Det første som slår deg når du starter Genji er hvor vakkert det er. Spill er ofte så grå og triste - det er mye lettere å lage troverdig betong og mur enn det er å lage troverdig natur. Grafikken i Genji er alt annet enn trist. Her får vi frodige skoger med idylliske bekker, kirsebærtrær i full blomst og massevis av flotte, klare farger. Det er så nydelig og fargesprakende at du ikke kan annet enn å bli forelsket. Genji er kjærlighet ved første blikk. Hvor lenge kjærlighetsrusen holder seg er et annet spørsmål, men det får vente til senere.
Herlig action med rollespillelementer
Genji er et tredjepersons actionrollespill. Det generelle gameplayet minner mye om det vi kjenner fra, for eksempel Onimusha-serien (noe som ikke kommer som noen særlig stor overraskelse, etter som Game Republic ble startet av en gruppe veteraner fra Capcom) og God of War. Spillet kan skilte med et herlig kampsystem, som riktignok ikke er blant de mest avanserte på markedet, men som til gjengjeld er svært presist og føles både rettferdig og tilfredsstillende. Samtidig får vi flere rollespillelementer som gjør gameplayet dypere og mer involverende.
Handlingen er satt til 1100-tallets Japan, hvor flere klaner kjemper om makten. Akkurat nå er det den brutale og diktatoriske Heishi-klanen som har overtaket, mye takket være en haug med magiske steiner de er i besittelse av. Disse steinene gir fantastiske krefter til de som bærer dem, og uten tilgang på Amahagane-steiner er det få som kan stå mot Heishi-klanens mektige hærer. Motstand finnes imidlertid; som et av de siste gjenlevende medlemmene av Genji-klanen må du (som den unge samuraien Yoshitsune) finne dine egne Amahagane-steiner, og i samarbeid med en liten gruppe mennesker, bruke disse for å redde Japan fra Heishi-klanen.
Velfungerende klisjé
Det vi får her er med andre ord en klassisk "finn de magiske gjenstandene og redd verden"-historie, men på tross av at hele historien bygger på en eneste stor klisjé, fungerer den godt - mye takket være et persongalleri du blir litt glad i etter hvert, en relativt troverdig spillverden og noen uventede hendelser underveis. Etter en innledende kamp hvor du går fra å være en tilfeldig samurailærling til å bli Japans eneste håp for frihet, befinner du deg på et kloster sammen med dine nye allierte. Her blir det foreslått at du skal dra til et marked for å skaffe forsyninger, og på dette markedet vil du raskt få ditt første ekte oppdrag.
Det flotte med Genji er at du ikke behøver å gå rett på oppdraget. Ved hjelp av oversiktskartet kan du finne en helt annen destinasjon som kan utforskes. I starten finnes det riktignok ikke så mange av dem, men det at du ikke alltid behøver å gå dit historien peker gir en ekstra følelse av frihet og å ha kontroll over din egen skjebne. I begynnelsen kan det også være ganske smart å utforske det ene alternativet du får i tillegg til å følge oppdraget ditt, da dette gir både ekstra erfaring og mulighet til å finne skjulte skatter og Amahagane-krystaller som du kan bruke til å oppgradere spillfiguren din. Dermed er du litt mer forberedt når du møter din første store kamp.
Akrobaten og stridsvognen
Etter hvert møter du krigermonken Benkei, og selv om dere ikke kommer så godt overens helt i starten, blir han raskt en trofast kompanjong og alternativ spillfigur. Mens Yoshitsune er rask, lett og smidig, er Benkei tung og hardtslående. Der Yoshitsune nærmest danser rundt fiendene, føles Benkei mer som en panservogn som går rett på og bruker den enorme kølla si til å mose hvert bein i kroppene de som ikke klarer å komme seg unna i tide. De to heltene er som natt og dag, men de er herlige å kontrollere, begge to. De kjemper dessverre aldri samtidig, og for å veksle mellom hovedpersonene må du dra tilbake til basen din (eller enkelte steder inne i selve oppdragene).
Spillmiljøene er ofte designet slik at det lønner seg å utforske dem med hver av spillfigurene, da Yoshitsune kan hoppe høyt og nå steder som er ufremkommelige for Benkei, som på sin side kan slå seg gjennom stengte dører og andre hindringer. Hver gang du forlater et område for så å komme tilbake dit, kommer alle fiendene tilbake. Det positive ved dette er at det sikrer at begge hovedpersonene får like store belønninger i forhold til erfaring når de utforsker et område (selv om den andre har vært der først). Det negative er at noen ganger er spillet delt opp i litt for små soner, slik at du ender opp med å bruke mye tid på å kjempe mot de samme motstanderne om og om igjen. Mot slutten av spillet blir det mer og mer irriterende.
