Spillet blir introdusert for deg på den vanlige måten. En litt skummel stemme forteller deg at du er en spøkelsesmester som har makt over de andre spøkelsene, og må styre dem rundt omkring. Etter hvert som du gjør det han sier, blir nye funksjoner tilgjengelige, og du får en rimelig overkommelig innføring i spillets få finesser. Det er en sliten oppskrift, men den fungerer som den skal.
Manglende historie
Historien i spillet har tydeligvis blitt helt glemt i overgangen fra PC til konsoll. Bortsett fra at du er et slags "overspøkelse" som skal sette ut og styre andre spøkelser får du egentlig ikke vite noe som helst om den gjennomgående historien. Litt leting viser imidlertid at du skal hjelpe spøkelsesverdenen med å gjenvinne sin tapte respekt i de levendes rekker. Du begynner i den lille byen Gravenville, der det er særdeles få som tror på spøkelser
Hvert nivå har sin lille historie med fangede spøkelser og folk som skal manipuleres til å sette dem fri eller noen som skal lures til å tro at det ikke skjer noe mystisk på stedet der de er. Bortsett fra dette er spillet temmelig fritt for bakgrunnshistorie, og det føles til tider lite motiverende å spille igjennom de delvis dårlig balanserte, men temmelig varierte brettene.
Spøkelser for enhver smak
De aller fleste brettene går egentlig på mye av det samme. Du bruker forskjellige spøkelser til forskjellige oppgaver, og det er avgjørende å bruke rett spøkelse til rett tid. Noen av spøkelsene har som oppgave å sette frykt i hjertet til de uskyldige menneskene på ulike vis, ved å hyle til dem eller for eksempel mane frem tornekratt i et rom, noe som jager alle de dødelige ut av rommet. Andre spøkelser kan gjøre menneskene enklere å skremme ved å vise dem paranormale fenomener som levitasjon eller ved å få menneskene til å danse uhemmet. Disse spøkelsene senker de dødeliges motstand mot frykt, og gjør at skremmingen går fortere.
Enkelte av spøkelsene er litt snillere, og gjør menneskene mindre redde eller får dem til å få lyst til å sove. Dette kan være nyttig hvis det er mennesker i et hus du vil beholde der, mens andre må ut. En annen ganske nyttig type spøkelser er de som lokker de dødelige fra rom til rom. De kan frembringe lukter eller lyder som gjør menneskene nysgjerrige, og som får dem til å følge lyden eller lukten til de kommer til dens opprinnelsessted. Spøkelsene dine er aldri direkte synlige for menneskene, men det de gjør, som å få det til å slå gnister fra alle ting i rommet, er såklart synlige.
Tåpelig intelligens
Menneskene i dette spillet er uvanlig lite intelligente. Det kan kanskje være fristende å sammenlikne dem med menneskene i The Sims, men det er bare fordi de likner litt. Simmene har i hvert fall et minimum av IQ. Innbyggerne i Gravenville har totalt ufravikelige rutiner og er mer forutsigbare enn flytoget. Uansett hva du gjør med dem, sier de aldri annet enn tre eller fire forskjellige setninger, pluss at de skriker og hulker litt iblant. Dette blir temmelig ensformig i lengden, spesielt hvis du gjør en liten feil helt på slutten av et omfattende brett, og blir nødt til å gjøre alt på nytt. Og det må du nok. Stadig vekk.
Animasjonene til både spøkelsene og menneskene er veldig overdrevne og tegneserieaktige. Hvis et menneske blir redd nok, løper han eller hun hylende ut av brettet med hendene veivende over hodet. Det ser unektelig veldig teit ut, men det fungerer jo på sett og vis. Noen ganger kommer det også nye karakterer inn mens du spiller, noe som stort sett gjør spillet litt vanskeligere. Det kan være alt fra venner av de dødelige du skal skremme til onde professorer som vil ta over verden.
Enkelt og greit
Brukergrensesnittet i spillet er enormt enkelt å sette seg inn i. Du henter frem oversikten over spøkelsene du har til rådighet ved et knappetrykk, og velger det du trenger med et nytt trykk. Lurer du på hvilke evner et spøkelse har eller hva et gitt angrep gjør, er det gjort på ett knappetrykk å få fram en tekstboks med en enkel forklaring. Enkelte av evnene hos spøkelsene dine krever en del krefter, og jo mer krefter du har til rådighet, jo flere prikker lyser øverst på skjermen. For å bygge opp mer enn tre prikker må du skremme mer enn ett menneske om gangen. Redselen deres lader opp kreftene dine, men du må passe på å ikke skremme vekk viktige personer. Veldig enkelt og greit altså, men det fungerer bra.
Det er egentlig en helt grei jobb å være overspøkelse. Så lenge ting går som de skal, er det både morsomt og underholdende, og det blir egentlig ikke så veldig fort kjedelig. Man skulle kanskje tro at spillet burde være litt lenger enn det er, for det tar altså ikke all verdens med tid å komme seg igjennom. Det som tærer mest på både tid og tålmodighet er når spillet bestemmer seg for å slenge inn en person eller to til når du trodde du var ferdig med brettet og hadde beregnet fem minutter tidsmargin. Dette skjer stadig vekk, og ofte er det nettopp sånne krumspring som gjør at du må prøve deg både to og tre ganger før alt går knirkefritt.
