Siden jeg var liten har jeg alltid likt krig i verdensrommet. Tanken om å være kommandør over sin egen romflåte har alltid forårsaket en lett iling i hodet mitt, når jeg forestiller meg svære slagskip, «destroyere», samt større og mindre jagere flyvende rundt med laser og rakett. I Gemini Wars kunne jeg få oppfylt denne drømmen om å bygge min egen flåte, for så å sende den mot fienden i storslåtte kamper om asteroidefelt, planeter og stjerner. Det ble i stedet en traurig affære.
Halvgenerisk setting
Historien i Gemini Wars er ikke spesielt avansert, ei heller er den spennende, men den har akkurat nok tvister og overraskelser til å drive kampanjemodusen videre fra oppdrag til oppdrag. Spillet foregår halvannet århundre inn i fremtiden, i en tid da menneskeheten har tatt romkappløpet til nye høyder ved å etablere kolonier i verdensrommet. På et tidspunkt har disse koloniene gjort opprør mot jorden, noe som ledet til krigen mellom Alliansen av Frie Verdener og Jordens Forsvarsstyrke. Som kaptein i Jordens Forsvarsstyrke er det spillerens oppgave å fremme jordens interesser, men det viser seg kjapt at alt ikke er som det virker, og at menneskene ikke er alene der ute.
Denne småkjedelige historien setter tonen for resten av spillet. Gemini Wars er et såkalt sanntids 4x-spill, der fokuset er på å utforske kartet, utvide sine områder, utnytte ressurser og utrydde sine fiender. Hvert kart består av ett eller flere solsystemer, med sektorer som varierer fra asteroidefelt til planeter. Ved bruk av mineraler – spillets eneste ressurs sammen med forskningspoeng – kan man bygge gruve-, forskning- og militærstasjoner, for så å skaffe seg en stadig mer avansert flåte av romskip som kan kommanderes til å angripe fiendens installasjoner. Underveis i en runde kan man kolonisere og invadere planeter, for til slutt å knekke motstanderen med en armé av slagskip. Det kan høres veldig bra ut, men dessverre funker det dårlig i praksis.
En leksjon i dødtid
Det første som slo meg med Gemini Wars er hvor ekstremt lang tid det tar å lage et enkelt skip. Dette er noen som gjennomsyrer tittelen. Alt fra sanking av mineraler til flytting av tropper tar en liten mannsalder, i den grad store deler av starten på hver runde kun består av sporadiske tastetrykk og masse kjedsommelig venting. Da hjelper det heller ikke at brukergrensesnittet er kronglete og vanskelig. En kan ikke sette kommandoer i kø, og noen av menyene og knappene (som å zoome inn og ut av kartet), har en tendens til å henge seg opp. Det finnes knapt hurtigtaster, og de få som finnes blir det ikke informert om. Det var kun ved en ren tilfeldighet at jeg (ved å gå inn på et forum på nettet) oppdaget at man har muligheten til å kjøre spillet i fire ganger hastigheten – selv da er det masse venting.
Når en endelig har fått på plass en liten flåte av romskip, kan man begynne å utvide områdene sine. I Gemini Wars skjer all flytting mellom sektorer ved å «hoppe» i rom, noe som krever fult oppladede motorer. Dette er spillets sterkeste side. Hoppanimasjonene er pene, og det er alltid noe strategisk spennende ved å forflytte seg til en ny sektor. Når man kommer fram må man vente til motorene er oppladet igjen før man kan hoppe på nytt, noe som betyr at man er som sild i tønne hvis man lander i en sektor fullstappet med fiendtlige skip. Problemet med dette systemet er at det er både komplisert og tidkrevende å samle spredte tropper på et stort kart.
Skulle man møte på fienden i en ny sektor går spillet tilbake til vanlig hastighet, da det tydeligvis ikke skal være mulig å kjempe raske kamper. Utviklerene av Gemini Wars virker å være en tålmodig gjeng, for det kan gjerne ta 15-30 sekunder for skipene å plassere seg før slaget starter. Når det (endelig) begynner å regne lasere og raketter, er det lite annet å gjøre enn å sette seg tilbake og se på. Slagene i seg selv kan ta en liten evighet – spesielt når store skip har kommet på banen. I mellomtiden går alt fra ressurssanking til forskning og bygging av nye skip i et sykelig tregt tempo.
Bipolare kamper
Når det er sagt kan kampene i Gemini Wars være riktig spennende. Litt av grunnen til dette er det nevnte hoppsystemet, men også det at det ser bra ut. Laserne har fine effekter, det er stilig når skip kommer hoppende inn i et slag, og synet av eksploderende fiendtlige skip føles tilfredsstillende. Bakgrunnene og områdene i spillet er både stemningsfulle og pene, men er dessverre i altfor stor skala. Mange av skipene i Gemini Wars er meget små, så for å lett kunne identifisere hvert enkelt romskip har utviklerne valgt å sette store, blå symboler over dem. Dette fører til at slag – spesielt før man skaffer seg større klasser av skip – kun består av blå symboler som skyter mot hverandre. Hvis man zoomer inn, mister man all oversikt. Skipene drukner rett og slett i verdensrommet.
Det er også vanskelig å ikke etterspørre mer bevegelse. Den kunstige intelligensen stiller skipene opp mot hverandre i ekte 1700-tallstil, for så å avfyre våpnene til motstanderen er død eller flyktet. Jeg skulle ønske det var mer bevegelse; at det føltes mer levende. Litt av grunnen til at utviklerne har unngått dette må være at den kunstige intelligensen til tider virker hjernedød. Romskipene mine oppfører seg rett og slett rart. Kommanderer jeg en flåte til å dra mot øst, kan godt en fire-fem skip bestemme seg for å reise vestover i ti sekunder før de snur. Dette fører til at manøvrering er en meget risikabel sport, og at kontroll over enkeltskip er nesten umulig.
Ved mer enn én anledning traff jeg på udødelige motstanderskip. Dermed måtte jeg frustrert og grinete vente på at laserskuddene mine sakte drepte mannskapet (noe som kan ta tid) istedenfor å ødelegge skipet. Resultatet av dette ble ofte at jeg mistet 10-20 prosent mer av flåten min, noe som lett kan bety et feilet oppdrag. Det er utrolig kjedelig å bruke (vente) tretti minutter på å få igang økonomi og produksjon, bare for å tape og måtte gjøre alt på nytt, spesielt siden man knapt gjør noe i mellomtiden. Dette skjer ikke bare i kampanjemodusen, men også i frimodusen og – antar jeg – flerspillermodusen. Jeg kan kun anta i den siste, for, i all den tid jeg lette etter en motstander å spille mot, fant jeg aldri noen.
Konklusjon
Sanntids 4x-spill er alltid lovende i mine øyne, spesielt når de er satt i verdensrommet. Dessverre blir dette aldri en overbevisende spillopplevelse. Det er rett og slett for mye rart med Gemini Wars. Tempoet på alt – fra bygging av romskip og sanking av materialer til slåssing med og flytting av flåter – er dødelig tregt og innebærer altfor mye venting. Romkampene kan være storslåtte, men uoversiktlige og uforutsigbare på grunn av merkelig kunstig intelligens og lite kontroll over kampene. Feil i forskjellige former virker å slå inn helt tilfeldig, noe som langt på vei ødelegger opplevelsen.
Likevel er ikke alt galt. Så lenge man har mulighet til å kjøre spillet i fire gangers hastighet er det rimelig gøy å bygge opp en armé av forskjellige romskip for så å sende de over motstanderen. Hoppmekanismen mellom asteroider og planeter byr på spennende strategiske valg, selv om det føles kronglete å samle tropper. I tillegg ser Gemini Wars nokså pent ut – bare synd at det blir en så stor skala at romskipene nærmest forsvinner i det store svarte.
Det er umulig å anbefale Gemini Wars for noen andre enn tålmodige sjeler som attpåtil er tilhengere av sjangeren. Det er kanskje realistisk med et tregt tempo, men det trekker så mye moro ut av spillet at det ofte virker mer som en leksjon i rolig venting enn et spill. Majoriteten av spillere setter rett og slett ikke pris på å bruke tretti minutter på å bygge opp en hær til et enkelt slag, bare for å bli knust og måtte sitte og vente i tretti minutter til.
Gemini Wars vil nok være gøy for noen, men for resten er det bare frustrerende.
