Det er et utgangspunkt vi har sett altfor ofte: Romvesener har tatt over jorda og én eller flere supersoldater blir sendt ut på vegne av en hemmelig organisasjon eller regjering for å kaste utyskene på dør. Slik var det i Halo, slik var det i XCOM, slik var det til og med i Duke Nukem, og slik er det også i Alienation.
Spillet er et typisk eksempel på en moderne tohåndsskyter, der høyre styrespake kontrollerer figuren din og venstre styrespake fungerer som sikte. Alt formidles i et isometrisk perspektiv og det lille som finnes av historieforløp er egentlig bare en unnskyldning til å meie ned så mange fiender som overhodet mulig.
Noe mer enn det forsøker ikke Alienation å være, og det klarer det helt fint.
Tilfredsstillende skyting
Historien er delt inn i tjue nivåer fordelt på forskjellige steder rundt om i verden. I løpet av disse tjue nivåene reiser du blant annet til USA, Brasil og Ukraina, i tillegg til romvesenenes egne romskip og baser. Hvert nivå er igjen delt inn i små enkeltoppdrag som for det meste innebærer å aktivere en spesiell dings eller ta livet av en spesifikk fiende. Du må også skyte veldig mange romvesener, noe som viser seg å være ganske tilfredsstillende.
Som supersoldat kommer du utstyrt med høyteknologiske våpen, kroppspanser og diverse duppedingser og egenskaper som gir deg en fordel i strid. Disse bestemmes ut fra hvilken klasse du velger ved begynnelsen av spillet.
«Tank»-klassen er en svær buldrebass med økt styrke og et gevær som skyter elektrisk ladde prosjektiler. «Bio Specialist»-klassen fungerer litt på samme måte som trollmenn i klassiske rollespill. De tåler ikke like mye, men kan helbrede seg selv og andre, i tillegg til å påføre fienden svekkende statuseffekter. «Saboteur» ble til syvende og sist min favoritt. Med riktige oppgraderinger kan de gjøre seg usynlige og påkalle artilleritreff mot motstanderen. Fordi de kommer utstyrt med maskinpistoler kan de skyte tom et magasin på få sekunder, som attpåtil lager hakkemat av jævlene som kommer løpende mot deg. Veldig effektivt og veldig tilfredsstillende.
Oppgrader alt, alltid
Alienation tar også noen spillmekaniske grep fra klassiske «dungeon crawler»-spill ala Diablo og Torchlight. Utover å bli tildelt erfaringspoeng når du knerter romvesener slipper de også plyndregods i form av nye våpen og eksplosiver. Disse kan oppgraderes med spesielle implantater som øker angrepsstyrke, hvor raskt et våpen skyter og størrelsen på magasinet. Det er et forholdsvis standardisert system, men ett jeg synes fungerer godt i Alienation. Den eneste ulempene er at det kan gjøre spillet litt ekstra kvernete, spesielt når du ser at utstyret du har ikke er nok til å takle neste nivå.
Våpen og utstyr du har til overs kan brytes ned til spesielle ressurser, som igjen kan brukes til å modifisere våpnene dine ytterligere. Dette skjer ved en tilfeldig omstokking av våpnenes attributter, så du kan potensielt gjøre hagla di svakere enn den var til å begynne med. Eller mye, mye kraftigere.
Etter hvert som du tilegner deg flere erfaringspoeng får du låse opp nye ferdigheter som kan hjelpe til når ting står på som verst. Disse kommer i form av passive hjelpemidler og spesialangrep som må aktiveres når du er ute i felten. Akkurat som oppgraderingssystemet for våpnene er det et velsmurt, om ikke særlig originalt, system som fungerer godt nok.
Best med venner
Selv om historiemodusen presenterer det hele som et énspillerspill fungerer Alienation som best når man er flere som spiller sammen. Hvert nivå kan spilles med inntil tre andre personer, som fritt kan hoppe inn og ut av laget ditt som de selv vil. Når ting blir ekstra hektisk, og romvesenene svermer inn fra alle kanter, er det alltid godt å ha en kompis eller to som kan redde dagen.
Derfor lurer jeg veldig på hvorfor Housemarque ikke har implementert lokal flerspiller? Det går helt fint å koble seg til andre personer over nett, og jeg opplevde sjeldent problemer med tilkobling eller hakking, men jeg kan altså ikke ha en person ved siden av meg på sofaen spille med meg. I et spill om Alienation virker det nesten åpenbart å ha med noe slikt.
Konklusjon
Alienation er på ingen måte et komplisert spill. Pek og skyt-mekanismene er lette å forholde seg til, nivå- og ferdighetssystemene enkle å forstå og historien er fullstendig banal. Likevel er det et spill som fungerer utrolig godt nettopp fordi det er så enkelt. Skytingen føles tilfredsstillende, nivåene er generelt sett svært oversiktlige og veldesignet, og flerspillermodusen fungerer ypperlig såfremt du har en forholdsvis stabil nettlinje.
Resultatet er en isometrisk tohåndsskyter som ikke gjør spesielt mye ut av seg, men som virkelig treffer på nøyaktig det som må til for å skape en tilfredsstillende spillopplevelse. Bare synd at det ikke finnes sofaflerspiller. Da hadde nok opplevelsen blitt enda bedre.
Ble du gira av Alienation og ønsker å prøve flere av Housemarque sine spill? Da anbefaler vi både Resogun og Outland, to vidt forskjellige, men likevel kule spill.
