Suksessfulle forsøk på å bringe videospillkultur til lerretet er intet nytt. Men når gutta bak Crank-filmene prøver å vise oss en blek fremtid hvor gamere kan kontrollere både dødsdømte fanger i skytespill, og folk med sosiale avvik som avatarer i onlineverdener, er det like før det blir «game over».
Slayers og Society
Mark Neveldine og Brian Taylors film bærer likheter med Andy og Larry Wachowskis The Matrix (1999) og David Cronenbergs eXistenZ (1999), men har kanskje større affinitet med Paul M. Glasers The Running Man (1987). I Gamer har de prøvd å finpusse én-mann-mot-systemet-konseptet for Xbox/PlayStation-generasjonen.
Filmen, som visstnok foregår «20 minutter inn fremtiden», åpner med fjesene til Ken Castle (Michael C. Hall) og Kable (Gerard Butler) – henholdsvis skaper og aktør – klistret på svære, digitale reklamebannere på kjente byggverk over hele verden til Marilyn Mansons skingrende stemme: Shibuya Crossing, Tokyo; Times Square, New York; og pyramidene i Giza, Kairo, for å nevne noen.
Den følgende innledning til filmens plott består av et TV-intervju med Bill Gates-aktige Castle som minner svært om estetikken Kojima prøvde å gå for i en av kortfilmene forut for Metal Gear Solid 4 – den hvor David Hayter intervjues. Lyssettingen er herlig kunstnerisk, alt som intervjuer og intervjuobjekt snakker om projiseres på studioets monumentale bakgrunnskjermer, stemningen er intim – for å si det mildt, og kameraføringen er særs stilisert.
I TV-intervjuet får vi forklart at Slayers er et samarbeid mellom Castles nanoteknologi, det amerikanske fengselsvesenet, dataspill og reality-TV. Brorparten av pengene som Slayers akkumulerer går rett til fengselsvesenet, slik at det ikke lenger koster amerikanske skattebetalere å holde mordere, voldtektsmenn og forbytere bak lås og slå. I tillegg er rehabilitering eller kostnader til statlige avrettinger ikke lenger et problem. Vil man ut kan man «bare» melde seg frivillig på det selvfungerende «deathmatch»-systemet, og overleve tretti kamper. Ingen har foreløpig gjort det. Det er her Kable kommer inn, og filmen starter når han har tre kamper igjen.
Det er derimot ved sin fremstilling av MMO-spillet Society at filmen viser sin styrke. I dette såkalte spillet får «vanlige» mennesker kontroll over andre «uvanlige» mennesker (det være emo/scene/goth-varianten) via et nettverksmessig nanoimplantat. Menneskene som lar seg styre, og mange er det av dem, er de som lurer på om livene deres hadde vært mer interessant om noen andre hadde spilt dem. Det er selvfølgelig også penger å hente ved å la seg styre. De som sitter med kontrollstikkene får disse andre menneskene til å kle seg opp som idioter, ydmyke seg, pule og slåss på åpen gate, ravefeste natta lang, og gjør mye tull og fanteri det ikke lar seg beskrive her. Alle driver på med det, selv statsledere og presidenter. Og plottet, som de sier, tykner.
Sosial kritikk?
Gerard Butler, nylig kjent fra roller i Zack Snyders 300 (2006) og Guy Ritchies RocknRolla (2008), er kanskje konge for mange på skjermen, men han er ingen konge i verken Call of Duty 4 eller World of Warcraft, filmens selverklærte primærspillkilder: «[Call of Duty] var så utrolig frustrerende at jeg endte opp med å rive meg i håret!» sier Butler i et intervju med Total Film. «To dager tok det meg for bare til å gå opp ei trapp!» I henhold til MMO-er påpeker han: «Det var en real vekker for noen fra min generasjon. Disse kidsa sitter og spiller WOW med folk fra, jeg vet ikke, fuckings Russland eller noe. Det gav meg en smak for hvor intenst, lidenskapelig og altoppslukende disse spilla kunne være».
I samme intervjuet hevder regissørduoens ene halvdel, Taylor, at ungdom han kjenner ikke bryr seg om filmer. «Det handler bare om videospill, om sosiale nettverk. Denne type gaming åpner opp en hel ny verden av opplevelser, men den har også en skyggeside». På sitt dypeste forfekter hans partner Neveldine at Gamer er en advarsel på hvor verden er på vei hen. «Reality-TV lar oss investere våre egne liv i noen andres; videospill tillater oss å leve oss inn i disse merkelige, simulerte landskapene. Alt dette kommer bare til å eskalere inntil vi ønsker å kontrollere andre mennesker direkte».
Butler følger opp Neveldines argumentasjon: «Slayers har et veldig attraktivt element ved seg, og tidvis under filmen tenker man kanskje 'Det der er egentlig jævlig kult', å gå inn som en spesialsoldat og drepe folk for en dag, eller å gå inn i Society og leve ut dine seksuelle fantasier.» Han legger til: «Jeg føler filmen stiller noen spørsmål om hva slags former for underholdning vi benytter oss av».
Vel, ok da. Det ligger noe systemkritikk der som potensielt får gamere som meg til å stoppe opp og tenke litt. Men det går ikke mange meter 35 mm film gjennom kinoprosjektøren før man innser at denne latente skremselspropagandaen kommer i baksetet. Gamer handler først og fremst om action, i sin reneste, pureste, usensurerte form.
Do it like they do on the Discovery channel
Det som driver den dødsdømte Kable (hans egentlige navn Tillman, gjenklanger det gjennom hele filmen) og hans prostituerte – åh, jeg beklager – Society-arbeidende kone, Angie (Amber Valetta), fra ikke å henge opp geskjeften, er tanken om å få deres tapte datter tilbake fra barnevernet. For meg ble dette et latterlig distraherende melodramatisk trekk som absolutt ikke fungerte.
Personlig opplever jeg Gerard Butlers Kable som en endimensjonal muthaflippin’ psyko med ikke så altfor mange strenger å spille på, spesielt når det er de emosjonelle han prøver sine røffe fingre på. Det kan godt hende at Michael C. Hall i manges øyne ikke oppleves spesielt dypere, men han passer rollen han her tildeles så ufattelig mye bedre enn den Butler tidvis har fått. For øvrig er det svært vanskelig for undertegnede å la være å se Gamer som en populærkulturell våt drøm der man har satt Leonidas opp mot Dexter – lik Christoper Nolans The Prestige (2006), hvor vi fikk se Wolverine (Hugh Jackman) versus Batman (Christian Bale), men i litt annerledes roller.
Som allerede nevnt hinter Gamer frem til noen fiffige og ærlige observasjoner omkring Second Life/World of Warcraft/Playstation Home/Sims-aktige spill med sin karikerte versjon, Society: Den sosiale interaksjonen i disse spillene handler nesten alltid utelukkende om – visk det – sex. Neveldine og Taylor klarer selvfølgelig ikke å dy seg, og setter denne betraktningen så til spissen at det er vanskelig å dissekere ut poenget, men jeg tror de faktisk er inne på noe. Alt faller derimot i fisk når det portretteres at den som faktisk styrer Angies avatar er en sykelig feit, slimete, ekkel, prepubertal tenåring ikke så reint ulik South Parks Eric Cartman. Vi beveger oss på klisjeens tynne is.
Det skal nevnes at filmen ser veldig pen ut på overflaten, og holder absolutt Matrix-standard. Men du skal være bra trent hvis du skal klare å nyte dens fragmentariske, høyoktane, ADHD-aktige kamerabruk og –klipping (prøv å se regissørduoens Crank-filmer som oppvarming). Dette fikk dessverre ikke undertegnede til. Beklageligvis så jeg også filmen på et sted som lever i den tro at all musikk og lyd er til for å spilles svært høyt, og opplevelsen min av filmen ble desto mer krevende (selv om jeg ikke kan belemre selve filmen for akkurat det).
Gulity pleasure
Det er ikke alt som er råttent i staten Danmark: Herr Butler går helt «Jedi Mind Control» på oss mot slutten av filmen (noe som er vanskelig å beskrive i detalj uten å røpe for mye); et smart poeng jeg skulle ønsket filmskaperne hadde inkorporert flere ganger gjennom filmens løp. Et annet lyspunkt er konfrontasjonen mellom Castle og Kable, der Michael C. Hall gjør en særs uforglemmelig beatnik-aktig, jazzy marionettforestilling som kommer til å hjemsøke mine drømmer for evig tid.
Gamer kan også skilte med flere nevneverdige gjesteopptredener. Zöe Bell – standardstuntdama til Tarantino – dukker opp på skjermen lenge nok til å få blåst av hodet; Heroes-stjerne Milo Ventimiglia kler på seg lakkostymet til avataren Rick Rape i Society lenge nok til å få ryggen brukket av Cable.
I tillegg er et utvalg av referanser til Ridley Scotts Blade Runner (1982) også å bivåne – de mer diskre som at Angie kler seg opp som Pris (Darryl Hannah), inkludert den ikoniske, svart-airbrusha ansiktsmaska; de mest eksplisitte som at familien Tillmann kjører inn i solnedgangen, bortover en svingete fjellvei til noe tilnærmelseslikt et Vangelis-låtspor. Nevldine og Taylor kjenner sine kilder.
Konklusjon
Jeg har aldri følt meg så stigmatisert i mitt liv før. I følge Neveldine og Taylor er moderne gaming, riktignok satt på spissen, en balansegang mellom pupper og blod og gørr. For veldig mange kan nok dette være sant. Ikke for undertegnede (selv om jeg ikke direkte misliker Lara Crofts fine fasonger eller CliffyBs implementering av motorsaggeværet i Gears of War). Filmen fungerer mer som science fiction enn som systemkritikk, og oppleves heldigvis hakket mer selvironisk enn filmskaperne skal ha det til.
Bortsett fra noen interessante observasjoner, noen få gullkorn og et relativt pent utseende er det lite å hente fra Gamer (filmen, ikke nettstedet). Det er også ironisk at den største målgruppen til filmen sannsynligvis er for unge til å se den – selv om det ikke nødvendigvis kommer til å hindre dem.
Likevel, Gamer er bedre enn Gerard Butlers andre kinofilm for tiden, den romantiske komedien The Ugly Truth. Det skal kanskje ikke så mye til.
(Alle sitater, hvis ikke annet er antydet, er hentet fra septembernummeret av filmmagasinet Total Film. Artikkelforfatters egne oversettelser.)
