En gang i blant kommer det spill som virkelig minner deg på hvorfor dette mediet er så fantastisk. Spill som til de grader suger deg inn og får deg til å glemme at du har dine klamme hender rundt en håndkontroll eller en mus. Det er slike spill jeg gjerne viser frem til ikke-spillende venner, og sier «se på dette, slik skal det gjøres». Slike spill engasjerer, underholder og innlemmer deg i en verden selv din villeste fantasi ikke kunne kokt sammen. Gears of War 2 faller så til de grader inn i denne kategorien – med et gigantbrak og litervis med blod sprutende ut av seg.

Ny vri

Det første Gears of War var et heidundrande actionsskytepill i tredjeperson, men for meg personlig ble spillet litt upersonlig og kaldt. Kall meg gjerne sentimental, men jeg vil gjerne komme under huden til figurene i så stor grad om mulig, selv om Epics mål med det første spillet helt sikkert var å levere en skyteoverdose. I oppfølgeren har alt blitt mye større, og i min bok, bedre. Klisjeene er der fortsatt, humoren likeså, men denne gangen har faktisk historien fått et betydelig løft. Samtidig er spillet enda mer brutalt og sjokkerende, og dette blir en veldig sterk mikstur.

Jeg skal ikke si noe konkret om hva som skjer i Gears of War 2, men det er likevel betimelig å utbrodere litt om hvordan historien fortelles. Seks måneder etter hendelsene i det første spillet er Marcus Fenix fortsatt den ubestridte hovedpersonen, men denne gangen flyttes noe av det dramaturgiske fokuset over på en annen person i Delta-gruppen. Dette er et svært smart trekk. Du føler at du hjelper en kompis i nød, samtidig som du tar deg av menneskehetens kamp mot Locust-uttysket. Fortellerteknikken bygger seg også kraftig opp utover spillet, og noen elementer er faktisk ganske sterke – og smårørende.

Dette bidrar i sin tur til at du virkelig bryr deg om machogutta som følger Marcus Fenix rundt i dette fantastiske skyteeventyret. For Gears of War 2 er faktisk like mye et eventyr som et actionspill. Dette gjelder først og fremst i utformingen av de mange brettene. Disse er episke i sine proporsjoner, og det er svært spennende å utforske miljøer så spektakulære at selv ikke Bibelens gamle testament kan stille opp med noe i nærheten.

Videre har man på flott vis lagt inn elementer som er klassiske fra vanlige eventyrspill. Her snakker vi om sekvenser der du må løse gåter for å komme deg videre på brettene. Du må blant annet bryne deg på et halvintelligent sikkerhetssystem som har gått helt bananas. Her hjelper det ikke med kuler og krutt, du må være akrobatisk og kalkulerende.

Epic er også veldig gode når det gjelder fremdriften i spillet. Man har lagt inn flere lengre stilleperioder underveis, der du enten går eller kommer deg frem på andre farkoster uten at fienden piller deg på nesen. Her får du tid til å fordøye alt rundt deg, fra historien du har vært gjennom så langt til de fantastiske miljøene du ferdes i. Dette er like fantastisk for eventyrere som de tre første Indiana Jones-filmene til sammen, for en herlig berg-og-dalbane vi får oppleve som Marcus Fenix!

Filmsnutt

Gode og flotte mellomsekvenser bidrar til å høyne totalopplevelsen. Dessuten er det en bonus at historien bygges ut av brev, notater og dagbøker du finner underveis. Dette gir prov om en levende verden, en verden som frykter for sin egen eksistens. Det er også verdt å nevne at du får se en mye mer «menneskelig» side av Locust-hordene i dette spillet, noe som faktisk gjør det litt mer komplisert å drepe dem enn man skulle tro. Noen tråder forblir imidlertid løse, og enkelte historieelementer burde blitt fortalt på en litt bedre måte. Det er ikke alltid åpenbart hvorfor ulike hendelser skjer, og hva som er bakgrunnen for disse.

Når det gjelder brettvariasjonen er den intet mindre enn fantastisk. Tenk deg en jordomseiling gjort på 10-12 timer og gang den med hundre. Så sterkt sanseinntrykk gir Gears of War 2 deg med sine mange miljøer. Det er ikke bare varierende brettdesign og omgivelser som bidrar til dette. Spektakulære væreffekter gjør at du må spille på en helt annen måte enn du ellers ville gjort. Hagl som er så skarpt at det dreper er et eksempel på en slik utfordring fra værgudene – i den grad det finnes slike guder i dette infiserte universet.

Titt og ofte er det også mulig å velge ulike ruter gjennom kartene. På den måten kan du og en kollega ta en rute, mens to andre tar den andre. Slik var det også i det første spillet, og selv om det kunne skjedd hyppigere øker dette utvilsomt gjenspillingsverdien.

Alt rundt Gears of War 2 er altså strålende, men det er jo ingen som helst tvil om at skytingen er det aller viktigste i dette spillet. Her leverer det varene så det holder. Fundamentet er det samme som i det første Gears of War. Du bruker dekke stort sett på samme måte, der du både kan skyte blindt eller sikte over og ved siden av kanter. Kontrollene er enkle og velfungerende, her spurter du av gårde på et blunk og du kan gjøre kollbøtte opp mot en vegg uten nevneverdig knoting.

Muligheten for å skaffe beskyttelse mot kuleregnet som møter deg overalt er mange. Falne fiender som ikke er helt døde kan plukkes opp og holdes foran deg som et såkalt kjøttskjold, herlig brutalt! Du finner også vanlige skjold litt ut i spillet som kan bæres rundt og slås ned i bakken som et stasjonært dekke. Du vil også oppleve dekke som bare holder seg aktivt om personer holder seg rett bak det, samt dekke som kan aktiveres og deaktiveres fra distanse. Disse mulighetene gir kampene en helt ny brodd, der du aldri kan føle deg helt trygg. Denne følelsen er herlig ekkel når antall fiender bygger seg opp rundt deg.

Vennetjeneste

I stort sett hele spillet må du forholde deg til dine allierte. Da snakker vi om den lille, men topptrente, Delta-gruppen til Marcus Fenix. Du har hele tiden oversikt over hvor kompisene dine er hvis du aktiverer den såkalte Tac Com-skjermen. Problemet er at dine venner ikke alltid er klar over hvor du befinner deg. Enkelte ganger blir de hengende litt for mye i bakgrunnen, det virker nesten som de er litt pystete. I skikkelig kamper stiller de imidlertid opp, med full effekt. Da kjører de sitt eget løp, akkurat som deg selv, så her er det som regel bare å skyte fremfor å faktisk tenke.

Når du eller en medsoldat er i livsfare er det mulig å helbrede hverandre innen en viss tidsramme. Her kan du krabbe rundt på alle fire og rope om hjelp, i håp om at en alliert får øye på deg. Problemet er at dine medsoldater ofte har mer enn nok med å forsvare sine egne liv, og da er det ikke alltid du får hjelp – døden blir dermed et faktum.

Gears of War 2 hadde ikke vært noe uten sitt våpenutvalg. Her finner vi det meste av drapsutstyret vi fikk tilgang på i det første spillet, i tillegg til masse nytt snop. Mine favoritter er en granatkaster som gjør at det regner død over fiendegrupper, samt en flammekaster som sørger for historiske grillfester med Locust som føde for ilden. Når fiendene kommer i bølger er det greit å slenge et gigantisk maskingevær over en mur å fyre løs, eller kaste en håndgranat som slipper ut en svær sky av dødelig støv.

Det mangler heller ikke på drapsmetoder i dette spillet, det er helt sikkert. Motorsagen på standardrifla er og blir en evig klassiker i nærkamper. Jeg vet det høres absurd ut, men følelsen av å sage slemminger i to mens skjermen druknes i monstrenes blod er fortsatt like herlig. Våpenvariasjonen er i det hele tatt fantastisk, og det finnes alltid ildkraft rundt om kring på brettene siden du kan plukke opp falne fienders våpen. Det er også en liten taktisk bonus at du kan sette håndgranater fast i vegger slik at fiender sprenger i fillebiter når de nærmer seg.