Det er nesten ikke til å tro, men om bare et par måneder er det ti år siden lanseringen av det første Life is Strange-spillet. Slikt må selvfølgelig markeres, og utviklerne i Deck Nine setter i gang feiringen tidlig ved å lansere det sjette spillet i serien allerede denne uken.
Der samtlige innslag i serien fram til nå har plassert oss i skoene til den ene ungdommelige sjelen etter den andre, vender Life is Strange: Double Exposure i stedet ljåen tilbake mot pløyd mark. Spillet er med det den første direkte oppfølgeren i serien, og lar oss nok en gang følge de merkelige eventyrene til universets opprinnelige hovedperson, Max Caulfield.
Utrøstelig detektiv
Life is Strange har alltid handlet om små og store valg, og slutten på det første spillet i serien markerte et tydelig veiskille. Men tydeligvis uavhengig av hva man valgte den gang, tok Max beina fatt etter hendelsene i Arcadia Bay. Etter flere år som omstreifende fotograf, endte hun til slutt opp som foreleser på det prestisjetunge Caledon University.
Det er her vi møter henne igjen. Max har omsider begynt å føle seg som hjemme ved Caledon; hun har nye venner, gode kolleger og givende arbeid. Minnene fra hjembyen lever videre, men hun har sverget på å ikke bruke sine overnaturlige evner igjen, og livet er bedre enn på lenge.
Denne idyllen kan selvfølgelig ikke vare, og etter en utstrakt prolog hvor vi blir kjent med liv og levnet på universitetet, går det aldeles galt. Tradisjonen tro blir en av Max' nærmeste venner brått revet bort, og da kastes man nok en gang ut i den ufrivillige rollen som deprimert detektiv med superkrefter.
Nytt av året er at Max ikke lenger reiser fram og tilbake i tid, men i stedet kan forflytte seg til et parallelt univers hvor vennen hennes fortsatt er i live. Kontrastene mellom de to universene viser oss tydelig hvordan drapet har enorme ringvirkninger på lokalsamfunnet og menneskene som holder til der, og Double Exposure gjør en fin jobb med å utforske aspekter knyttet til sorg og vennskap.
Rent fortellerteknisk gjør riktignok ikke spillet enormt mye nytt, og premisset er heller ikke hundre prosent unikt, men det er likevel mye å la seg engasjere av i spillets åpningskapitler. Her får figurene vist seg fra sine beste og mest troverdige sider, og det er vanskelig å ikke la seg gripe av Max og hennes søken etter sannheten.
Ugler i mosen
Utover Max har spillet et kompakt, men interessant rollegalleri, og forfatterne gjør en solid jobb med å svøpe samtlige inn i flere lag av uforklarlige hemmeligheter og merkelig mystikk – nær sagt alle har noe å skjule, og det tar lang tid før puslespillbitene begynner å falle på plass.
I mellomtiden higer jeg stadig etter å spille videre, og særlig de første tre kapitlene har godt driv og en ålreit balanse mellom interessante dialogvalg og artige gåter.
Utførelsen er derimot langt ifra perfekt: Med noen få unntak er dialogvalgene aldri nyanserte nok til at det knyter seg i magen, slik jeg husker fra for eksempel originalspillet eller Telltales mesterlige The Walking Dead.
På samme måte er heller ikke gåtene veldig avanserte, men bruker likevel muligheten til å reise på tvers av de to universene på et knippe interessante måter. Max' nye evner kommer godt med flere ganger, enten man sniker seg inn på kontoret til en mistenkelig kollega, må unngå en innpåsliten etterforsker eller prøver å smuglese hemmeligstemplede e-poster.
Jeg skulle likevel ønske at utviklerne var enda mer kreative i måten man bruker kreftene på. Slik det er nå, er man bundet til tydelig avgrensede portaler rundt omkring i verdenen, og bare glimtvis får man utforske tanken på at kreftene også kan ha et enda større potensiale.
Ulidelig vakkert
Det hører med til fortellingen at Double Exposure er et svært vakkert spill. Her har utviklerne videreført den fremragende stilen de brukte i True Colors, og resultatet er en fargerik verden som det er spennende å utforske.
Spillet bruker særlig lys og fargetoner på en strålende måte, blant annet ved at verdenen hvor Max' venn er i live er merkbart varmere og mer imøtekommende enn den blågrå motparten hvor vedkommende er død. Sett over ett føles områdene man får utforske betydelig mindre enn det de var i forgjengeren, og jeg skulle gjerne sett enda større variasjon.
Double Exposure gjør opp for dette ved å fokusere desto mer på figurene man møter, og det er ikke til å stikke under stol at spillet har noen av de flotteste ansiktene i noe spill noensinne. Flere av bifigurene kan riktignok fremstå litt stive i perioder, men animasjoner og lysbruk forbeholdt hovedpersonene er blant det beste i bransjen.
Jeg lar meg særlig henrive av figurenes øyne, som formelig gløder av liv og forteller om et komplekst indre følelsesliv.
Stemmeskuespillet er også helt i øvre sjikt, selv om manuset kan bli i overkant keitete av og til – spesielt Max' indre dialog kan være overtydelig og naiv, på grensen til det parodiske. Hun har også for vane å gå et par runder for mye rundt grøten, og flere sekvenser kunne vært tydelig forbedret hvis hovedpersonene bare klarte å snakke ordentlig sammen.
Uforutsett kollaps
Til syvende og sist kommer man likevel til kjernen av mysteriet, og det er først og fremst her opplevelsen virkelig faller fra hverandre.
Det har seg nemlig slik at spillet tar en totalt uventet vending mot slutten av det tredje kapittelet, og herfra og ut detter jeg mer eller mindre helt av lasset – handlingen nøster riktignok sammen mange av de viktigste trådene, men på et vis som på ingen måte lever opp til lovnadene fra spillets første halvdel.
Det fremstår litt som om utviklerne har malt seg inn i et hjørne de ikke har sjanse til å komme ut av. I stedet for å gi oss et tilfredsstillende svar på drapsgåten og de mange mysteriene knyttet til de to tidslinjene, gir de oss et kort skuldertrekk, før de skifter fokus over til noe helt annet.
Særlig den siste episoden bommer mer eller mindre helt, og jeg merker at mye av engasjementet jeg har bygd opp for dette universet fisler ut i en langsom og litt for typisk avslutning. Her opphører etter hvert skillet mellom de to universene mer og mer, fram til et punkt hvor det rett og slett blir vanskelig å vite hva som er sant og ikke.
Denne usikkerheten gjør at jeg bryr meg stadig mindre om figurene, og jeg kan se langt etter det følelsesmessige klimakset jeg har lært meg å forvente av spill i Life is Strange-serien.
Jeg husker godt at også True Colors hadde en litt bardus og uforløst avslutning, men der var det i hvert fall en illusjon av at valgene jeg har tatt betyr noe. Det samme kan dessverre ikke sies for den siste akten av Double Exposure, som i sitt forsøk på å bane en vei videre for serien ødelegger for det som ellers kunne vært et svært godt eventyrspill.
Konklusjon
Life is Strange: Double Exposure fremstår lenge som et fullgodt innslag i serien, med tidvis fantastisk grafikk, spennende krefter og et svært engasjerende mordmysterium. Til tross for en god del «cheesy» dialog og flere tilfeller hvor figurene går irriterende mye rundt grøten, er hovedpersonene for det meste godt skrevet, og spillet byr på et par meget interessante valg underveis.
Det meste faller likevel sammen i siste akt, hvor bortimot ingen av de store plottrådene når en tilfredsstillende konklusjon. Her tar handlingen en rekke merkelige vendinger, og særlig det siste kapittelet lander med et ganske kraftig mageplask.
Synd, for spillet har som sagt flere interessante figurer, og det er helt klart spor av det som har gjort de tidligere spillene i serien så følelsesladde og unike.
Life is Strange: Double Exposure slippes på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S, Nintendo Switch og Windows den 29. oktober.
