Men spillet har også sine oppturer. Flere ganger må man virkelig bruke kreativiteten for å komme videre, og undertegnede stanget hodet i veggen opptil flere ganger underveis. Heldigvis har spillet et innebygget hintsystem som gjør at det går an å få et par hint når det knaker som verst i hodet. Ta for eksempel når man inne i borgen skal få tak i en liten lubben kar som har heist seg opp på en plattform og sitter med nøkkelen til heisen. Først sender Rhama opp apen for å stjele nøklene. Deretter gjemmer skurken seg i et lite hus og lukker døren. Så må Rhama løsne på brua som går over vollgraven slik at kjettingen blir slakk, før han løsner kroken som holder broa. Denne festes i døra etter å ha tatt ned plattformen, og deretter heises plattformen opp igjen for å stramme kjettingen så døra gir etter. I en annen scene må Rhama åpne løvebur som står i klynge, der en viss type løve alltid går inn i det nye buret, mens en annen type løve kun bytter bur dersom en annen kommer inn.
Med seg på laget har Rhama også medhjelpere, blant annet Mihoko, og noen brett krever at man utnytter det vennskapet på korrekt måte. Dette er dessverre også gjort noe tungvint. For å få Mihoko ned en stige, må du først gå inn i førstepersonmodus, sikte på stigen og velge "use". Deretter åpnes menyen, man velger personer->Mihoko->use og sørger samtidig for å stå rett under stigen slik at man kan fange henne når hun hopper ned.
Tidens tann
Grafikken ville vært blant det ypperste for fem år siden, men sju års utvikling har gjort at den heller fremstår som ganske middelmådig i disse dager. Spillet har i så måte lidd mye av den samme skjebnen som Heart of Darkness gjorde i sin tid, der de første bildene som ble offentliggjort fikk alle til å måtte tørke munnvikene av begeistring. Sammenlignet med nyvinninger som f.eks. Prince of Persia og Ninja Gaiden kommer Galleon til kort.
På den positive siden er mellomsekvensene ganske bra utført med bra leppesynk og morsomme karakterer. Dessuten er siktdistansen veldig bra, og både folk og objekter kan sees på lang avstand. På den negative siden føles spillet til dels veldig "firkantet", med store polygoner i landskapet, lavtoppløselige teksturer og dårlig detaljeringsnivå på karakterene. I tillegg er utvalget av banditter holdt på et minimum, og det er ikke mer enn 4-5 typer som går igjen i kamp etter kamp.
Spillet skinner innimellom, og det skal lyden ha mye av æren for. Musikken er stemningsfull og av høy kvalitet, men dessverre alt for fraværende spillet igjennom. Det er som regel når det blir hett rundt ørene at det dramatiske lydsporet drar til, men når den samme sangen spilles hver eneste gang, blir man lei også den. Karakterenes stemmer er morsomme, og som nevnt tidligere; godt synkronisert med leppebevegelsene, men dessverre gjelder dette bare for kuttscenene. Resten av talen er ganske stakato og virker lite sammenhengende, f.eks. når Rhama ber en av hjelperne om å bruke noe: "Mihoko. Use that. Okay." Når spillet bare tar tre hundre megabyte ville det vært rikelig med plass til flere lydklipp, men som sagt var spillet i utgangspunktet tiltenkt Dreamcast.
