hindringer med uskadeliggjørende slim og lime fast spøkelser og ting til bakken, for å nevne noe. Selv om hvert våpen er tilpasset forskjellige situasjoner, føles de ikke så veldig ulike i praksis. Uansett hva man skyter med konsentrerer man seg først og fremst om å treffe de snikete skrømtene, siden de er så innmari kjappe.
Det finnes noen få spøkelsesvarianter som ganske enkelt fordunster når man har skadet dem nok, men i kamp mot de virkelig hissige gjengangerne må man først skyte nok til å svimeslå dem før man kan trekke dem ned i spøkelsesfella. Denne prosessen føles ganske artig til å begynne med, nesten som å fiske. Man skal imidlertid ikke sitte lenge før svakhetene i systemet begynner å irritere.
Når det skjer noe sært i nabolaget
Uansett hvor sheriff man føler seg som en Ghostbuster, kommer etterhvert følelsen av at man bare gjør akkurat det samme om og om igjen. De fleste spøkelsene har unike angrepsmønstre, men i praksis blir man stående og prøve som best man kan å zappe plageåndene (uten å krysse protonstrømmene, så klart) og sprinte unna når det kommer en salve med spøkelsesslim i retur. Løsningen på så godt som alle kamper blir den velkjente circle strafe-teknikken. Siden man ikke har noen nærstridsvåpen å ty til, og bare et ynkelig byks å ty til hvis noe er på kollisjonskurs, bruker man etterhvert mye tid på å loffe i sirkler mens man griller med protonstrålen.
Dette er verken nyskapende eller spesielt variert, men spillet sørger heldigvis for å porsjonere ut kampene på en slik måte at man alltid møter akkurat passe mye motstand. Hvis man først tar kvelden står det som regel en kjeledresskledd fyr klar til å gi livet i gave ved hjelp av det velkjente skulderklappet; baksiden av denne medaljen er at hvis man lar kameratene i stikken, blir det ingen igjen til å redde en selv. I hektiske kamper må man dermed beinfly mellom spøkelsene som skal denges, og kamerater som skal reddes. Pussig nok har man bare tre gjenopplivinger å boltre seg med før man må starte fra forrige lagringspunkt; dette føles aldri naturlig (mister skulderklappet sin magiske effekt etter tre ganger, eller hvordan er det?), og effekten blir en lett irritasjon over at man må brøyte gjennom noe man allerede har kommet forbi. Når det er sagt: Spillet er ikke gjerrig med lagringspunkter, og det er ytterst sjelden at man starter veldig langt før stedet hvor man beit i gresset.
