I Nintendos spillunivers er det Mario som er det store forbildet. Maskoten i rødt er alltid den som redder dagen, bedårer prinsessa og beskytter halve kongeriket i et og samme åndedrag, og andre spillfigurer blekner i forhold. Der Luigi drukner sorgene sine med ulike bigeskjefter har Wario for lengst gått over til den mørke siden.
Siden den spede debuten som superskurk på begynnelsen av nittitallet har Wario ført til mye ugagn på tvers av soppriket. Han ble derimot aldri like populær som erkerivalen, og der Mario stadig dukker opp i nye og spennende spilltitler må den lilla og gulkledde rett og slett ty til å lage sine egne spill. Det er bare synd at så altfor få av de er særlig interessante.
Kjent blindgate
Det er nok en gang stor ståhei i Warios hjemby idet en ny spillkonsoll med store likheter til Nintendos egen Wii U lanseres. Wario ser hvordan menneskemengden sikler etter apparatet og potensielle dollartegn former seg i øynene hans – her er det penger å tjene. Ferden bærer hjemover for å begynne å lage spill til maskinen, og en rekke venner bestemmer seg for å hjelpe til.
Resultatet er en samling bestående av seksten ulike minispill som alle prøver å videreføre noe fra de klassiske WarioWare-spillene, uten helt å klare det. Samtidig skal den nye konsollens egenskaper vises fram i all sin prakt, og det man sitter igjen med er en rekke kjedelige spill, et knippe fabelaktige ideer og en hel bråte med middelmådige konsepter.
Game & Wario havner dermed fort i den samme blindgaten som Nintendo Land parkerte i for nærmere åtte måneder siden. Det var også et spill som fokuserte heftig på å selge konsollen den ble sluppet sammen med. Selv om et par spillkonsepter virkelig stod fram ble helheten holdt tilbake av mange underutviklede elementer. Det var for eksempel en heidundrenes fest å kunne spille Mario Chase, mens Metroid Blast var en noe trasigere opplevelse.
Slik er det også når jeg skal prøve meg på alt det Game & Wario har å by på. Med ujevne mellomrom blir jeg revet med av glitrende spilldesign og god humor, mens jeg resten av tiden ser på klokka for å finne ut hvor mye lenger jeg må holde ut.
Upresis kopiering
Spillene er strødd utover en enkel menyskjerm hvor man må arbeide seg gjennom hver enkelt attraksjon for å få tilgang på den neste. Først ut er minispillet Arrow som lar deg holde Wii Us GamePad vertikalt og sikte med den, nesten som man gjør med en ekte pil-og-bue. På denne måten må man forsvare seg mot stadig større bølinger med Wario-kloner som kommer mot deg på TV-skjermen.
Allerede fra første stund viser Game & Wario seg fra sin verste side, for Arrow er en upresis og uinspirert opplevelse, som samtidig er en skamløs kopi av ninjastjernekastingen i Nintendo Land. Sammen med det Wii Sports-inspirerte Bowling og Pyoro-klonen Bird er dette de spillene som trekker de største parallellene til andre Nintendo-spill.
Når en femtedel av samlingen utgjøres av blåkopierte prosjekter i forkledning ringer det allerede her noen varselbjeller. Det er nyanserte forskjeller, som for eksempel muligheten til å mose innpåsltine Wario-kloner ved å hamre løs på berøringsskjermen eller vri på GamePaden for å skru bowlingkula, men dette føles som billige løsninger fra Nintendos side.
Geniale Gamer
Så dukker det plutselig opp en og annen perle innimellom. For eksempel får vi prøve oss på Gamer, et ypperlig lite spill hvor man i rollen som den lille jyplingen 9-Volt må overleve nattens mulm og mørke. Etter leggetid begir han seg nemlig ut på klassiske WarioWare-spill på sin håndholdte spillmaskin – det eneste problemet er guttens mistenksomme mor som i tide og utide sjekker at vi sover.
Her representerer GamePaden guttens spillkonsoll, hvor man i kjent stil får prøve seg på bisarre småutfordringer, mens man på TV-skjermen kan se hva som ellers foregår i rommet bak 9-Volt. En vridning i dørhåndtaket, tunge skritt og en skygge utenfor vinduet er alle ting som kan tyde på at mor er på vei, og da er det bare å hive dyna over hodet og sette spillet på pause.
Gamer leker hele tiden med deg, og etter en stund er det ikke greit å si hvem som er mest paranoid av deg og moren din. Skyggen kan fort vise seg å være en helsprø nabo med kvinneparykk og en dør som åpner seg kan være noe så uskyldig som en kattunge, men samtidig kan moren din finne på å åpne og lukke døren til rommet ditt fem ganger på rad, eller til og med sette seg ned i bakgrunnen for å se på TV før hun subber ut igjen. Dette ble mottatt med gjentatte latterbrøl fra undertegnede, og det ble fort klart at dette var noe av det beste Game & Wario hadde by på.
Det hele selges av et herlig grafisk uttrykk, hvor det faktum at dette skal være et spill som 9-Volt faktisk har laget fort kommer til syne. Moren glefser til med lysende laserøyne og de mange WarioWare-utfordringene er utrolig sjarmerende, akkurat slik man husker de.
Denne sjarmen brer seg også videre til nesten samtlige av de femten andre minispillene som Game & Wario tilbyr. Enten det er det gørrkjedelige tegnespillet Design, det halvferdige slalomspillet Ski eller det fabelaktige rytmespillet Pirate: hvert minispill har sin unike stil og samme hvor klumsete de ellers er utformet så fungerer det hvertfall på det visuelle planet. Stort sett.
Flerspiller-fanteri
Flere av Game & Warios moduser lar seg spille av flere spillere samtidig, men det er spesifikt fire stykk som utelukkende fungerer når man er sammen med andre mennesker. Dette er en jovial blanding av alt fra en slapp utgave av Pictionary til en spennende vri på Finn Willy-konseptet hvor én spiller med GamePaden får i oppdrag å stjele fire frukter fra spillebrettet og de resterende spillerne skal prøve å peke ut den skyldige.
Flerspiller-opplevelsene er snittmessig av en noe vassere kvalitet enn de som kun er beregnet for én spiller, men det er likevel mange av de samme barnesykdommene som går igjen her.
Med unntak av puslespillet Patchwork har ingen av Game & Warios minispill mer enn ti brett, og som et resultat er spillets levetid rett og slett ikke godt nok. På stående fot kommer jeg på hele tre attraksjoner som kanskje kunne fått meg til å vende tilbake til Game & Wario en vakker dag i framtiden, men av en total på seksten er dette lidderlig svakt.
Konklusjon
Game & Wario er et kortlevd forsøk på å fylle det tomrommet som dukket opp i etterkant av Nintendo Lands lansering for nærmere åtte måneder siden, men på samme måte som den gang klarer heller ikke dette spillet å holde et jevnt nivå på tvers av sine mange attraksjoner. Iblant finner man en perle eller to, men alt annet er enten altfor fort overstått, for kjedelig eller rett og slett bare dårlig. Og da snakker vi dårlig på en måte som Nintendo Lands konsepter aldri rakk å bli.
Hvert minispill har en unik stil, og rent visuelt er det en del sjarme å spore her, men det gjør på ingen måte opp for spillets mange svakheter. Det hjelper heller ikke at flere av spillene er blåkopier av andre spill, hvorav ett faktisk kommer fra nettopp Nintendo Land.
Game & Wario har et par virkelig gode ideer som det bør berømmes for, men disse holdes dessverre tilbake av mange, mange dårlige.
Game & Wario er i salg eksklusivt for Nintendo Wii U.
