Det var opprinnelig Dreamcast Confounding Factor hadde i tankene da de begynte arbeidet med Galleon allerede i 1997, et år etter at grunnlegger Toby Gard gjorde suksess med Tomb Raider. Nå, syv år senere, er spillet ferdig, og Xbox ble valgt som plattform. Slikt skjer selvsagt ikke uten konsekvenser.
I Galleon: Islands of Mystery møter vi kaptein Rhama og hans mannskap, som i sjørøverskip ankommer en by for å fylle opp lageret. Det viser seg raskt å utarte seg mer dramatisk enn forventet; guvernørens utro tjener stjeler med seg en håndfull magiske urter, og vil være i stand til å gjøre store ødeleggelser om de ikke tas fra ham. Når han i tillegg kidnapper Faith, jenta til Rhama, er det ingen tvil om at han havner i den lille svarte boka kalt "folk jeg skal drepe", og jakten er i gang.
Styre kameraet
Og naturligvis - du styrer kaptein Rhama. Eller, som utviklerne skal ha det til, du styrer kameraet. Venstre tommelstikke brukes for å rotere kameraet, og deretter ber man Rhama om å gå frem eller tilbake. Finarbeidet gjør Rhama selv. Klatrer opp middels store steiner, balanserer på tynne flater osv. Kall det hva du vil - her er det i hvert fall ingen revolusjonerende ting å erfare.
I tillegg til basisnavigasjonen kan Rhama også hoppe (ekstremt langt, må vite!), klatre på vegger (som til tider kan være en prøvelse i seg selv når kameraet surrer rundt) og dra frem sverdet når det er trøbbel i gjære. Kampsystemet er veldig enkelt; litt for enkelt til å være ordentlig underholdende, og i tillegg ganske klumsete utført. Ideen er at man i løpet av en slåsskamp stadig låser opp nye kombinasjoner (og begynner på null hver gang), men i bunn og grunn går det ut på å trykke som en villmann på enten X, som svinger sverdet på vanlig måte, eller Y, som gjør litt mer spesielle ting, men som samtidig tapper Rhama for styrke.
Savnet er det som på populærspråket kalles strafing, dvs. muligheten for å gå sidelengs. Når man er omkranset av flere motstandere er det litt frustrerende ikke å ha den muligheten. Det er også irriterende dårlig respons fra man utfører en bevegelse til den faktisk gjøres på skjermen, og den kunstige intelligensen er lite å skryte av (hørte jeg sju års utvikling?), med banditter som henger seg opp i alt mulig og ser ut til å stoppe slåssingen på de mest merkelige steder.
Lucky number seven
Spillet er delt opp i sju episoder, der hver av episodene utspiller seg på hver sin øy. Hvor langt man er kommet indikeres på startmenyen, der det forøvrig er plass til tre separate spill - fint for dem som deler Xboxen sin med andre. Øyene avsluttes som regel med en eller annen form for sluttfiende. Dessverre er det ikke mye som skiller disse kampene - alle går de ut på å klatre opp ryggen på et eller annet beist for så å tre sverdet gjennom hodebarken x antall ganger. Det finnes også ting å plukke opp, men disse begrenser seg til engangspistoler, sopp (som gir mer helse) og andre styrkedrikker med kortvarig virkning.
