Alternative fiender
Den eneste virkelige fienden du har her i verden er tiden. Øverst på skjermen vises en liten klokke, og hvis du ikke er ferdig med det du skal gjøre før klokken blir seks om morgenen, går solen opp, og alle spøkelser må gå og legge seg. Dette vil si at du må prøve på nytt. Det finnes imidlertid også noen dødelige som kan være litt irriterende. Prester, hekser, spiritister og spøkelsesjegere i beste "Ghostbusters" stil kan føle spøkelsene dine, og er ikke sene med å angripe dem. Hvis spøkelsene mister for mye helse, må du plassere dem i Limbo (forhelvetet) og der får de gradvis helsen tilbake. Disse uredde dødelige er vanskeligere å skremme enn andre, men det er ikke verre enn at du fint klarer å ta dem hvis det er det som er målet.
Å spille Ghost Master er ikke som å skue utover Jotunheimen en krystallklar vinterkveld. Ei heller gir det den samme følelsen som man får når man lener seg ut over rekkverket på toppen av Eiffeltårnet, eller i cockpiten på et jagerfly i full fart gjennom Grand Canyon. Grafikken er med andre ord ikke noe man pådrar seg hjerteproblemer av, men den er helt grei. Som resten av spillet lider også grafikken av noen småfeil her og der, og må betegnes som noe middelmådig, men helt grei. Stedene du skal hjemsøke er passelig realistiske, med mange detaljer i innredning og oppbygning som passer veldig bra. Selv om enkelte av dem har litt størrelse, føles områdene stort sett noe begrenset.
En serie uheldige hendelser
Som sagt er dette spillet et resultat av en heller uheldig konvertering fra pc. Opprinnelig hadde spillet mange måter å løse hvert brett på, et betraktelig større repertoar av skremmende evner, og ikke minst: Det var nesten dobbelt så mange brett. På PlayStation 2 har du ingen kontroll over hvilke spøkelser du kan bruke på hvert brett, hvert spøkelse har bare to eller tre evner hver, og repertoaret gjentar seg litt vel ofte.
Det virker som om Empire, som har stått for konverteringen, har hatt i tankene at de nå skal gjøre spillet passende for en gjennomsnittlig barnehage. Derfor har de fjernet alle interessante funksjoner, og gjort spillet enkelt nok til at små barn skal forstå det, men klønete nok til at rimelig erfarne gamere skal slite litt med det. Litt overdrevent så klart, men det merkes godt at spillet er et resultat av litt hastig arbeid, spesielt hvis du kjenner til den originale utgivelsen fra før.
Spillet er som sagt kraftig forenklet, og å prøve seg frem med ulike angrep frister ikke så masse siden du må skremme to eller tre dødelige gang på gang for å få krefter nok til å bruke de kraftigste evnene. Det tar fort mellom fem og ti minutter å skremme seg frem til litt krefter, og faren for å ved et uhell skremme bort dødelige nøkkelpersoner er overhengende. Skremmer du feil person nok ganger kan du bare glemme å klare oppdraget, og må starte på nytt.
Ghost Master hadde vært et ypperlig spill å legge til flerspillermuligheter til. Man kunne fått mange interessante flerspillermodus ut av dette spillet, men den gang ei. Det er ingen ekstrafunksjoner av noe slag, bare en kampanjemodus som bare kan spilles av en spiller. Videoer og animerte sekvenser er også en sjeldenhet - du får en liten introduksjon til hvert brett i tillegg til en video når spillet startes opp for første gang.
Konklusjon
På tross av alle disse små feilene klarer spillet allikevel å fenge meg, og jeg gir meg ikke før jeg klarer oppgavene jeg blir gitt. Det er underholdningsverdi i spillet til en del timer med små finurlige spøkerier, og det er alltid artig å komme tilbake til etter en stund. Det er bare så synd at spillet er så begrenset i forhold til sitt potensial, og at konverteringen ikke har gått mer smertefritt.
