Spill som sport
Hvis en legger fordommene mot land og innbyggere litt til side og heller konsentrerer seg om den nye generasjonen nordmenn, er det umulig å ikke innse at data- og videospill er et stadig voksende selvfølge i norsk ungdomskultur. Nettkaféer dukker opp overalt, og spesielt i Oslo finner du steder helt og fullt dedikert til nettopp spilling, da spesielt det tilsynelatende evigvarende Counter-Strike. En titt på Gamer.no sitt eget forum og du vil se en myriade forskjellige mennesker i aktiv debatt om spill, spillhistorie og alt annet som har noe som helst med spill å gjøre. Mens idrettsturneringer foregår landet rundt og fotballkamper til stadighet vises på TV, foregår det samtidig turneringer i både Counter-Strike, Unreal Tournament og Battlefield 1942. Er det på tide at data- og videospill blir sidestilt med sport?
Allerede her vil nok mange rynke litt på øyenbrynene. Debatten om spilling faktisk er sport eller ikke er noe som har foregått i lang tid, og med voksende organisasjoner slik som CPL (Cyberathlete Professional League) er det stadig større grunn til å spørre seg det. Hvis noen kaller sjakk for sport, bør ikke da data- og videospill være en sport? Enkelte profesjonelle spillere tjener hundretusenvis av kroner, og ender opp gjennomvåte av svette etter en intens kamp i et virtuelt krigsmiljø. Så kanskje er spørsmålet om spilling er sport like gyldig som å sette spørsmålstegn ved disse menneskenes fysiske tilstand? Det er kanskje ikke den mest fysiske sporten du kan finne, men flere og flere undersøkelser viser til at hyppig spilling fører til økt presisjon- og koordinasjonsevne. For noen år siden lyste Luftfartsverket ut studieplasser for potensielle flygeldere, og da var det å ha spilt strategispill som vektla koordinasjon og planlegging en stor bonus for å øke mulighetene til å lykkes i studiet.
Så mens fotball og annen idrett er positivt for dem som vil bli jagerpiloter, er muligens spilling positivt for dem som vil sitte i tårnet og passe på at de ikke skader seg oppe i luften? Det føyer seg kanskje inn i den evige kampen mellom ”brains” og ”body”, og spørsmålet om hva som er viktigst av de to.
Spill som dreper?
En skremmende utvikling som vi faktisk må være genuint skeptiske til er hvor mye tid mange spill krever av deg. Nå som onlinespill blir mer og mer populært, og utviklerne ønsker å holde deg i stolen så lenge som mulig, skapes det spill som virkelig kiler deg i avhengighetstentaklene dine. Det er til tider skremmende hvor mange timer en spiller kan bruke i spill slik som EverQuest, Dark Age of Camelot eller Star Wars Galaxies. Enkelte greier ikke å finne sin egen grense på hvor mye som er godt for dem, og for noen kan disse spillene bli omtrent like ødeleggende som narkotika eller alkohol. Slike spill har vært grunnlaget for så mange skilsmisser og økonomiske problemer at det nesten er ubehagelig, og enkelte mennesker fraskriver seg alt liv utenfor spillene.
En av dem er Shawn Paul Woolley, en tilsynelatende normal, amerikansk gutt i 20-årene. For Shawn var EverQuest alt livet dreide seg om. Moren Elizabeth forteller om en gutt som gikk tidlig hjem fra brorens bryllup slik at han kunne få spilt mer EverQuest. Hun forteller også at da han begynte å spille EverQuest ga han opp alt liv utenfor PC-en og endte opp med å slutte i jobben i den lokale pizza-restauranten. Livet gikk stadig nedover for Shawn, og moren forteller at han stadig fikk raserianfall på grunnlag av hva som skjedde i EverQuest. En dag fant moren Shawn hjemme i leiligheten sin med et våpen i hånden og et stort hull i hodet, mens EverQuest enda surret på skjermen. Hun har i ettertid lagt skylden på spillet, og prøvd å skaffe kontoinformasjon og logger fra Sony som hun mener kan være med å sette lys på hva som fikk ham til å ta selvmord. Så langt har hun visst nok ikke fått tilgang til dette.
Hvor stor rolle EverQuest spilte i Shawns selvmord er naturligvis noe en kan diskutere. Og om det hele kunne vært unngått hvis han ikke hadde spilt EverQuest er kanskje noe vi aldri vil kunne finne svar på. Men det som er umulig å komme utenom er det faktum at onlinespill og spill generelt har en stor avhengighetsfaktor, og ikke alle mennesker greier å sette grenser for seg selv. Det hele bunner nok ut i at mye kan være avhengighetsdannende og at for mye av hva som helst ofte kan være skadelig. At data- og videospill vil være sivilisasjonens bane er neppe en realitet, men uansett hvilket syn du har på saken kan det være lurt å være kritisk til sin egen bruk av mediet som med alle andre ting. Vi mennesker har den gleden av å kunne variere det vi gjør i stor grad, noe som er med på å holde oss både fysisk og psykisk sunne. Det kan være lurt å avslutte med et passende sitat:
“Alle ting i moderasjon, inkludert moderasjon.” - Buddha
