Gabriel Knight-trilogien har siden lanseringen av det første spillet i 1993 gjentatte ganger høstet store og velmenende ord for sin modne, mørke handling og velskrevne rollefigurer. Den holdes opp som en bauta innenfor pek-og-klikk-sjangeren og er for mange symbolet på hva spillutvikler Sierra On-Line stod kunne få til innen historiefortelling og gåtedesign.
Etter suksessen med folkefinansieringskampanjen for pek-og-klikk-spillet Moebius fikk Jane Jensen, skaperen av serien, muligheten til å gjenskape det første Gabriel Knight-spillet fra bunnen av. Ny grafikk, musikk og stemmeskuespill skal bringe forfatteren fra New Orleans inn i det 21. århundre.
Selv om spillets innpakning har fått seg et realt løft og blitt lidderlig pen er jeg usikker på om de tjue år gamle pek-og-klikk-gåtene har overlevd tidens tann.
Lidderlig pent
Aller først, en innrømmelse: jeg har aldri spilt de originale Gabriel Knight-spillene. Jeg har hørt mye bra om serien, men har aldri fått satt meg ned og prøvd dem skikkelig. Dette har enten vært på grunn av manglende maskinkraft, tilgjengelighet eller interesse. Det første spillet i serien kom ut da jeg var fem år gammel, og noe sier meg at historien ville vært ganske uforståelig for mitt unge barnesinn. Derfor baseres denne sniktitten for det meste på mine førsteinntrykk i møte med den ny oppussede versjonen og vil ikke være en direkte sammenligning med originalen.
Det første som slår meg er hvor pene omgivelsene i spillet er. Tjue år gammel pikselgrafikk har blitt byttet ut med møysommelige, håndtegnede områder som gjengir tredimensjonalt rom på en forbløffende god måte. Detaljrikdommen i omgivelsene er også enorm, og man sitter igjen med følelsen av at dette er steder der folk virkelig lever. Gabriels bokhandel er stappfull av bøker fra gulv til tak og man kan praktisk talt lukte støvet som har samlet seg mellom de gule sidene opp gjennom årene.
Med de fargesprakende bildene gis spillet et unikt preg det er vanskelig å ignorere, og jeg begynner med én gang å trekke paralleller mellom Sins of the Fathers og pek-og-klikk-spill som har forsøkt å kopiere denne følelsen av mystikk og undertrykkende atmosfære. Det er et godt stykke gjennomført arbeid av Pinkerton Road, som har utviklet spillet.
Figurmodellene har også fått seg et løft, fra å bli menneskelignende klumper med piksler til tredimensjonale personer med litt ekstra kjøtt på kroppen. Generelt fremstår de rent fysisk som normale mennesker, men noen ganger blir bevegelsene deres litt stive og keitete, noe som gir virkelighetsfølelsen et ørlite brudd.
Voodo, mord og heite damer
Sierras eventyrspill satte alltid fokus på å fortelle en sterk og godt fortalt historie gjennom velskreven dialog og forseggjorte rollefigurer. Dette ser ikke ut til å ha forandret seg i de siste tjue årene, og Sins of the Fathers kaster deg med hodet først inn i en verden av mystisisme, voodoo, grusomme drap og slu gåter.
Historien er delt inn i individuelle dager der Gabriel og spilleren har et bestemt antall mål å oppnå før man går videre. Gabriels dagbok holdes løpende oppdatert slik at man har en grei oversikt over dagens gjøremål. Dagboken gir også tilgang til spillets hintsystem som kan peke deg i riktig retning om du står fast.
Denne sniktitten baserer seg på spillets to første dager, så det er vanskelig å si noe særlig om hvilken retning historien vil gå basert på kun det, men det lille jeg har fått se virker interessant. Gabriel skriver en horror-roman basert på en rekke mord som har foregått rundt om i New Orleans. Mordene ser ut til å være knyttet til voodoo-utøvere, men politiet sliter med å finne bevis og ledetråder. Gabriel driver sin egen etterforskning i et håp om å samle sammen nok informasjon til boken sin.
For det meste består denne etterforskningen av å snakke med mennesker, undersøke mistenksomme steder og kanskje løse en gåte eller fem. Jeg kan forstå at folk snakker varmt om handlingen i dette spillet, for den virker godt planlagt og velstrukturert. Samtidig håper jeg hovedpersonen får en skikkelig karakterutvikling, for han er en skikkelig klyse.
Mye å snakke om
Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det er manuset eller skuespillet, men Gabriel Knight fremstår som en enorm kødd som tror han er Don Juan. Han flørter med alle kvinner han møter, nekter å dele noe som kan være viktig informasjon med politiet, og rundlurer en politietterforsker for å fremme sine personlige mål.
Originalspillet hadde kjente skuespiller som Tim Curry, Mark Hamill, Michael Dorn og Leah Remini på rollelisten, men alle har blitt byttet ut for nyversjonen. Kvaliteten på de nye stemmeskuespillerne varierer fra øverst til nederst, og spesielt Gabriel har kommet dårlig ut av det. Det høres ut som skuespilleren gjør en dårlig Tim Curry-etterligning når han heller burde gjort noe nytt.
Stemmen er såpeglatt og enhver replikk uttales med en påtatt og overdreven New Orleans-dialekt. Dermed blir det enda vanskeligere å like Gabriel, noe som er synd da han skal bære spillet framover. Forhåpentligvis blir han en bedre person i løpet av spillet, for jeg er langtifra overbevist om at han er en verdig helt.
Dialogmanuset skurrer også innimellom, spesielt når karakterene snakker til hverandre om tema den andre allerede vet. Det finnes ingen grunn for Gabriel, som det er trygt å anta har vokst opp i New Orleans, ber assistenten hans om å fortelle han noe om byen. Jeg forstår at det er der for spillerens del, slik at man kan lære personene å kjenne, men det finnes langt bedre måter å formidle denne informasjonen på.
Plukk med deg alt
Så var det gåtene da, som pek-og-klikk-eventyr sjeldent kan være foruten. Når jeg ser folk diskutere gamle eventyrspill som dette snakker de aller fleste om handlingen i spillene, om stemningen de ble utsatt for og om figurene som brakte det hele sammen. Det jeg sjeldent ser bli diskutert er gåtene og oppgavene man måtte løse underveis. Etter et par timer med Sins of the Fathers har jeg ikke nødvendigvis støtt på noen minneverdige gåter, men jeg har måttet hanskes med noen slitsomme hindringer.
Eventyrspill har alltid vært en todelt spillopplevelse for min del. På den ene siden er det godt å kjenne at mine dataspillinstinkter fungerer til noe mer enn å skyte noen i fleisen eller sløye monstre med et enormt sverd. På den annen side kan de være enormt frustrerende når man mangler den ene gjenstanden som lar deg komme videre.
Som oftest vet man ikke at man mangler den en gang, og da vandrer man rundt i total forvirring i et håp om at man klikker på riktig objekt til riktig tid så historien kan fortsette. Slik er det også å spille Gabriel Knight. Jeg føler at jeg har kleptomani og tar med meg alt som ikke er spikret fast fordi jeg vet at jeg vil få bruk for det én eller annen gang, selv om jeg ikke trenger det akkurat der og da.
Kanskje dette også er noe som bedrer seg utover i spillet, at man får gjøre noe annet enn å lempe en hel frakk full av ymse gjenstander fra sted til sted i et håp om at du har med deg det som lar deg komme videre. Spillets hintsystem kunne i disse tilfellene vært til hjelp, men det tar ikke høyde for rekkefølgen du har brukt til å komme deg dit der du er. Har du glemt å plukke med deg noe viktig vet ikke hintsystemet det, og kan i noen tilfeller være fullstendig ubrukelig.
Konklusjon
Nyversjonen av Gabriel Knight: Sins of the Fathers er absolutt nydelig å se på, og jeg får et godt inntrykk av stemningen spillskaperne forsøker å formidle. New Orleans fremstilles som en skitten og livlig by med en spennende underverden proppfull av historiske hendelser og unike karakterer. Jeg vil bli bedre kjent med byens voodoo-miljø og regner med at dette får fullt fokus senere i spillet.
Ypperlig audiovisuell opplevelse til tross sliter jeg med å la meg sjarmere av hovedpersonen. Gabriel er en slitsom og innpåsliten kødd med et for stort ego for sitt eget beste, og fyren som har gitt ham en stemme leser replikkene sine med total mangel på innlevelse. At assistenten hans klarer å se gjennom fasaden og svarer ham nesten utelukkende med sarkastiske tilbakemeldinger liker jeg, da hun tilsynelatende ikke lar seg sjarmere av ham.
Strukturen i spillet virker ganske typisk for Sierra-spill, men jeg liker at fremgangen er inndelt inn i individuelle dager slik at man har et fastsatt antall mål per dag å gjennomføre. Hindringene spillet gir deg er frustrerende med mindre du har vært nidkjær i din jakt etter alt Gabriel kan plukke bære med seg.
Likevel er jeg spent på å se hva mer Sins of the Fathers har å by på. Jeg velger å tro at alle lovord jeg har hørt ikke utelukkende kommer av et nostalgisk blikk på et tjue år gammelt spill. Det er nok mye å like her, men man må forsere en ørliten kneik for å komme seg dit.
Er du glad i pek og klikk-eventyr kan vi varmt anbefale Broken Sword 5: The Serpent's Curse, Kentucky Route Zero og alle spillene i Blackwell-serien mens du venter på relanseringen av Sins of the Fathers.
